Jentene, på 10 år, var på vei til en hytte ved lekeplassen da de tre guttene kom springende etter dem og ropte «Angrep!». Minst en av jentene ble holdt fast og slått flere ganger i ansiktet. En av guttene truet med å «knulle henne» – og foreldrene – innen jenta greide å komme seg løs. Jentene gikk rett til skolepersonell og fortalte hva som hadde hendt. Litt senere på dagen skal en av guttene ha truet med å drepe dem hvis de «slarvet».
En av jentenes foreldre kontakter skolen, og tar opp samtalen. De går så til Aftonbladet med den oppsiktsvekkende samtalen med skolens rektor og rådgiver.
Foreldrene spør hva skolen har gjort siden hendelsen. Svaret er at de har snakket med de involverte, både guttene og jentene, og har åpenbart ikke tenkt å gjøre så mye mer, for guttene har bedt om unnskyldning, må vite. Og siden jentene ikke har vært på skolen siden dette skjedde, har de jo ikke kunne prate mer med dem.
Foreldrene forklarer at jentene ikke tør komme tilbake på skolen før guttene er borte, men da er rektor klar: «– Det kan jag bara säga att det kommer inte ske».
Hvordan ville du reagert om en mannlig kollega trykket deg opp mot en vegg og sa han knulle henne, slo deg og truet med å drepe deg, ville du gått på jobb med han på mandag? spør foreldrene ironisk, og får et hinsidig svar «Selvsagt har vi nulltoleranse», sier rektoren.
Hvis nulltoleranse, hvorfor er guttene her fortsatt, vil foreldrene vite.
Rektor holder på at guttene har «rett til» å gå på skolen, og at de har innrømmet å «oppført seg dum». Det som har skjedd, var en lek som utartet seg, fremholder rektoren, og viser til at hun har gitt guttene en «oppstramming». Men mens jentene forteller at de ble slått i ansiktet, så hevder rektoren at det var «klapp på kinnet». For rektor er overbevist om at guttene har lært, og at de ikke vil gjøre jentene noe ondt. De angrer, må vite.
– Jag försvarar inte beteendet, men barn gör så, de håller fast, de leker. Jag tror inte att de hållit fast dem för att de ska döda dem. Jag tror inte det är killar som avsiktligt jagat, hållit fast, slå och sedan hotat med att mörda. Det inte den bilden jag får av killarna.
Rektorn säger att det är skillnad på ”pojkar och flickor” och att de har olika sätt att uttrycka att de är ”intresserade av varandra”.
– Jag associerar till att tjejer är spännande för pojkar.
Skolens rådgiver samtykker – og foreslår at en av jentene skal «sette seg ned og prate med guttene for å beskrive hvordan hun har det». Til dette kan jo også bemerkes at en av jentene allerede har byttet skole.
Rektor har for øvrig anmeldt hendelsen, eller riktigere: deler av den.
”Killarna har jagat tjejerna till ett skogsparti. Där har killarna hållit fast tjejerna mot deras vilja. En uppgift om att en av tjejerna fått ett slag mot munnen finns”, står det i anmeldelse rapporterer Aftonbladet.
Men det står ingenting om truslene om seksuell vold eller drapstrusler.
Sverige er blitt et annet sted. Hvis skolens ledelse ikke ser hvilken side de burde vært på i denne saken, er det ikke håp. Men det er den veien det går, også i Norge. Voldsproblematikk på skoler har vært holdt unna offentligheten i lang tid, og når glansbildet først har sprukket står bortforklaringene i kø. Samtidig erfarer vi at jenter blir voldtatt, gutter truet og ranet, men gjerningsmennene blir ikke nødvendigvis varetektsfengslet. Hvorfor? Fordi det norske rettsvesenet over tid har fått kritikk, også internasjonalt, for omfattende bruk av varetektsfengsling. Da gjelder det å få orden på statistikken. Og barnevernet svikter gang på gang, de har ikke ressurser – og mangler nok også tildels kompetanse. Vi skjønner tegninga.