Tirsdag ble det kjent at Statistisk sentralbyrå (SSB) har en omfattende omorganisering på trappene. Den resulterer i at fagpersonen bak blant annet innvandringsregnskapet, Erling Holmøy, ikke lenger får forske i SSB. Han er nemlig ikke forsker nok, om vi skal tro striden som er utløst i SSB.
Holmøy selv er lei seg, og da antakelig ikke bare på vegne av seg selv, men for alle dem som jobber, eller jobbet, på forskningsavdelingen i SSB, og som nå har blitt stemplet for å ha gjort et for dårlig arbeid, spesielt når det kommer til internasjonal publisering.
Dette handler neppe bare om en intern kamp om SSBs forskning og metoder, men vel så mye om hva Holmøy har forsket på, og det er nettopp her innvandringsregnskapet kommer inn – men det snakker selvsagt ikke SSB høyt om. For som nevnt tidligere har SSB-direktøren Christine Meyer gått langt i å diskreditere egne forskere og tilkjennegitt at hvis hun hadde vært sjef da oppdraget kom, ville det aldri blitt noe av. Sistnevnte bør Regjeringen merke seg, da oppdraget kom derfra (via Brochmann-utvalget, både I og II, og som også er sentral for Regjeringens perspektivmelding). Dertil fra samme Regjering som satte Meyer i sjefsstolen.
I Nettavisen går da også Holmøy langt i å peke på den sittende SSB-sjefen som en av de ansvarlige for det som pågår:
– Har din forskning som også viser negative sider ved innvandring rent økonomisk, noe å si for at du har mister forskerjobben?
– Det er på det rene at deler av ledelsen er skeptiske og kritiske til mine analyser, forklarer han.
– Det inkluderer SSB-sjef Christine Meyer.
Til Klassekampen sier Holmøy at han oppfatter det som dårlig behandlingen fra SSB:
– Jeg synes dette er dårlig behandling av folk som har gjort en god innsats. Jeg har lojalt fulgt opp oppdragene og kontraktene SSB har hatt med blant annet forvaltningen, og har gjennomført dette på en måte som oppdragsgiverne har vært fornøyde med.
Det har gitt mindre rom for internasjonal publisering, forteller han.
– Belønningen for innsatsen – som særlig de siste årene har vært prioritert høyt av ledelsen – er at jeg mister jobben. Det syns jeg ikke er ok.
Så hva består egentlig striden av? (Og her skal du være over gjennomsnittlig interessert, for dette blir langt! Så må jeg legge til: Selv er jeg ingen økonom, så jeg kan ikke være noen tilnærmet dommer i saken, derfor vil jeg også prøve å styre unna det mest tekniske i denne metodestriden.)
Hurtigarbeidende utvalg
Det begynte kanskje som ren faglig uenighet, i alle fall for noen, men så kan det ha utviklet seg til mer faglig og personlig posisjonering. Sistnevnte gjelder ikke minst SSB-direktør Meyer som kan ha sett sitt snitt til å bli kvitt Holmøy slik at hun ikke måtte forholde seg til innvandringens konsekvenser – som altså er ett av Regjeringens hovedområder. I tildelingsbrevet (fra Finansdepartementet til SSB) for 2016 ble det bevilget øremerkede midler til SSB med beskjed om at forskningen skulle konsentreres mer om økonomiske problemstillinger og analyser av norsk økonomi. Her var det kun ett statistikkområde som ble fremhevet – og det var innvandring.
«For bl.a. å støtte utvalget som skal se på de langsiktige konsekvenser av innvandring, bør SSB tidlig i 2016 sette av tilstrekkelige ressurser til å analysere hvordan innvandring påvirker offentlige finanser på lang sikt.»
Oppdraget skulle utføres av Erling Holmøy. I mai hadde han enda ikke sett snurten av én krone. Allerede på dette tidspunktet kunne Finansdepartementet grepet inn, hvilket de tydeligvis – og i alle fall ikke godt nok – gjorde.
Dermed fikk Meyer rom til å iverksette noe annet. En omorganisering av SSB. Hun satte ned et hurtigarbeidende utvalg, også bestående av eksterne fagpersoner, som skulle gi råd og veiledning om veien videre. Alle som har jobbet i byråkratiet vet imidlertid hva et «hurtigarbeidende utvalg» er: Det er typisk et utvalg som skal legitimere allerede fastlagte mål og endringer. Dermed har slike utvalg gjerne med medlemmer som ikke lager noe «støy» med faglige uenigheter.
Denne prosessen har Finansavisen og Dag og Tid omtalt, begge tidlig i 2017, uten at det virker som noen bjeller har ringt hos de ansvarlige. De øvrige mediene har selvsagt glimret med sitt fravær.
Den 21. januar tok Finansavisen (ikke på nett) opp at utvalget tok til orde for at forskningsavdelingen i SSB skulle sterkt reduseres og at metodene skulle endres, eller regelrett byttes ut. Både LO og NHO uttrykte sin motstand, det samme gjorde en rekke økonomer, da det kunne sette det inntektspolitiske samarbeidet i fare.
Dag og Tid (D&T) grep fatt i problematikken helga etter. Da hadde avisa fått tak i to notater som uttrykte seg særdeles kritisk til utvalgets vurderinger (kommer tilbake til disse). Avsenderne var blant annet Erling Holmøy og Ådne Cappelen. Sistnevnte er også leder av Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) som står helt sentralt i det inntektspolitiske samarbeidet. Ifølge D&T fikk Cappelen denne oppgaven fordi SSB-sjef Meyer ikke er samfunnsøkonom (som den første av SSBs direktører).
Om utvalget skriver D&T at de skulle se nærmere på «forskingskvaliteten og metodegrunnlaget, modellane eller ‘maskinene’ som SSB nyttar når dei skal seia noko om pensjonsreform, innvandring eller komande konjunkturar.» Lederen av utvalget ble fagdirektør Torstein Bye. Hans faglige ståsted er på likevektsmodeller og rasjonell aktørteori, som har University of Chicago (Milton Friedman) som sitt episenter, påpeker D&T, og legger til at også Magne Mongstad, som er professor nettopp i Chicago, ble medlem i utvalget.
Modellstrid
I tillegg til de to kritiske notatene fra Holmøy og Cappelen har rapporten to vedlegg, ført i pennen av Kjetil Storesletten og Hilde Bjørnland, som begge kritiserer metodene til SSB. Både Storesletten og Bjørnland tilhører fagkretsen til utvalgsleder Bye. De ønsker at SSB skal gå bort fra de «tradisjonelle modellene», ifølge D&T.
Ifølge Storesletten/Bjørnland har de tradisjonelle modellene utspilt sin rolle, og ført til at de «ble sterkt kritisert og oppgitt av forskningen på 1970/80-tallet». De vil ha mer «moderne modeller» som blant annet blir benyttet av Norges bank og andre banker. Men, som D&T påpeker:
Problemet er berre at SSB som regel spår langt betre enn alle andre som spår om framtida. I fjor vart SSB på basis av eit moderne internasjonal rangeringssystem kåra til Noregs beste prognosemakar dei siste ti åra.
Så hvorfor i all verden bytte ut modeller som fungerer?
Det er akkurat det som er fokuset i de kritiske notatene fra bl.a. Holmøy og Cappelen. D&T viser til at den mest konkrete kritikken kommer fra Erling Holmøy, Birger Strøm, Nils Martin Stølen og Dennis Fredriksen (som også var sentrale da konsekvensene av omleggingen av pensjonssystemet ble utredet). Ifølge dem tar Storesletten feil når han kritiserer modellbruken i forbindelse med pensjonsreformen, for det ble ikke, slik Storesletten hevder, benyttet bare én modell. Ifølge D&T hevder Storesletten «Målet har vært å lage én stor modell som kan brukes til å besvare alle spørsmål», men at resultatene «er det liten grunn til å ta på alvor». Deretter hevder han at SSBs analyser ikke er «heterogene».
Videre viser Holmøy & co. til en rekke feil i Storeslettens vedlegg, og krever at ledelsen i SSB korrigerer dette. Det legges til at ledelsens aksept av dette vedlegget er «stigmatiserende».
D&Ts kontakt med SSBs kommunikasjonsavdeling ender med følgende e-post:
«Rapporten er overlevert frå utvalet til administrerande direktør. Ho har bede om innspel, og ho har fått innspel frå fleire av forskarane i forskingsavdelinga. Alle innspela blir tekne med i vurderingane Meyer gjer før ho tek ei avgjerd.»
Alle innspill, der altså. Dagens situasjon tyder ikke på det.
Ådne Cappelens kritikk retter seg mer mot utvalget grunntenkning. For hvorfor skal SSB innrette sine modeller som en kopi av f.eks. Norges Bank sine, slike modeller er jo allerede i bruk, for så å hevde at det ville gjøre SSBs analyser mer heterogene? Det motsatte vil vel heller være tilfelle. D&T viser til at Cappelen videre slår fast at SSBs prognoser er bedre enn Norges Bank, og det selv om banken benytter langt mer ressurser på dette enn noen andre. Dermed blir det også utenkelig for Cappelen at SSB, med mindre ressurser, skulle lage like gode prognoser ved bruk av de samme modellene. Cappelens konklusjon er å beholde dagens SSB-modeller.
«Når SSB klarer seg så godt i slike sammenligninger med bruk av mindre innsats, er det grunn til å tro at det skyldes en bedre modell fordi det er urimelig å tro at vi er flinkere økonomer enn ansatte i Noregs Bank.»
Det kan legges til at Finansavisen peker på at Oliver Blanchard, tidlegere sjefsøkonom i IMF, hevder at modellene som utvalget vil at SSB skal benytte er mest egnet til å svare på akademiske spørsmål, mens de modellene som SSB så langt har benyttet egner seg godt for finanspolitikk. Derfor bør begge modellene benyttes – slik som det gjøres i dag av ulike institusjoner.
Gjøre seg lekker i internasjonal forskning
Så kan økonomer krangle om modellbruk, men det utvilsomt grove overtrampet i denne prosessen er hvilke konsekvenser det får. Som kjent blir forskningsavdelingen redusert fra om lag 75 til 50 personer. I Holmøys ordbruk «mister han jobben».
Og alt for at SSBs forskere – eller de som blir igjen – skal gjøre seg lekker i internasjonal forskning. For det er nemlig bare de som blir igjen som har kvalifikasjoner, eller som er så ung at de kan stemples som lovende, til høy internasjonal forskningsproduksjon. Og da i fagfellevurderingstidskrifter av høyt merke (såkalt nivå 2), der nåløyet er smalt, ditto spesialisert og typisk himmelvidt fra norske forhold. Eller som D&T omtaler det:
Ja, så harde vert publiseringskrava at korkje Meyer, ektemannen hennar Victor Norman eller det store gross av norske professorar i samfunnsøkonomi vil vera kvalifiserte.
Forskingsavdelinga vert med det ein internasjonal toppinstitusjon innan samfunnsøkonomisk forsking. Kvifor nett SSB skal ha ein internasjonal toppinstitusjon, vert ikkje grunngjeve av utvalet. Men det seier seg nesten sjølv at det vert vanskeleg å få publisert forsking som er avgrensa til norske tilhøve, til dømes frontfagmodellen, i amerikanske elitetidsskrift.
Ja, hvorfor skal SSB ha en internasjonal toppinstitusjon innenfor forskning? Er ikke det et spørsmål som Finansdepartementet og Regjeringen bør kjenne sin besøkelsestid på? Så kan det jo legges til at SSB er en av de få statistikkbyråer som faktisk har en forskningsavdeling.
Likevel er det mest oppsiktsvekkende at SSB insiterer på at de over langt tid har hatt krav om nivå 2-publisering, men at de fra september i år gir det tilbakevirkende kraft. Det er hårreisende, all den tid ansatte, som f.eks. Holmøy, er blitt tildelt en rekke oppgaver som tilsier at det ikke er rom for nivå 2-publisering. Og så er det ikke slik at kvalitetssikring av forskning bare kan gjøres ved fagfellevurdering i internasjonale tidsskrifter, det er vel heller motsatt når det gjelder en institusjon som SSB, det vil si at det også kan gjøre ved nivå 2-publisering. For, i alle fall i min verden, så trodde jeg at SSBs forskningsavdeling var mer å regne som et anvendt forskningsinstitutt og altså ikke det som noen ønsker de skal være: teoretikere på verdensnivå. (Jo da, SSBs fremtidige nivå 2-publisister vil sikkert også tendere mot norske forhold, men jeg tror nok en eller annen vil lure på om det er verdt pengene.)
Hva skal SSB være?
La oss begynne med å se på formålet med statistikkloven. Loven skal (§ 1-1):
fremme effektiv produksjon av tjenlig statistikk gjennom regler for innsamling og bruk av opplysninger til statistiske formål og gjennom regler for Statistisk Sentralbyrås organisasjon og virksomhet.
Sentralt her, opp mot de endringer som SSB ønsker iverksatt, er tjenlig statistikk. Hva menes med tjenlig? Og ikke minst for hvem? Er det mest tjenlig at SSB produserer forskningsrapporter tilpasset internasjonale forhold eller tilpasset norske forhold? Og siden norske lovers virkeområde er Norge, må vi anta at statistikklovens formål om tjenlig er tiltenkt for norske forhold.
Så var det formål og regler for SSB da. I § 3-1 heter det:
Statistisk Sentralbyrå er det sentrale organ for utarbeiding og spredning av offisiell statistikk og har hovedansvaret for at denne lovs formål etter § 1-1 blir oppfylt. I denne sammenheng skal Statistisk Sentralbyrå:
- Kartlegge og prioritere behov for offisiell statistikk,
- Samordne omfattende statistikk som blir utarbeidet av forvaltningsorganer,
- Utvikle statistiske metoder og utnytte statistikken til analyse og forskning,
- Gi opplysninger til statistisk bruk for forskningsformål og for offentlig planlegging innenfor rammen av denne lovs § 2-5 (som handler om bruk av opplysninger, taushetsplikt og lignende, min anm.),
- Ha hovedansvaret for internasjonalt statistisk samarbeid.
I denne sammenheng vil punkt c) være mest interessant. Spørsmålet er i hvilken grad SSB skal bedrive analyse og forskning, eller sagt på en annen måte: I hvilken divisjon SSBs analyse og forskning skal ligge. Er det sentrale for SSB at deres forskere får anerkjennelse i internasjonale tidsskrifter, og dermed kan sikte mot en internasjonal (teoretisk) forskerkarriere, eller er det sentrale at SSBs forskere leverer forskning tilpasset norske forhold og som derav kan bidra til bedre politiske beslutninger? Kort sagt: Hvem er SSB til for? Hva er tjenlig?
Her kan også nevnes at Finansdepartementet har nedsatt et utvalg (september 2016) som skal vurdere statistikkloven og SSBs virksomhet. I pressemeldingen het det blant annet:
– SSBs innhenting av data og analyser av statistikk setter premisser og er kunnskapsgrunnlag på en rekke samfunnsområder. Siden statistikkloven ble vedtatt i 1989 har vilkårene for statistikkproduksjon endret seg betydelig både nasjonalt og internasjonalt. Nå er det er riktig å vurdere lovgivningen på dette området, og jeg ser frem til utvalgets anbefalinger, sier finansminister Siv Jensen.
Det synes noe underlig at SSB-sjef Meyer iverksetter betydelige endringer i SSB før dette utvalget har sagt sitt. De skal avlevere sin rapport innen 15. desember 2017.
Interessant er det også at da Elin Ørjasæter kritiserte svenske forskere med for lite åpenhet om innvandring og integrering, og dertil oppdaget at Sverige har svært gode registerdata, viste hun også til at norske forskere kom sine svenske kolleger til unnsetning, da ved å sende henne e-poster med henvisning til god svensk forskning. Hun ble imidlertid ikke imponert, da dette var forskning som publiseres i smale akademiske tidsskrifter, dertil på engelsk, for å gi forskerne internasjonal akademisk status. Forskningen når ikke ut i offentligheten, sa Ørjasæter, og minnet om at det faktisk er dem som lønner de samme forskerne gjennom skatteseddelen.
Personstrid
Finansavisen kom på banen igjen 18.februar (ikke på nett). Da hadde avisen vært tilstede «på en fullstappet pub i kjelleren» på SV-bygget på Universitetet i Oslo. Her ble makroøkonomi diskutert mellom Kjetil Storesletten og Ådne Cappelen. «I forsamlingen, som ikke minst rommer et betydelig antall ansatte fra SSBs forskningsavdeling, så er det Ådne Cappelen som får støtte og applaus», het det fra Finansavisen. En av tilhørerne var Erling Holmøy. Debatten gikk mye langs de linjer som D&T allerede har beskrevet, men denne kvelden kom også den mer personlige delen opp.
Nå går striden over fra å være en faglig strid, til å bli dels en personalkonflikt, dels et spørsmål om hvem som har legitimitet hos partene i arbeidslivet, og fortsatt en faglig strid.
Personkonflikten viser seg i at ansatte i forskningsavdelingen blir rasende. De har forsket i årevis, de produserer kunnskap, publiserer i internasjonale tidsskrift, og brått kommer et internt oppnevnt utvalg, med også eksterne medlemmer, og sier at de ikke er forskere likevel. Den trygge, statusjobben er ikke lenger trygg, og ikke status.
Forestill deg en mann som går til sengs som hjertekirurg, og da han våkner neste dag så står Kjetil Storesletten på soverommet hans, og forteller at det er akupunktør han egentlig er.
Finansavisen viser til at det er partene i arbeidslivet som trør støttende til for SSBs forskningsavdeling. Det tidligere nevnte inntektspolitiske samarbeidet gjør at partene «befinner seg på samme planet»:
Tyngdeloven i de norske inntektsoppgjørene er i spill: De frykter at lønnsveksten i frontfagene, de som konkurrerer med utenlandsk industri, ikke blir gjeldende også for andre grupper. Denne koordinerte lønnsdannelsen som bevarer både konkurransekraft og lave lønnsforskjeller, er i fare.
For det er dette dagens modeller i SSB ivaretar, og som de «moderne modellene» kan få en utfordring med. Og så er heller ikke problemet at ikke SSB-forskere vil publisere mer i anerkjente forskningstidsskrifter, men så er det da slik at det er Finansdepartementet som er SSBs viktige og største kunde. Her minner Finansavisen om beskjeden fra tidligere finansråd Tore Eriksen i Finansdepartementet:
Dere må gjerne publisere mer, men det viktigste for oss er at dere leverer resultater som vi kan bruke.
Til Finansavisen forteller Holmøy denne kvelden at han er uenig i at ensidig vekt på internasjonal publisering er den beste måten å vurdere en forskningsavdeling i et statistikkbyrå på.
SSB skal ikke kun utvikle ny kunnskap, men også anvende og minne om etablert kunnskap. Og det er problemstillinger i norsk økonomi som skal studeres, ikke amerikansk. Forskningsfronten er vel og bra, men når det gjelder makroanalyser, er den ofte orientert mot det amerikanske økonomer er opptatt av. Hvis man kun måles på å legge seg opp mot den, så vil de særnorske problemstillingene lide. Norge er en oljeøkonomi med sterkt spesialisert, konkurranseutsatt næringsliv. Det offentlige produserer og finansierer mye. Norge har sentralisert lønnsoppgjør. Norge er ikke USA.
Men antakelig kan vi forvente mer personstrid fra SSB. For ikke har de bare fjernet den mest sentrale stemmen på innvandringens konsekvenser for Norge, de har like godt bestemt at all innvandringsstatistikk skal flyttes fra Oslo til Kongsvinger. De ansatte i Oslo blir neppe med. Det betyr i praksis at et etablert miljø rives ned.
Dog blir det nok stille fra kommunikasjons- og administrasjonsavdelingen. De berøres ikke av omorganiseringen, til tross for at de hver har rundt 100 ansatte.
Dette synes å ha gått fra en faglig uenighet til en korsfestelse av sentrale fagpersoner, der ikke minst fakta om innvandring blir skadelidende. Det kan bli en boomerang for enhver regjering.
(Og til deg som leste alt dette: Takk! Mister vi et velfungerende nasjonalt statistikkbyrå er Norge ille ute.)