Erna Solberg i 2017: Norge skal være et «fyrverkeri for menneskerettigheter».
Terje Tvedt i kronikk i Aftenposten 26.11
På 2000-tallet skulle menneskerettighetene bli verdigrunnlaget for det nye multikulturelle samfunnet. Menneskerettighetene skulle være både mål og middel i utenrikspolitikken, påpeker Terje Tvedt i Aftenposten.
Han fortsetter: «Det oppsiktsvekkende er at i de samme årene som denne menneskerettighetsideologien vant dominans i det politiske Norge, overså norsk offentlighet fullstendig det tydeligste alternativet til FN-erklæringen.»
Det var en erklæring vedtatt av 56 lands utenriksministre organisert for islamsk samarbeid, den såkalte Kairo-erklæringen.
Tvedt viser til at paragraf en i denne erklæringen lyder: «All human beings form one family» forent i «their subordination to Allah and descent from Adam». Og så: «All men are equal in terms of basic human dignity» og «no one has superiority over another except on the basis of piety and good deeds».
Med andre ord, sier Tvedt, er tekstens premiss at mennesker ikke er like. Vi er like i grunnleggende menneskelig verdighet, ingen er overlegne andre – vel og merke unntatt på basis av fromhet og gode gjerninger. Overfor Allah må troen være en distinksjon, påpeker Tvedt.
Ergo, islamske verdier er overlegne menneskerettighetene. Og det muslimske ummah (fellesskapet) gjorde Allah til det beste fellesskapet, hevder erklæringen.
Siste paragraf i Kairo-erklæringen slår fast følgende: «The Islamic Sharia is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration». Sharia (islamsk lov, tolkning av koranen og hadithene av ulike skriftlærde) er den eneste referansekilden – intet mindre. Sharia er altså hevet over menneskeskapte lover. Hvor ble det så av den «universelle» likhetstenkning med mennesket i sentrum?
Mang en politikerne i Norge innbiller seg at de store religionene deler samme syn, menneskerettighetsideologien. Tvedt viser til at stortingsmeldingene om menneskerettigheter, henholdsvis i 1999 (Bondevik I-regjeringen) og 2015 (Solberg I-regjeringen), insisterte på at menneskerettigheter er universelle og at vi finner igjen disse verdiene i de store verdensreligionene. Men hadde man tatt Kairo-erklæringen alvorlig ville man nokså raskt kunne konstatert at vestlige menneskeskapte lover ikke er kompatibel med sharia – og at menneskerettigheter i beste fall er relativt i islam. Hva gjorde så Vesten? Lukket øynene.
Tvedt avslutter med:»Konsekvensen ble at norsk offentlighet; mediene, forskningsmiljøene og det politiske lederskap, i disse tiårene gjorde seg selv språkløs og i realiteten prinsipielt holdningsløs overfor ideologier, religiøse og kulturelle oppfatninger som forkaster de norske oppfatningen om at de representerte det universelle.»
Det er det som kalles hybris? Overdreven tro på seg selv eller mer presist: storhetsvanvidd. Som en konsekvens av fravær av kontakt med virkeligheten, som særlig noen personer preges av når de har sittet for lenge i en maktposisjon?