Mange asylsøkere med utvisningsvedtak lever frie liv i Norge, kanskje fordi hjemlandet nekter å ta imot dem eller fordi de rett og slett nekter å forlate Norge. Det de har til felles er at de finner støtte i norske medier. Det er per definisjon synd på dem fordi de ikke har fått opphold i Norge og/eller fordi de er fra et land som ikke har samme standard som Norge. Synd på dem er det okke som.
Og så har vi Trandum leir, eller Politiets utlendingsinternat, som er Norges eneste lukkede forvaringssenter. Hit kommer en del av dem som har fått avslag på opphold og skal returneres, de er ulovlig i Norge og politiet frykter de kan stikke av, men Trandum er visst også et forferdelig sted. Det er synd på dem fordi de havner i «fengsel» på Trandum, men at de samme har nektet å forlate Norge er et ikke-tema. Et ikke-tema er også at flere av dem er dømte kjeltringer. De er jo frihetsberøvet, kanskje i flere uker. Det typiske argument er at de har vært her så lenge, ja, kanskje endog født her – et valg foreldrene har tatt, selv om de ikke hadde varig oppholdstillatelse i Norge. For da gjelder «tilknytning» til Norge. Hva er så alternativet? Se, det er en offentlig diskusjon vi kan se langt etter.
Tausheten
Når så du en lederartikkel i en ledende norsk avis som forsvarte Trandum? Eller som forsvarte retur av asylsøkere med avslag? Som gikk i rette med alt jukset med alder og identitetspapirer? Som fulgte opp problemer i nærmiljøene på grunn av asylsøkere som ikke kjenner til, eller kanskje ikke respekterer, norske sedvaner og praksis? Som tok tak i, på samme måte som mediene har fulgt opp #MeeToo-kampanjen, seksuelle overgrep, men der overgriperne likevel ikke blir varetektsfengslet, men går fritt rundt til saken eventuelt kommer opp? Og der de samme gjerne «belønnes» med lave straffer? Har noen medier rapportert om, for ikke å snakke om: fulgt opp, nærmiljøer som føler seg overkjørt på grunn av rask befolkningsendring eller mange asylsøkere? Hvor mange medier uttrykker sin støtte til Sylvi Listhaug når hun tar til ordet for en stram og rettferdig – hvis det er noen rettferd i at utlendingsmyndighetene har behandlet hver enkelt sak og de fleste også med påfølgende klagesaker – politikk?
Ikke det, nei? Men vi vet at disse utfordringene eksisterer, HRS får en rekke henvendelser av denne karakter, selv om vi også vet at det finnes mange lykkelige historier. Men lykkelige historier fjerner ikke problemene. Det gjør heller ikke taushet. Det eneste det fører til, er frustrerte og kanskje sinte lokalbefolkninger.
Ærligere tone
I Danmark har de over år hatt en mye ærligere tone i innvandring- og integreringsdebatten. Da danskene tok til med innstramninger i innvandringspolitikken på begynnelsen av 2000-tallet rapporterte norske medier – i full alvor – at Danmark var blitt et «rasistisk land». Det pågikk i flere år. Så begynte flere og flere land å kopiere danske innstramninger, også Norge, da stilnet kritikken. Kanskje noen medier skulle grave litt i egne arkiv og konfrontere både seg selv og andre om hvordan det kunne ha seg at man var så blind for realitetene?
Så vil nok noen minne om at det nylige avholdte danske kommunevalget var en seier for Socialdemokratiet (S, som er Arbeiderpartiets søsterparti). Men da bør vi minne om at S den siste tiden har strammet kraftig inn på innvandrings- og integreringspolitikken. De har med andre ord, etter snart 20 år, valgt å lytte til hva folket ønsker – og det tjener de åpenbart på. Her har nok Ap en del å lære.
Utålelig
Den ærligere tonen gjelder også for danske medier, selv om de faktisk er blitt mer tafatt de siste årene. Men Jyllands-Postens leder 27.11 går rett på sak. Under tittelen «En utålelig invasion» vises det til utreisesenteret Kærshovedgård. Da det ble etablert i 2016, sa Listhaugs kollega, Inger Støjberg, at oppholdet på stedet gjerne måtte våre så «utålelig som mulig».
Hadde noe lignende vært uttalt i Norge ville alle medieforsider vært ryddet i ukevis for hva gud og enhver måtte mene om noe så utålelig! Støjbergs poeng er imidlertid fullt ut forståelig: De som er på Kærshovedgård har «tålelig opphold» fordi de ikke kan returneres, men det «utålelige» handler om at det ikke skal være så behagelig at beboerne ikke velger å returnere til hjemlandet.
JPs leder viser til det faktum at en del av beboerne er dømte forbrytere som i praksis ikke lar seg returnere, de vil ikke eller hjemlandet vil ikke ta dem imot, og der en del av «utåleliggjørelsen» er at de «kun» får mat og husly. De får ikke får kontanter, får ikke jobbe, de får ikke tilbud om danskopplæring, fordi de på ingen måte skal kunne argumentere for tilknytning til Danmark.
Ser asyladvokatene og alle støttegruppene det paradoksale i praksisen?
Internasjonale avtaler må endres
I dag er det opp mot et par hundre beboere på utreisesenteret, og som JPs leder skriver: «det kan næppe komme bag på nogen, at det påvirker et lille lokalsamfund med kun godt 2.300 indbyggere.»
I Jyllands-Postens søndagsudgave kunne en række lokale beboere i landsbyen Bording berette, hvordan grupper af beboere på Kærshovedgård skaber decideret utryghed i lokalsamfundet. Der er butikstyverier, der har været et enkelt overfald på en butiksansat, de rejser med tog uden at betale, de truer togpersonalet, og de bruger en lokal benzinstation som varmestue. Det understreges retfærdigvis, at det ikke er alle beboere, der udviser en sådan uacceptabel adfærd, men de er der, og det påvirker lokalsamfundet.
Samfundet står her i et dilemma, for formålet med at flytte udlændingene langt ud i et tyndt befolket område i Midtjylland var netop at forhindre dem i at dyrke netværk i de større byer. De har pligt til at overnatte på udrejsecenteret, og de har pligt til at melde sig dagligt, så deres tilstedeværelse kan kontrolleres, men de er ikke frihedsberøvede og kan derfor bevæge sig frit i området.
Med andre ord lar mediene lokalbefolkningen slippe til i offentligheten. Men det «fantastiske» med dette er at det er internasjonale regler som setter landene i sjakk matt. Som JP sier er det mest nærliggende å holde dem innesperret.
Men det forhindrer internationale konventioner og regler, som er aftalt i EU-regi. Altså er der ikke andet at gøre end at vente på, at de frivilligt rejser hjem, og det er der indtil nu kun en lille håndfuld, der har gjort.
JP kaller situasjonen «uholdbar» og viser til at det ikke er et isolert dansk problem. Så skal Danmark, som alle andre, respektere internasjonale avtaler, men når et problem er utålelig og skaper en uholdbar situasjon, er det avtalene det er noe galt med. Da må det være grunnlag for å oppta forhandlinger om justering av de samme avtalene, fastslår JP. Det må gjøres som et internasjonalt samarbeid, ikke minst må land som nekter å ta imot egne borgere påta seg sitt ansvar – og «ikke mere eller mindre aktivt eksportere deres problemer.»
Og sjekk denne som du neppe vil se i så mange medier om den var myntet på Listhaug:
Foreløbig må der udtales støtte til en stålsat dansk minister, som fastholder formålet: Udrejsecenteret er en dør ud af landet, ikke andet.