Politisk spill er sjeldent et pent skue. Av og til er dette skuet ekstra grimt. I dette tilfellet forferdelig grimt, fordi det handler om vergeløse barn og unge som i mange år har blitt neglisjert. De har levd under svært uverdige, og også voldelige, forhold i foreldrenes opprinnelsesland – med Stortingets vitende.
NRK har nylig dokumentert at norsksomaliske ungdommer sendes til koranskoler i Somalia. Det ligger åpent i dagen at slike skoler vil være preget av verdier og holdninger til barn som er på en annen planet enn der Norge befinner seg. Hos oss står enkeltindividets ukrenkelighet i front. I Somalia gjelder underkastelse og klanens makt. Vold er en del av oppdragelsen.
Da HRS i 2004 kom med rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn», var statsminister Solberg kommunalminister med ansvar for innvandring og integrering. Den gang var Solberg tydeligvis langt mer optimistisk hva gjaldt norske barn med innvandringsbakgrunn sine opphold i utlandet. Optimismen kom ikke minst frem ved at Solberg ikke ble informert om omfanget av problemet. Hun hadde ikke de riktige folkene rundt seg, etter vår erfaring. De regelrett desinformerte henne, mener vi.
Ja, diskusjonen den gang var faktisk om det var et problem i det hele tatt at barn fikk oppveksten i foreldrenes opprinnelsesland. Embetsverkets holdning var at det er «foreldrene som bestemmer hvor barn skal gå på skole». Og: «Det kan være bra for barna å lære om foreldrenes kultur, lære språket. Slik kan de få en tryggere identitet.»
Det enkelte barnets beste i forhold til norsk standard (omsorg, skole, fritid) var ikke et tema.
HRS overdrev
Våre påpekninger om hvilke forhold barna kunne utsettes for, ble sett på som overdrivelse. Hva var det som gjorde at politikerne generelt faktamessig befant seg på en helt annen klode den gang? Det handler ikke minst om hvem de hørte på, som egne politikere den gang med innvandrerbakgrunn. Ingen nevnt, ingen glemt.
Solberg bør nå tenke nøye gjennom hvem som informerte henne om hva den gangen for 13 år siden – og det samme opp igjennom årene til i dag.
Nei, temaet er ikke nytt for Erna Solberg. Hun fikk dette i fanget i 2004.
Den gang
I 2004 ble problemet adressert SSB. Da handlet debatten nemlig om «antallet». SSB ble satt til å finne det «riktige» antallet barn som ikke befant seg i Norge. I SSB-rapporten, også kalt «Norske barn i utlandet», het det at det ikke lar seg gjøre (kapittel 5). Folkeregisteringsloven ødelegger for en slik mulighet. Dersom barnet har tilknytning til Norge gjennom en forelder, søsken og andre her, registreres de som bosatte i Norge.
Du kan altså ha så godt som hele oppveksten på en koranskole i Somalia eller Pakistan og stå folkeregistrert på Smøla. Dette dokumenterte SSB i egen rapport, bestilt av nåværende statsminister.
Her er den rapporten.
Vi vet ikke i dag, og visste ikke for mange år siden heller, hvor mange barn og unge som er ute av Norge på lengre opphold. SSB fortalte at i underkant av 1 000 barn den gang med pakistansk, tyrkisk og marokkansk bakgrunn, altså kun tre nasjonaliteter, var registrert utflyttet. Utflyttet er noe ganske annet enn å være borte fra Norge. Grunnet Folkeregistreringsloven skal det mye til å bli registrert utvandret. I vår rapport estimerte vi 4 -5 000 barn og unge på bakgrunn av informasjon fra ambassader. Til tross for hva SSB sa i sin rapport, gikk daværende statssekretær, Cathrin Bretzeg, ut slik i Aftenposten da SSB la sine tall på bordet:
– Rapporten fra HRS kom med et anslag som virket relativt høyt, derfor ville vi kvalitetssikre tallene. Vi er glad for at vi har fått håndfaste tall, sier Cathrin Bretzeg (h), statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet.
Så ble Høgskolen i Oslo (HiO) satt på saken. Det var om å gjøre å prøve å skjønnmale lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, eller for å si det politisk korrekt: Nå var tiden kommet for å «nyansere» bildet HRS hadde skapt i rapporten og mediene. Forskerne konkluderte slik om foreldrenes motiv for å sende barna på lange opphold i opprinnelseslandene: Vi har inndelt foreldrenes motiver i fire hovedkategorier: 1. Utdanning, 2. Omsorg og nettverk, 3. Språk, kultur, religion og familieideologi, 4. Trygghet. (Se s 5 og 6.)
Begynte du å le? Eller kanskje du ble sint – på barna og de unges vegne?
Alle muligheter i dag
NRK intervjuet nylig Solberg om disse forholdene. 11 minutter ut i sendingen:
«Jeg synes dette er fælt. Jeg tror det berører alle oss som har barn å se at barn født og oppvokst i Norge blir utsatt for den typen handlinger, og at foreldrene deres, familien har vært med på det. Det er ulovlig. Alle foreldre har ansvar for å ta vare på sine barn. De har ikke lov til å sende dem hjem til land og den type behandling som er gjort her, og derfor så er vi nødt til å gjøre mer for å forhindre at dette skjer.»
Reporteren – Hva har Regjeringen gjort for å ta foreldre som sender barn til slike forhold?
«Altså, det gjøres mye, og det gjøres ikke minst mye av de integreringsrådgiverne som er rundt på fire ambassader som håndterer mange av disse enkeltsakene. Men vi ser jo at vi må ha bedre forebygging. Det som er vanskelig er at mange av disse er i videregående skole. Det betyr at vi har ganske sterke tiltak mot barn som forsvinner ut av den obligatoriske skolen, men når du er over i den videregående skole, så er det ikke obligatorisk å gå der lengre og da er det litt vanskeligere å følge opp alle. Men vi er nødt til å intensivere det arbeidet, og derfor har vi hatt syv statsråder i dag som har sittet i møte for også å følge opp det som også handlingsplanen mot sosial kontroll og den typen tiltak vi må ha enda sterkere på fremover.»
Det kan jo kanskje også være på sin plass å minne om at HRS var en sterk pådriver for såkalte integreringsrådgivere (innført av Stoltenberg-regjeringen), både på ambassader og skoler, det samme var vi for opprettelsen av det statlige Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Sistnevnte fordi det er helt utrolig at så alvorlig problematikk ble overlatt til frivillige organisasjoner. I Kompetanseteamet sitter blant annet politi med ansvar for sikkerhetsvurderinger.
De «sterke tiltakene mot barn som forsvinner ut av den obligatoriske skolen», stemmer ikke helt. Dagens system er slik: Som forelder er det bare å melde fra til skolen at etter juleferien 2017, skal Aisha gå på skole i Pakistan. Da har du ditt på det tørre når PIA (Pakistan International Airlines, også kalt Please Inform Allah), tar av fra Gardermoen, destinasjon Islamabad. Ta grep, Erna!
I 2004 ble Solberg informert om Samira, dumpet i Somalia, i Garowe, samme by NRKs reportasjer om koranskole er fra. Samira ble fotfulgt av mannlig familie mellom boligen hun ble holdt fanget i og en koranskole.
I 2004 ble Solberg informert om at norskfødte barn var fengslet på blant annet denne koran-internatskolen for jenter ned i fireårsalderen i Gujrat, Punjab.
I denne type fengselsbygningen skulle det den gang befinne seg norskpakistanske jenter på koranskole under forferdelige forhold.
I dag, 13 år senere, vet Solberg enda mer. Og hun er statsminister. Erna Solberg har nå alle muligheter: Du stolte kanskje ikke på HRS i 2004, vi stoler fortsatt på deg. Disse barna fortjener langt bedre. Og da vil også de stole på Norge. Dette gjelder vår felles fremtid.