I 1939 flyktet en spansk antifascistisk journalist fra Francoregimet til Frankrike. Manuel Chaves Nogales ble således øyevitne til Frankrikes kollaps da Tyskland gikk til angrep. Boken hans, The Agony of France, kunne vært skrevet i dag, sier Giulio Meotti. Nogales skrev at mens tyske soldater marsjerte gjennom Paris, strømmet folk ut av kinoer og teatre, «akkurat tidsnok for en aperitiff på bistroen».
Man ser en form for kapitulasjon: 40 000 jøder har de siste årene forlatt den franske republikken. President Macron nekter å snakke om islam. Macron ser ut til å ha akseptert at landet lever i en permanent unntakstilstand. 15 000 franske islamister overvåkes. En fjerdedel anses å utgjøre en alvorlig terrortrussel. Ingen franske statsborgere som har returnert fra Syria har mistet statsborgerskapet.
Nye trusler mot magasinet Charlie Hebdo etter at magasinet karikerte voldtekstanklagede Tariq Ramadan, får ingen andre franske medier til å trykke magasinets karikaturer i solidaritet. Ramadan er den mest profilerte intellektuelle islamisten i Europa, søkt fremstilt som demokrat av mediene.
«Jeg er islams sjette søyle.»
Tvert om er det slik at flere intellektuelle har blitt dratt for retten, anklaget for angivelig «islamofobi».
Undersøkelser L’Express, har gjort, viser at siden det vanvittige simultanangrepet 13. november 2015 i Paris, har 32 terrorangrep blitt avverget, 625 våpen er beslaglagt, 4 457 personer er undersøkt, mistenkte for bånd til jihadister, og 752 personer har blitt satt i husarrest.
Men det generelle inntrykket er at Frankrike er er land som svekkes fra innsiden.
Middelhavsbyen Nice. Leserfoto.
Forventer «et ras av jihadister»
De som har fulgt Frankrikes nær sagt marerittliknende utvikling siste ti til 20 årene, kjenner også til at den muslimske befolkningen der, som i Norge og resten av Vest-Europa, er ung. Og de er mange. Radikaliseringen av de unge har pågått gjennom siste årene, et tema for eksempelvis den rapporten, Génération radical (juni 2015), bestilt av regjeringen. Rapporten forteller om en økende andel unge som snur ryggen til Frankrikes samfunnsmodell og verdier. Unge karakteriseres som «frustrert ungdom klar til opprør», og det pekes både på unge med muslimsk opphav og konvertitter. Disse unge har ikke et «anker» i samfunnet. De har ikke «forståelse for republikken», som for dem består av «utvannet liberalisme» og «svake verdier». Derfor har de utviklet en «veldig svak følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap». «Den antidemokratiske offensiven» blant de unge gir seg uttrykk i «islamistisk radikalisme», som er en «oppadgående bevegelse i samfunnet vårt». Den er å finne «i alle kretser», den er et «massefenomen». I den «første bølgen» av jihadisme så man først og fremst «sårbare individ som var lette å rekruttere». Nå er man inne i en ny bølge, der mer «stabile» personer rekrutteres, personer som ikke har en «profil» som åpenbart avslører dem som radikalisert. De er altså vanskelige å identifisere for omgivelsene.
Rapporten slår fast at «det er sannsynlig at dette fenomenet vil vokse». Det advares videre om at en «radikal utkant kan påvirke en hel generasjon». Derfor forventer rapportørene «et ras av jihadister» blant de unge, både i selve Frankrike og ved at unge verver seg til kamp i Den islamske staten. Ikke først og fremst fordi de unge har «morderiske lyster», men fordi «jihads teoretiske dimensjon er den mest komplette avvisningen av demokratiet».
Point of no return
I Islam. Den 11. landeplage, spådde jeg således at Frankrike ikke vil klare å snu den negative utviklingen:
Fremveksten av aktive sympatisører for Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes autoritet og maktmonopol i les banlieus er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning. Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde en overordnet kontroll over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». Radikal generasjon blir republikkens bane.
Det kostet å skrive dette, fordi det er så dramatisk. Så dystopisk. Spådommen kan ikke sies å være mindre relevant i dag. Som når man ser at jødiske symboler forsvinner mer og mer fra den franske republikken, mens islamske symboler vinner frem. Også et fotavtrykk etter Muhammed og hans kamp mot jøder.
Les France: A Decomposing Civilization