La oss ta det én gang til: Vi, Norges befolkning antar jeg, eller kanskje Oslo-folk, eller politikere, jeg aner ikke, men «vi» er altså så «besatt av muslimer» slik at «vi» ikke klarer å ta tak i «de reelle problemene».
Man tror knapt hva som sies. Eller hvordan det tenkes. Men la «oss» slå fast følgende: Det reelle problemet er politikere i posisjoner som fortrenger fakta og realiteter, og styrer på tro, håp, kjærlighet og alt annet føleri.
Det nytter ikke å lyse opp bare utsiden av Oslo rådhus og barrikadere seg mot omverden. Foto: Rights-venn
Oslo blir en mer og mer delt by. Bare ikke nevn hvorfor. HRS gjorde det ettertrykkelig i 2010, da vi var så freidig å peke på bostedssegregasjonen i Oslo (rapporten «Oslo segregeres raskt»). Trenden synes således klar, sa vi, for dess høyere innvandrertetthet, særlig av ikke-vestlige innvandrere, dess flere med norsk bakgrunn flytter ut. «Fortsetter dagens utvikling blir befolkningen med norsk bakgrunn i minoritet i Groruddalen/Søndre Nordstrand om få år», fortsatte vi like freidig, men så tenkte vi at det nok ikke var så lurt å minne om at ulike befolkningsgrupper i Oslo har svært ulik skatte- og trygdeprofil. Da kunne jo noen bli lei seg.
Men selv segregering, som enhver, særlig de som bor eller beveger seg på Oslo øst, kunne se med det blotte øyet, skulle fornektes. Responsen var unison: For noe tull! I 2012 kom endog SSB frem til følgende konklusjon: «Mindre bostedssegragasjon i Oslo», og det uten at noen reagerte.
Vil man ikke, så må man, tenkte vi og brettet opp skjorteermene igjen. Vi kastet oss over Oslos budsjetter og regnskaper, og så det som alle politikere så. Det gikk ikke så bra med Oslos økonomi. Rapporten «Oslo kommune gjeldstynges – Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune» la vi på bordet i 2011 – til fullstendig taushet. Tallenes tale var klar, men politikerne og mediene snudde seg vekk. Det var for øvrig samme reaksjon vi fikk på rapporten i 2009 om innvandringens kostnader og velferdsstaten. Den hadde tall som visstnok var tett opp til rasistisk.
Ikke vet jeg hvem de tror de lurer: Enhver oppegående politiker har forstått Oslos utvikling, og de har forstått hvor det bærer hen.
Krisepakke
Det er i VG at Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) fremmer ønsket om «større, målrettede tiltak til for å bøte på ulikheten» i Oslo.
– Det var et kjempefokus på ledighet på Vestlandet da oljekrisa kom. Krisepakkene var helt riktig medisin, men når vi nevner vi at vi har like høy arbeidsledighet i tre av bydelene i Oslo får vi ikke noe respons. Det er selvsagt snakk om andre virkemidler for å få disse ut i jobb enn oljearbeidere, men når 60 prosent av ungene på Grønland vokser opp i fattigdom burde varsellampene lyse hos flere enn oss, sier Johansen.
Kjære Johansen, det er forskjell på en «krise» og en bevisst – og langvarig – strategi der man har nektet å ta realitetene og konsekvensene inn over seg. Om arbeidsledigheten er aldri så høy i deler av Oslo så bør man finne ut av hvorfor. Men nei da, fortsett med det samme tøvet og politiske spillet, som ikke tjener noen:
– Frp peker gang på gang på religion og kultur som forklaringen på disse problemene. Om det tjener dem politisk skal ikke jeg si, men bidrar i alle fall ikke til å løse problemene, sier byrådslederen.
Dette er fullstendig avslørende i seg selv, men byrådslederen har mer på hjertet. For det var visstnok ikke religioner i seg selv, men én bestemt religion, og dessuten har Oslo alltid vært en delt by, slår Johansen fast.
– Besatt av å snakke om muslimer
Johansen vil relansere et begrep han mener har gått ufortjent i glemmeboka, nemlig klasseforskjeller.
– Vi som samfunn er helt besatt av å snakke om muslimer, og det gjør oss totalt blinde for de enorme sosiale forskjellene som skaper utfordringene. I stedet for å forsøke å bekjempe dem individualiserer vi problemene, og ber den enkelte ta seg sammen, sier han til VG.
Oslo har alltid vært en delt by, men de siste tiårene har bosetningsmønsteret endret seg. SSB-tall fra 2017 viste at en tredjedel av Oslos befolkning er innvandrere, eller norskfødte barn av innvandrere, og at disse i større grad er bosatt i øst. I noen bydeler utgjør de over halvparten.
– Da diskuterer vi plutselig etnisitet, integrering og kultur, i stedet for klasseforskjellene som fortsatt er der, sier Johansen.
La oss ta det veldig s-a-k-t-e: I hele etterkrigstiden har det vært satt inn en rekke tiltak for å utjevne forskjeller i Oslo og Norge for øvrig. Man kunne faktisk vise til en rekke gode resultater, noe ikke minst kvinnefrigjøringen har vært en del av, og velferdsstaten og kunnskapsnasjonen Norge steg sterkere og sterkere frem. Men så skjedde det ett og annet i løpet av 1970-årene. Det som skjedde begynte å reversere utjevningene. For det kom mange mennesker, spesielt til Oslo, som ikke kunne norsk språk, som ikke hadde utdannelse som passet til det norske samfunnet, som ikke helt forsto vårt verdisett. Ikke minst syntes nok en del at det var merkelig med denne kvinnefrigjøringen, kvinner skal da helst ta seg av hus, mann og barn. Så oppdaget flere at akkurat det lett lot seg kombinere, gode velferdsordninger var lavthengende og mye av systemet bygde på tillit. Og siden mange av disse mennene jobbet hardt i starten, for det var jo før vi hadde milliarder på milliarder i integreringstiltak, som igjen førte til at mange falt tidlig fra arbeidslivet. Heller intet problem, Norges sikkerhetsnett fanget dem godt opp.
Så kom det enda flere. Og flere. Ikke minst gjennom familiegjenforeninger og -etableringer. Ved inngangen til 2017 hadde Oslo en befolkning på totalt 666.759 personer, hvorav 218.777 hadde innvandrerbakgrunn (33 prosent).
I 1970 var det 775 med landbakgrunn fra Asia (med Tyrkia) i Oslo. Ved inngangen til 1980 var antallet 8.501, i 1990 var det 24.683. I 2000 var tallet over 46.000. I 2010 nesten 72.000. Dette tilsvarer en økning fra 1970-80 på 223 prosent, fra 1980-90 på 858 prosent. Ved inngangen til 2017 var det 87.188 personer med landbakgrunn fra Asia, en økning fra 1970 på 11.150 prosent (den prosentvise økningen blir absurd høy på grunn av lavt antall i utgangspunktet).
Samme utvikling ser vi for personer med opprinnelse fra Afrika i Oslo, om enn færre enn dem fra Asia. I 1970 var det 614 personer, ti år etter 1.983, i 1990 i underkant av 6.000, i 2000 over 14.000, i 2010 i underkant av 30.000 og i dag i underkant av 40.000 personer. Se figur (kilde: Oslo kommune).
Så tilbake til kjernespørsmålet: Det som byrådsleder Johansen mener vi er «totalt blinde for», nemlig de «enorme sosiale forskjellene». Som summert opp i Johansens verden løser seg hvis vi bare definerer det som «klasseforskjeller».
Klasseforskjeller – det gjør forskjellen
Det er nettopp denne berøringsangsten fra politikere som gjør at problemene ikke løser seg. Og den synden har de drevet med siden 1970-tallet i Oslo.
I vår rapport fra 2011 om Oslos gjeldsvekst påpekte vi da også dette problemet. For, til tross for at Oslo var inne i en periode med stor befolkningsvekst med tilhørende behov for investeringer for å bygge ut kommunens tjenester (som f.eks. nye skoler, barnehager, infrastruktur, boliger), var kommunen ikke villig til å ta inn over seg at type befolkning også betyr noe. I tillegg kunne investeringene som måtte gjøres i Oslo bare i begrenset grad finansieres ved egenkapital, det var nødvendig med betydelige låneopptak. Oslos gjeld hadde økt de siste årene og den kom til å fortsette å øke, påpekte vi. Men i Oslo kommunes planer og budsjetter ble det ikke ikke diskutert at befolkningsveksten nesten utelukkende var relatert til vekst i innvandrerbefolkningen, og som vi sa; «(det) kan selvsagt skyldes at kommunen mener det er uinteressant, hvilket vi tillater oss å betvile».
Så etter å ha gjennomgått Oslos gjeldsgrad, investeringsbehov og økte driftsutgifter, pekte vi på hva som skaper «klasseforskjeller»: Innbyggernes sysselsetting, skatteinntekter og forbruk av trygder. Og at det er «noen» av innbyggerne i Oslo som betaler langt mindre skatt enn andre, og (fy seg!) vi vet gjennomsnittlig på grupper hvordan tallene ser ut. Til alt overmål avdekket tallene at den minkende «overklassen» stadig skulle finansiere flere i den økende «underklassen».
Er tipping point nådd nå, byrådsleder?
Men for å slippe å snakke om det ubehagelige, altså hva som er problemene, så rakker vi litt ned på FrP og dytter muslimer foran oss, slik at vi i ro og fred kan snakke klasseforskjeller? Så har vi også påpekt at det kan komme til et punkt der de ressurssterke får nok av å finansier de mer ressurssvake. Hva skal gjøres da? Vel, det er bare å se hvordan Oslo 2017 «løser» problemene: For eksempel økte skatter og avgifter (boligskatt, bomring, parkering), mer omfordeling fra vest til øst (f.eks. mindre for elever på vest og mer til øst), og nå altså krisepakke innpakket i Vestlandskrisen.
Det er noe som skaper klasseforskjeller, så Sylvi Listhaug har helt rett når hun sier til VG at vi ikke kan bevilge oss vekk fra problemene.
Det var for øvrig rapporten om Oslos gjeldsvekst som fikk Finansavisen til å begynne å interessere seg for finanser og innvandring, et tema de øvrige mediene stort sett har sviktet. Det har mediene ikke bare gjort overfor de økonomiske utfordringene med innvandringen, men også de kulturelle og sosiale. Nå er det blitt (en viss) aksept for at vi har problemer på innvandrertette skoler. Da HRS blant annet rapporterte om hva innvandrertette områder kan bety for skolen, var «løsningen» igjen fra offentligheten å late som om problemene ikke eksisterte («Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen», 2014).
Denne tie-strategien har fungert «godt» lenge, og nå synes det som om SSB-sjefen vil innføre en slik praksis i SSB, men glem det: Realitetene innhenter samfunnet, så enten kan vi være rustet til å møte dem eller vi kan være bakpå. Nå er vi bakpå, og der vil vi være til vi evner å ta en skikkelig og ærlig offentlige debatt om problemene.