Undersøkelsen er gjort for en dokumentar til Channel 4. Her fremkommer det at nesten alle gifte muslimske kvinner i Storbritannia har en muslimsk ekteskapskontrakt, en såkalt nikah nama, men 61 prosent hadde kun denne, melder Guardian.
Side 1 av en nikah nama for en norsk statsborger
Det er mer enn 3 millioner muslimer i Storbritannia, om lag 5 prosent av den totale befolkningen.
Undersøkelsen er gjennomført i forbindelse med dokumentaren The Truth About Muslim Marriage. Den er utført av kvinnelige muslimske forskere som spurte 923 kvinner i 14 byer i Storbritannia.
De kom frem at tre fjerdedeler av respondentene ønsket at deres ekteskap skulle bli lovlig anerkjent etter britisk lov.
IT-konsulenten Rukshana Noor forteller i dokumentaren at hennes nikah-ekteskap forhindret henne tilgang til familiedomstolen da ekteskapet brøt sammen. Noor måtte benytte en sivilrett for å bevise egne økonomiske bidrag til familiens hjem, en prosess som tok fem år og kostet henne mer enn 100.000 norske kroner.
En advokat som har spesialisert seg på islamsk familielovgivning hevder at andelen unge muslimer som velger nikah-ekteskap, har økt. Aina Khan, spesialist på islamsk lov, lanserte for fem års siden en kampanje, Registrer vårt ekteskap. Målet er å gjøre det obligatorisk å registrere alle ekteskap i Storbritannia. Ifølge kampanjen har over 100.000 personer ikke lovlig anerkjente ekteskap, og over 90 prosent av moskeene registrerer ikke nikah-ekteskap i henhold til britisk lov.
Khan forteller Guardian at hennes erfaring, etter 25 år som advokat og som spesialist på muslimske ekteskap og skilsmisse, er «at dette ikke bare er et stort problem, men et voksende problem.» Hun tror at om fem år vil andelen under 40 år som kun har nikah-ekteskap være så høy som 80 prosent.
Khan vil at loven om ekteskap skulle gjelde likt for alle. Standardprosedyren må være at alle ekteskap må registreres, uansett trosretning.
Undersøkelsen avdekket også at litt over en av ti muslimske ekteskap i Storbritannia er polygame, der en tredjedel av kvinnene i slike ekteskap ikke hadde bifalt det i utgangspunktet. Men nesten ni av ti respondenter sa at de ønsket å være i et flerkoneriekteskap.
Anna Hall, som produserte dokumentarfilmen, mener at «Storbritannias ekteskapslover må oppdateres for å reflektere landet som det er i dag.»
HRS tok opp problematikken med nikah nama blant annet i boken «Feminin integrering» i 2003. Vi havnet på motsatt konklusjon av Anna Hall, nemlig at det er den muslimske ekteskapskontrakten som må oppdateres, ikke velfungerende norske lover.
Men man kan ikke tvinge muslimer til å oppgi nikah nama til fordel for et anerkjent ekteskap etter landets ekteskapslover, men man kan avvise en slik kontrakt som gyldig til for eksempel opphold i landet (familiegjenforening eller –etablering). Da kan man kreve at nikah nama korresponderer med norske lover. Når stadig flere med opphold i et vestlig land inngår muslimske ekteskap som ikke registreres andre plasser enn i moskeer, kan landet lite annet gjøre enn å opplyse om at kvinner gir fra seg rettigheter som kan koste dyrt.