Vil det ikke være slik at kvinner flest i løpet av et livsløp har opplevd en eller annen form for uanstendige tilnærmelser? Av innpåslitne og pågående menn, særlig i beruset tilstand?
Journalistene fråtser og videreformidler kvinners personlige beretninger ned på detaljnivå. Ville pressen rapportert en detaljert beskrivelse av en gruppevoldtekt utført av innvandrermenn? Eller kanskje vi skulle begynne med en beskrivelse? Eller enda «bedre»: rapportere i det hele tatt.
Hva er dette #metoo-konseptet dreier seg om? Det er synes ikke være noen grenser for selvmedlidenhet og tafatthet blant tilsynelatende oppegående kvinner.
Med den enorme medieinteressen skulle en nesten tro at #metoo handlet om små piker utsatt for systematisk overgrep og voldtekter, slik som for eksempel Yezidi-jenter som blir tvangsgiftet med IS-krigere og voldtatt på åpen gate og siden solgt på slavemarked. Det dysser vi ned. Eller at #metoo dreide seg om ondskapsfulle grooming-nettverk, som når britisk politi rullet opp massive seksuelle overgrep på hundrevis av jenter, noen så unge som 13 år, som ble systematisk misbrukt og voldtatt av pakistanere over tid i Manchester. Eller den groteske gruppevoldtektssaken som i disse dager går i en svensk rettssal. Slik skriver ikke norske medier mye om.
Gitt de enorme framskrittene vi har hatt i likestillings-Norge er hysteriet rundt #metoo tilnærmet spektakulært. Godt voksne – selvstendige – kvinner kommer med sine betroelser som liksom skal sette normen. Om en kvinne på noen som helst måte har følt seg krenket, er hun offer. Og menn kan, eller bør ikke, ta til motmæle. Vi har tapt i utgangspunktet. Sier kvinnen at hun følte seg krenket, er det «offeret» som har rett.
Entusiasmen for #metoo sementerer kvinner til en viljesløs offergruppe. Nå blandes overgrep og flørt, ja kanskje seksuelle tilnærmelser, i samme kurv. Hva med de virkelige overgrepene, hva med de voldtektene som vi vet utføres av menn med et helt annet kvinnesyn? Det er ikke få grove voldtekter med massiv vold involvert. Der vi ikke snakker om en klapps på rompa eller berusede (dumme) menn som visker slibrigheter i øret på julebordet.
Mens #meetoo favner omtrent «alt» skal vi ikke engang diskutere hvorfor nesten ingen norske menn begår overfallsvoldtekter og gruppevoldtekter. Det er helt neglisjert i den pågående feministkampanjen. Vi vet hvorfor: Hvite, norske menn regnes på toppen av næringskjeden. En slag payback-time? Menn fra andre kulturer og med mørkere hudfarge derimot, er jo også et slags offer?
Er det slik at i toneangivende miljøer er det bedre å snakke om mindre problemer for å unngå de mer omfattende?
Den hysteriske #metoo-kampanjen er til tider direkte ubehagelig. Den rammer også uskyldige menn. Selvsagt er det ikke greit at kvinner opplever seksuelt press fra menn, ei heller fra menn i maktposisjoner, men overdrivelsene i offentligheten er skremmende.
Tanker om rimelighet og rettferdighet blir underordnet i et tilnærmet sosialt press for kvinner om å fortelle om erfaringer med ufyselige menn. Som om: Hva!? Har ikke du opplevd det? Alle har jo det, statsministeren, NHO-sjefen, ja, «alle».
Når regnes kvinner til å være voksne nok til selv å ta ansvar for egen kropp og seksualitet? Har det ikke pågått kampanjer om at slik grensesetting – både for jenter og gutter – skal læres alt fra barnehagen av?
#meetoo kan ende i alt – og dermed i ingenting. Det er også en sentral lærdom ved grensesetting. Vi blir et produkt av det samfunnet vi lever i. Kvinnefrigjøringen har ikke minst bestått av seksuell frigjøring. Det husker 8-mars paroler om «Jeg vil ligge øverst». Fokuset på kvinnelig seksualitet og frigjøring handler åpenbart ikke om også kvinner har et selvstendig ansvar?
«Jeg turte ikke, jeg var så ung, han hadde makt over meg», har vi hørt flere ganger. Samtidig vet vi alle at vi har et lovverk i dette landet. Stolte de ikke på det heller? Da burde vel fokuset i større grad være rettet mot å få voldtekter, vold og tvang til faktisk å bli straffeforfulgt? At alle, både offer og overgriper, vet at lovens lange arm vil ta saken alvorlig. Når noen twitrer «vi vet hvem du er» er ikke saken kommet i rette hender. Det skal anmeldes til politiet.
Eller kanskje man visste at egen #meetoo-erfaring ikke ble rammet av noe lovverk? Det var «bare» ubehagelig og uønsket oppmerksomhet? Kan den som ikke har opplevd uønsket oppmerksomhet rekke opp hånda?
Noen takler slike opplevelser bedre enn andre, men hvorfor hører vi noe ikke fra dem? De interessante – og lærerike – historiene er hvordan kvinner faktisk taklet det, ikke sosialpornografien som mediene nå boltrer seg i.
Som mann ligger jeg vel tynt an ved å formidle dette. Men jeg, og sikkert flere med meg, vil vokte oss vel fremover for å gi noen komplimenter eller flørte med kvinner. Det var neppe intensjonen med #meetoo-kampanjen, men kan bli resultatet.