Boken Islam. Den 11. landeplage åpner i Marseille og Frankrike. Mitt møte med denne havnebyen i Middelhavet gjorde et dypt inntrykk. Jeg beveget meg ut i områder som kalles «de tapte territorier». Jeg har vel aldri følt meg så utrygg noensinne – tross hijaben rundt hodet for å «gli inn i omgivelsene». Jeg har fritt reist rundt i Pakistan i over to år. Endog har jeg tatt meg inn i de lovløse stammeområdene mot Afghanistan. Det skal man av sikkerhetsmessige årsaker ikke gjøre, om jeg kan si det på den måten. Men jeg følte meg noenlunde trygg endog der i denne islamske republikken.
Det gjorde jeg altså ikke i Marseilles utkant, i Les banlieus.
Point of no return
Det kostet meg å konkludere slik i Landeplagen:
Fremveksten av aktive sympatisører for Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes
autoritet og maktmonopol i les banlieus er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne
tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning. Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske
storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde en overordnet kontroll over
befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». Radikal generasjon blir republikkens bane.
«Point of no return». Ja, det knyttet seg i magen min da avgjørelsen ble tatt. Jeg må gi beskjed. Jeg må være ærlig, tenkte jeg. Dette var nemlig min forståelse av den franske tilstanden. Jeg fant ingen lyspunkt.
En vemodig tid
Det har eskalert siden den gang (2015). Noe voldsomt. Hvem glemmer det vanvittige terrorangrepet fire steder på samme tid fredag 13. november samme år? Dagen etter annonserte president Hollande unntakstilstand. Smak på ordet. Europa i vår tid: Unntakstilstand.
Jeg stusser over at norske medier ikke følger opp Frankrike tett. Hele tiden. Hver dag. Unntakstilstanden er nå gjort permanent av den nye presidenten Macron. Den følges av et nytt lovverk: «Lov for å styrke indre sikkerhet og bekjempe terror» (Loi renforçant la sécurité intérieure et la lutte contre le terrorisme).
Loven gir eksempelvis myndighetene rett til å stenge moskeer, sånn apropos Aftenposten som gikk berserk i 2016 da jeg nevnte denne muligheten som et tiltak for å beskytte det åpne, frie Norge mot antidemokratiske krefter.
Slik sørget Aftenposten for å skremme politikerne bort fra å tenke i retning av å begrense islams økende makt.
Den nye franske virkeligheten
Jeg tror – tror – at det bare er et tidsspørsmål før vi ser den nye franske virkeligheten spre seg til andre sentrale europeiske land. I Norge ser vi jo endringene nær sagt daglig: terrorklosser popper opp. I dag fikk vi tilsendt dette fotoet fra Gullskogen ved Drammen:
Tidligere i dag var det Amandasenteret i Haugesund.
Den nye franske terrorloven består av syv hovedpunkt. De kan være en pekepinn på hvor Europa beveger seg, og de er som følger:
- Lokale myndigheter kan utpeke områder som særlig truet, som en stadion der det skal avholdes konsert. Sikkerhetssonen gir politi rett til ransakelse av alle, inkludert kjøretøy som beveger seg inn i området. De som nekter å bli ransaket, kan bortvises.
- Tillatelse til politiet til å stenge gudshus i inntil seks måneder hvis predikanter fremmer «ideer eller teorier» som oppfordrer til «vold, hat eller diskriminering», og som fremprovoserer «terrorhandlinger» eller «lovpriser slike handlinger». (Merk diskriminering. Det er vel ikke mange sunni- eller sjiamoskeer som da kan holdes åpne. Referanse er kvinner, homofile, jøder og alle oss vantro, og dermed mindreverdige.)
- Mistenkte islamister kan settes i husarrest – uten dom. Husarresten kan knyttes til byen/stedet de bor. Vedkommende kan holdes i husarrest i inntil ett år, og vedkommende må melde seg på politistasjonen hver eneste dag. Alternativt iføres personen elektronisk overvåkning. Personen kan også nektes kontakt med andre som anses å utgjøre en sikkerhetstrussel. Brudd på loven kan straffes med tre års fengsel og bot på om lag 450 000 kroner.
- Rett til å ransake bolig til en som mistenkes for å utgjøre en trussel mot offentlig sikkerhet. Personen kan holdes i varetekt i fire timer hvis trusselen anses som «særlig alvorlig», som at personen har bånd til «personer eller organisasjoner med terroristiske mål» eller støtter slik ideologi.Politiet kan også beslaglegge dokumenter og elektroniske data på stedet som ransakes.
- Offentlige tjenestemenn som anses som radikaliserte, og som jobber på områder knyttet til nasjonal sikkerhet eller forsvaret, kan overflyttes til annet arbeid eller bli avskjediget. Dette dersom han er «uforenelig med utøvelsen av sine plikter». Dette gjelder også soldater.
- Den nye loven tillater innenriksministeren, forsvarsministeren og transportministeren å innhente telefon- og epostkommunikasjon til mistenkelige personer «for forebygging, oppdagelse, etterforskning og rettsforfølgelse av terrorhandlinger og alvorlige forbrytelser». Loven tillater også sikkerhetstjenester å få tilgang til reiseinformasjon, blant annet fra reisebyråer, om flyselskap og maritime passasjerer. Datainnsamling må ikke berøre personopplysninger om en persons rase eller etniske opprinnelse, religiøs eller filosofisk trosretning, politiske meninger (merkelig, da islamisme er politisert religion), fagforeningsmedlemskap eller data knyttet til den berørte persons helse eller seksuelle liv.
- Politiet gis rett til å identitetssjekk av hvem som helst på mer enn 118 grenseområder og 372 flyplasser, havneområder og jernbanestasjoner. Radiusen for kontroll rundt hvert sjekkpunkt er på 20 kilometer. 29 prosent av fransk territorium er dermed dekket, det samme er 67 prosent av Frankrikes befolkning.
Er dette også Norges fremtid?
Kritikk
Leder av Nasjonal Front, Marine Le Pen, mener den nye loven er for svak. Den nye loven «adresserer verken den særegne islamske dimensjonen ved terrorisme eller den islamistiske ideologien som har erklært oss krig», sier hun.
Sistnevnte er jeg enig i. Det er dette som kan bli Europas bane, er min hovedkonklusjon i Landeplagen: Terroren gir de ikke-voldelige islamistiske kreftene et perfekt rom for ideologisk ekspansjon. Politikerne rekker i panikkartet redsel for terror ut hendene til dem – organiserte islamister – som sier de er mot terror.
La oss håpe min analyse er fullstendig feil.