Professor Terje Tvedt har etter mitt skjønn skrevet den viktigste boken i år. Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, anmeldte vi i går, Skulle vi kastet terning, hadde den antakelig landet på høyest score. Tvedt beskriver siste 50 års historie da Norge gikk ut i verden som bistandsmakt, samtidig som verden kom til Norge gjennom innvandringen fra Asia og Afrika.
Professoren våger der de aller fleste andre intellektuelle feiget ut for mangfoldige år siden.
Jordskjelvet av en bok kan du bestille her.
Professoren som våger, der andre tier.
Vi har i dag valgt å presentere for leserne våre følgende tema fra Tvedts bok: Hvordan har norske medier dekket islams inntog i den kristne nasjonen Norge? Dette fordi Tvedt med lykt og lupe har gått gjennom alle lederartikler som har berørt islam i Vårt Land, Morgenbladet, Klassekampen og Aftenposten i perioden etter 11. september 2001 og frem til 1. november 2015. Dette er nybrottsarbeid av første rang.
For å kunne beskrive nærmere hvordan Norges møte med islam utviklet seg under det internasjonale gjennombruddet, vil jeg også summere opp funn fra en omfattende nærlesning av lederartikler i fire store norske aviser om hvordan de fortolket forholdet mellom islam og terrorisme og hvordan de forholdt seg til ett av temaene hvor både «islamofobien» og «ettergivenheten» skulle gjøre seg spesielt og tydelig gjeldende: Synet på bruken av niqab og hijab i barneskolen.
Man kan anta, sier Tvedt, at «fordømmelsen og stereotypiseringen av islam» ville være sterkere etter det vanvittige terrorangrepet på Twin Towers 9/11. Man kan altså anta at «islamofobi og dystopi» ville preget avisenes meningsytringer. Tvedt har lest 303 lederartikler i nevnte periode.
En nærlesning av lederartikler (303 til sammen) i de sentrale norske avisene om hvordan de analyserte forholdet mellom islam og terrorisme, og om hvordan de argumenterte om bruk av hijab i Norge, kan, derimot, nettopp fordi de uttrykker autoritative fortolkninger av sentrale sammenhenger, brukes som kilder til den norske offentlighetens møte med islam.
Tvedt begynner med avisen som er deler av kristenfolkets talerør, Vårt Land.
Avisen var overhodet ikke innstilt på eller interessert i å fremme noen kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom kristne verdier og tradisjoner og islamske verdier og tradisjoner. En gjennomgang av alle lederartiklene i perioden gjør til skamme enhver påstand om at avisen skulle ha hetset eller stereotypisert islam og muslimer. De vil heller kunne gi støtte til den dystopiske tesen om ettergivenhet, eller til tesen om sentrumsposisjonens grunnleggende bekymringsløshet.
Vårt Land (VL) er tydelig: Avisen er bekymret for fremmedgjøring og stigmatisering. Av muslimer. Og av fiendebilder av islam.
Avisen var i september 2014 først og fremst opptatt av «faren ved at vi i diskusjonene kritiserer religiøse grupper som helhet», fordi det, som den skrev, kan føre til at muslimer «gir opp å bli godtatt av storsamfunnet og henfaller til ekstremisme». Dette var avisens hovedlinje. Snarere enn å stigmatisere muslimer gjentok avisen som et mantra at det viktigste av alt var ikke å kritisere fordi det kunne føre til stigmaer som igjen kunne føre til islamisme.
Akkurat som det å kritisere kommunismen førte til flere kommunister…
Det muslimer gjør i islams navn, er gjennomgående Norge og Vesten skyld, er holdningen. Det er heller ingen sammenheng mellom islam og terror/Det islamske staten, skal vi tro VL.
Derimot nølte ikke avisen med å gi USA og Vesten skylden for fremveksten av IS. (…) Men det mest bemerkelsesverdige ved Vårt Lands lederartikler i perioden var at de ikke stilte noe seriøst spørsmål om det kunne finnes trekk i den islamske religionen eller i den islamske tradisjonen som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme. Der islamistene selv ikke la skjul på at de hentet næring i islams tekster, og at det nettopp var de som besatt den riktige fortolkningen av islam, skrev Vårt Land at dette ikke hadde noe med islam å gjøre.
Da VL omtalte at Midtøstens kristne var i ferd med å bli fordrevet (2014), var ikke VL opptatt av islam i det hele tatt.
Da Vårt Land på lederplass i 2014 skrev om kristne som ble jagd fra Midtøsten, så hadde det altså lite eller ingenting med islam å gjøre. Det var ikke fra religionen de hentet sin inspirasjon ifølge Vårt Land: Deres læremestre var snarere det moderne Europa med de Røde Brigader i Italia og nazistene i Tyskland.
Ingen lederartikler i den nevnte perioden «hadde én lederartikkel som inneholdt eller målbar kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, eller som nevnte noe negativt om Koranen eller islamske trossetninger og tradisjoner».
Så hva med Morgenbladet (MB)? Same, same, men litt different wrapping: «avisen (var) om mulig enda mer opptatt av å kritisere norske fiendebilder, sjablonger og fordomsfulle oppfatninger av islam og muslimer». Eksempelvis advares det mot nikabforbud. Forbud vil føre til at flere kvinner bruker plagget. Så «barnslige» er altså muslimske kvinner, skal vi tro MB. Og da SV i 2010 foreslo forbud mot hijab i barneskolen i Oslo, var svaret fra MB: SV er «bøllete». Skal barnehijab ut, så må også tatoveringer og menn med langt hår ut.
Morgenbladets lederartikler i perioden var kjennetegnet av et svært forståelsefullt syn på islam og muslimer, og hvor likheten mellom islam og kristendommen ble betont.
Neste ut, Klassekampen (KK). Nå kan vi vel vente oss litt barskere tone? Vi snakker tross alt om segmentet i Norge som har kjørt rått løp mot kirka og kristendommen i årtier. Men nei. Også de revolusjonære har en forkjærlighet for islam, avdekker 76 lederartikler. KK = VL og MB.
Om det fantes en forskjell, var det at Klassekampen gjentatte ganger direkte kritiserte dem som var opptatt av islamismen som en trussel mot det norske samfunnet, fordi de dermed ble ansvarlig for å skape stereotypier og fiendebilder og rasisme.
Derfor har KK dolket frihetsforkjemperen Ayaan Hirsi Ali i ryggen – som lever med livvakter grunnet islamkritikk, mens Brorskapets fremst ansikt i Europa, Tariq Ramadan, er «hel ved» for KK: «… ikke minst fordi han sto i spissen for utviklingen av en form for europeisk islam, nettopp uten å forkaste religionen». KK har alltid vært mot ethvert hijabforbud «og hevdet at dagens kvinnemote er mer undertrykkende enn hijaben». «I hele perioden diskuterte avisen hijab som om hodeplagget ikke hadde noe med islamisme eller politisk islam å gjøre.» Problemet er nordmenns «fordommer eller ubegrunnet frykt». Kritikk av islam fører likeledes til at muslimer blir mer ytterliggående i sin tro.
I 2006 stod dette på lederplass:
Også den 13.10.2006, i «Alvor», advarte lederen mot dem som hevdet at islam var en trussel mot det norske samfunnet: «Det er likevel bekymringsfullt at ideen om en islamsk trussel, med norske muslimer i rollen som femtekolonnister, nå sprer seg i alle ender av den politiske skalaen!» Og videre: «… fremmedfrykt og muslimfrykt er i ferd med å bre seg i hele samfunnet, langt inn i avisenes debatt- og kronikkspalter.»
Og avisen liker å gni det inn i oss: «Klassekampen frykter militante fundamentalister og terrorisme, men vi vil med styrke hevde at det ikke er islam som er årsaken til disse fenomenene.» Også fra 2006.
Siste ut er Aftenposten med 110 artikler i skisserte periode. Tvedt finner «de samme trekkene» som i de andre avisene han gikk gjennom, «men var gjennomgående mer uklare». Salafistene i Islam Net omtales slik:
«I en stort oppslått kommentarartikkel av en av avisens faste kommentatorer ble det 16.4.2011 under overskriften «Udemokratiske pietister» slått fast at Islam Net er en «motkultur, en islamsk versjon av Blitz, et opprør mot forbruk og nytelsessyke». Og kommentatoren fortsatte å beskrive organisasjonen som åpent hadde uttrykt støtte til sharia i Norge, at «Med sitt sterke fokus på moral kan vi også forvente at de vil bli lovlydige borgere. Stort flere krav kan vi knapt sette til våre borgere».
Dette var noen smakebiter fra kapittel 5 i del 2 av boken. Tvedt oppsummerer funnene sine slik:
Denne gjennomgangen av norske aviser har vist at lederskribentene utviste en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet når det gjaldt å knytte islamisme til terrorisme og islamisme til islam. I en globalpolitisk situasjon der mange snakket om en sivilisasjonskampmellom islam og Vesten var de konsekvente i sitt prosjekt om ikke å forsterke disse motsetningene, og de brøt også dermed med en lang tradisjon i Vestens møte med islam. De presenterte et bilde av islam som falsifiserte innflytelsesrike og samtidige analyser av vestlige mediers dekning av islam som om islam var «synonymt med terrorisme og religiøst hysteri». Lederskribentene gikk generelt så langt i å motbevise denne tesen, at de snarere avviste at det var noen sammenheng mellom islam og terrorisme, og at det største problemet i forholdet mellom islam og Vesten ikke var «religiøst hysteri», men Vestens fiendebilder av islam. Dessuten fremstilte de langt fra islam og muslimer som irrasjonelle eller på en eksotiserende måte, tydeliggjort ved at hijaben ble «domestisert» ved å bli sammenlignet med stringtruser og skaut. Alt ved islam som eventuelt måtte være i skarp motsetning til hva som forøvrig ble oppfattet som universelle verdier, ble enten holdt utenfor bildet, eller beskrevet på en slik måte at det passet inn i det. Islamsk terrorisme ble grunnleggende forstått, ikke som en religiøst begrunnet handling, men som ikke-akseptable, om enn til dels forståelige svar på diskriminering, utenforskap eller vestlig aggresjon.
Man undrer seg: Når ser vi den første redaktøren i en sentral norsk avis konvertere til islam?