Misbruket av asylinstituttet er vår tids «kamel». Men den skal svelges hel og på høykant. Den som opponerer mot «prektigheten» plasseres i skammekroken. I lyset plasserer en seg selv hvor det skinner av falsk godhet.
Faksimile Dagbladet
I helgens Dagbladet var det et oppslag på over fem sider om enslige mindreårige asylsøkere (EMA). Det var ikke lystig lesing. Reportasjen startet med et fotografi som dekket to sider. Et dystert bilde i mørke valører med en ung mann på vandring. Da har man understreket budskapet og satt leseren i «riktig» sinnsstemning.
Deretter følger en rekke illustrasjoner med klisjéartede undertekster som: «Smilet er min hjelper og min fiende» og «Livet er som et fengsel, jeg ser ingen vei ut.»
Reportasjen handler blant annet «Armin» fra Afghanistan. Nå er han på flukt igjen, denne gangen fra norske myndigheter og ikke Taliban. Norge tilbyr Amin 42.000 kroner i lommepenger og fri hjemreise.
Asylsøkere som har fått avslag kan velge mellom å reise hjem frivillig eller legge på flukt. Ønsker du ingen av delene kan du risikere å bli internert på Trandum for tvangsutsendelse.
Også Raees Ahmadzai (18) skal sendes hjem. Han hevder i Dagbladet at familien hans er i en blodfeide. Han frykter å bli drept av familiemedlemmer dersom han returnerer til hjemlandet. En konflikt som har pågått i flere generasjoner, ifølge Ahmadzai.
Journalister har det med å sluke agn, søkke, snøre og gjerne hele fiskeredskapen. De tar det asylsøkere sier for god fisk uten kritiske oppfølgingsspørsmål.
Men alle vet at Norge kan ikke bli verdens sosialkontor for mennesker som risikerer å bli utsatt for såkalt æresrelatert vold, blodhevn og stammefeider. Vi har allerede mer enn nok av denne kulturen, som vi sliter med å få ryddet opp i. Norge kan heller ikke redde verdens fattige, og mange av de vi allerede har «reddet» ved opphold forblir jo fattige. For fattigdom er relativt, og alle vet at penger her strekker seg langt lengre «der».
At EMA ønsker seg et bedre økonomisk liv er fullt forståelig, men like fullt en umulig oppgave å løse på en rettferdig måte med dagens asylsystem. Det overser de gode hjelperne. For de har allerede sugerøret ned i skattebetalernes sparegris, og trenger et jevnt tilsig av asylsøkere for å slippe veien til NAV.
Du vet hva som kommer i kjølvannet av slike tårevåte reportasjer. Kvinner og barn, akademikere, generelt håpløse naivister og idealister med profesjonelle antirasister, NOAS, Amnesty og asyladvokater på slep, som planter saker i mediene og møter opp foran Stortinget med megafon og plakater. Alle sammen vil ha mer penger til seg og sine. Og for en «god sak» – med fokus på skjebner og aldri ett ord om konsekvenser for samfunnet.
Vi kjenner det igjen, de innøvde frasene om menneskerettighetsbrudd, brudd på folkeretten, flyktningkonvensjonen og en konstruert metadebatt om inngrodd rasisme i Norge. Alt for å svine til politikere og den delen av befolkningen som ønsker en restriktiv bærekraftig innvandringspolitikk.
Regjeringen har grundig redegjort for innstramningspakken. Den ligger innenfor internasjonale forpliktelser. Men idealistene vet alltid bedre om internasjonale konvensjoner og avtaler.
Det er tydeligvis ubehagelig for journalister å være etterrettelig, se for eksempel alderstester som er blitt gjort i Skandinavia. Det er blitt konstatert omfattende juks. EMA lyver om alder for å tilrane seg rettigheter på bekostning av ekte flyktninger. I Danmark hvor Rettsmedisinsk Institutt har alderstestet rundt 800 EMA i 2016, var hele 74 prosent over 18 år. Stort bedre er det ikke i Sverige og Norge. Men hva fokuserer de gode hjelperne og mediene på? Jo, alderstestene er ikke pålitelige nok. For det er jo helt logisk at profesjonelle aktører som driver med alderstesting jukser, asylsøkere derimot, nei, de har all grunn til å være redeligheten selv?
Status som EMA utløser en rekke rettigheter og materielle goder. Ifølge SVT vil kostnadene for de anslåtte 30.000 EMA som kom i 2015 koste den svenske staten rundt 25 milliarder svenske kroner. Til Norge kom det 5.480 i 2015. Milliarder ruller ut på løpende bånd. Men misbruket av asylinstituttet og sløsing med skattebetaleres penger forblir et ikke-tema. Dagbladet nevner heller ingenting om kriminaliteten blant EMA, som er et omfattende problem blant annet i Sverige. Er ikke dette viktig?
Vi snakker følelsesladet og useriøs kampanjejournalistikk. Det handler om å villede. Nordmenn skal gjøres mør i beina, gi dem dårlig samvittighet. Å være sannhetsvitne i sin egen sak burde heller ført til ekstra kritisk journalistikk.