Justis- og beredskapsdepartementet vedtok 22. april 2016 endringer i utlendingsforskriften. Endringene innebar blant annet å heve underholdskravet i saker om familieinnvandring fra 88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ (som per 1. mai 2017 lød på 291 200 kr, der 88 prosent tilsvarte 256 256 kr) til lønnstrinn 24 (309 700 kr per 1. mai 2017, tilsvarende 275 536 kr). Dette ble iverksatt 9. mai 2016.
Det het da at formålet med endringene var i større grad å sikre at partene kan forsørge seg selv.
Men i stillhet har Regjeringen med virkning fra 25. august 2017 nedjustert kravet til fremtidig og tidligere inntekt. Det er satt ned fra lønnstrinn 24 til 88 prosent av regulativets lønnstrinn 19. Altså er underholdskravet satt til samme nivå som før overnevnte innstramning.
Overkjørt av Stortinget
Bakgrunn for nedjusteringen skyldes at Stortinget overkjørte Regjeringen. Under behandlingen av Regjeringens forslag til Stortinget (Prop. 90 L, 2015–2016 om endringer i utlendingsloven, innstramminger II), ba stortingsflertallet om enkelte endringer i gjeldende underholdskrav. Flertallet ba om at underholdskravet ble redusert til tidligere nivå.
I anmodningsvedtaket (nr. 851, 2015-2016) heter det følgende:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endret lov- og regelverk for familiegjenforening hvor gjeldende unntak fra underholdskravet videreføres, og hvor kravet til inntektsnivå i bestemmelsene om underholdskrav tilbakeføres til tidligere nivå.»
Komiteens innstilling ble bifalt med 54 mot 48 stemmer.
Dermed var Regjeringens ønske om styrket selvforsørgelse en tapt sak, og det i en tid vi kan forvente mange familiegjenforeninger.
Klager på «sin» kommunal leilighet
Faksimile fra Vårt Oslo.
Stortingets gir dermed signaler til dem som får opphold i Norge om at det er «nok av hjelp å få». Som Amal i et intervju med Vårt Oslo 7. november. Amal ble nemlig «hoppende glad» da hun fikk innvilget kommunal bolig – men ble så skuffet. Da stiller Oslos ordfører Marianne Borgen (SV) opp for å lytte til firebarnsmoren Amal, med barn i alderen 7, 6 og 4 år, samt en på fire måneder.
– Da jeg endelig fikk innvilget kommunal bolig var jeg så glad, jeg var så glad at jeg hoppet, forteller hun. Endelig kunne den somaliske mammaen få sin egen bolig, skape trygge rammer for barna og lage seg en forutsigbar fremtid for familien.
Men så lei seg hun ble da hun fikk se leiligheten. «Tapeten var flerret opp, malingen på vegger og tak var kladdet utover, det var hull i veggen i gangen ut til trappeavsatsen, leiligheten var liten og det var rus i bomiljøet.» Hun sa fra at hun ikke kunne bo der, at det ikke var et hjem for barna. Tilbakemeldingen fra boligkontoret var imidlertid at hun måtte signere kontrakten, ellers «kunne hun risikere å falle ut av systemet og muligens ikke få en ny leilighet. Så Amal følte seg tvunget til å signere på at hun ville ha leiligheten likevel.»
Så får vi høre om hvor trist alt er, mens Amal selv fremstår som en Wonder Woman: Hun ble valgt til styreleder og prøvde å få beboerne til å ta et felles grep. Hun søkte også – og fikk – midler til å reparere og male sin egen leilighet. Og firebarnsmoren jobber på Grefsenhjemmet samtidig med at hun studerer for å bli helsefagarbeider. Hun har god hjelp av venner og bestemor, heter det.
Men er det ikke én ting som mangler her? En firebarnsmor, dertil med et barn på fire måneder, har kanskje en barnefar? Siden Amal bruker hijab kan vi vel slå fast at hun er muslim, så da snakker vi kanskje om en ektemann? Burde ikke han være en del av denne historien – men han var kanskje på jobb for å sikre selvforsørgelse?
Ordfører Borgen burde spørre byrådsleder Raymond Johansen (Ap) hvorfor han etterlyser krisepakke for Oslo.