Det antakelig klokeste forslaget for å sikre at barn ikke blir utsatt for rituell avskjæring av ytre kjønnsorgan, er levert av FrPs Bærekraftutvalg (2013), som HRS bidro sterkt til. Det ligger nemlig i sakens natur at hvis du kommer fra et land der rituell lemlesting av barn er en kulturell norm, da kjenner du til det meste rundt dette overgrepet:
- Alderen for når det rituelle overgrepet utføres.
- Hvem som utfører det («omskjærer»).
- Pris.
I rapporten til Frps Bærekraftutvalg (2013), ledet av Per Sandberg, jobbet HRS frem nye tanker for hvordan forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Et sentralt moment her er at dagens lovverk ikke fungerer: Flere titalls lemlestelser er avdekket gjennom årene, ingen foreldre er tiltalt. Det er dette FrPs Kari Kjønnes Kjos og Jon Helgheim nå ser ut til (endelig) å ville gripe fatt i: lovverket. De foreslår at kjønnslemlestelse skal sidestilles med grov vold (ja, hva annet er det?), og at foreldre skal miste foreldreretten til barna når overgrepet avdekkes.
En baby kan ikke sladre
Utvalget i 2013 foreslo derfor at foreldre skal ansvarliggjøres for ikke å beskytte barna mot en praksis de kjenner godt til. Utvalget skrev:
Det (er) eksempelvis helt umulig å se for seg at norske foreldre som åpenbart medvirker til eller ikke klarer å beskytte barnet sitt mot kroppslig rituell lemlestelse/legemsbeskadigelse, ville sluppet straffeforfølgelse. Men det er nettopp slik rettsstaten opererer overfor foreldre med bakgrunn fra et annet kontinent, til tross for at det irreversible overgrepet utføres på fullstendig vergeløse spedbarn og småbarn.
(…)
Konsekvensene av dagens lovverk kan etter vår forståelse således summeres slik: sørg for å lemleste barnet ditt så ungt som mulig (før barnet kan «sladre», altså har utviklet språk), aller helst i utlandet, og du risikerer ingen rettslig forfølgelse om det oppdages på et senere tidspunkt.
Bærekraftutvalget vil derfor at allerede eksisterende lov om legemsbeskadigelse skal brukes overfor kjønnslemlestelse. I tillegg foreslås ny lovgivning, en anmeldelsesplikt av oppdaget legemsbeskadigelse, som også handler om at barnet skal sikres medisinsk oppfølging:
Følgende er helt avgjørende for det nye tankesettet som Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg etterlyser: det ligger i sakens natur at foreldre/foresatte kjenner til at legemsbeskadigelsen er gjort. Man ser med det blotte øye legemsbeskadigelsen når man steller spedbarnet eller det lille barnet hvis man snakker om de vanligste, tradisjonelle typene lemlestelse. (…). Sårene fører også til blødninger, og sårene skal dessuten gro og barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt under helingsprosessen. Når barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, som aldersmessig vil variere noe fra familie til familie og fra kultur til kultur, har det også språk. Å utsette barnet da for en slik alvorlig rituell legemsbeskadigelse vil utløse så kraftige smertereaksjoner og ettervirkninger i form av psykiske og fysiske smerter, at det vil være umulig for foreldre/foresatte ikke å forstå at barnet er skadet hvis overgrepet skulle ha vært gjort bak ryggen deres. Barnet vil selvsagt formidle i klartekst at «noen» har påført det smerter og skader.
Når Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg vil innføre anmeldelsesplikt for foreldre, med øvre strafferamme på seks år, skal også foreldre/foresatte som bryter loven kunne straffes med omsorgsovertakelse. Vi forutsetter også nødvendige endringer av retningslinjer/forskrifter/lovverk slik at helsepersonell og andre som avdekker kjønnslemlestelse pålegges anmeldelsesplikt til politiet.
Helkroppundersøkelse
HRS står fast på følgende: Anmeldelsesplikt må innføres. Ingen foreldre skal kunne slippe unna med at de ikke visste at barnet var lemlestet eller at det skjedde bak ryggen deres. Det må bli slutt på at foreldre kan opptre på denne måten og slippe unna, mens barnets livskvalitet er endret for resten av livet.
Vi må også få gjeninnført helkroppundersøkelse av jentebarn, fjernet uten faglig begrunnelse i 1993.
En større politisk skamplett enn rituell skjæring i jenters kjønnsorgan finnes knapt i vår tid.