Faksimile fra Aftenposten 26.11
I Aftenpostens søndagsutgave uttrykker Hadia Tajik (Ap) bekymring for arbeidsfolk. Under tittelen «Moderne teknologi og gammel politikk» er hun bekymret for hvilke konsekvenser moderne teknologi kan få for arbeidsfolk.
Jeff Ahl, riksdagspolitiker for Sverigedemokraterna (SD), er bekymret for noe helt annet. Han mener den svenske velferdsstaten – eller folkehemmet – holder på å kollapse foran øynene våre. Politiets voldsmonopol er brutt. Seksualforbrytelser ute av kontroll – svenske jenter kan ikke gå på festivaler eller i svømmehaller uten å risikere å bli utsatt overgrep. Barn som skulle ha overlevd risikerer å dø på grunn av overbelastning i det svenske helsevesenet, fordi ressursene fordeles til migranter som utnytter systemene. Liksom-jobber opprettes for å få innvandrere sysselsatt og lavtlønnsjobber forhandles frem for å løse krisen, som igjen kommer til å presse ned lønningene for svenske arbeidere. Svenskenes pensjonsalder skal heves for å finansiere det innvandringspolitiske havariet. Det bekymrer Ahl. Men han er jo svenske. Og SD.
I Sverige lider arbeidsfolk under sosial dumping og alt flere pensjonister lever på en månedsinntekt under 11.800 svenske kroner. EUs fattigdomsgrense er satt til 11.000 svenske kroner. Antallet fattige pensjonister kommer trolig til å øke i fremtiden, dersom ikke reglene for bostøtte endres og skattene senkes.
Nå ønsker SD en offensiv returpolitikk. Det trenger vi også i Norge. For har Hadia og Ap samt de fleste andre politiske partiene planer om å gjøre noe som monner for å beskytte arbeidsfolk i Norge?
Når stortingsflertallet viderefører en politikk som tilsier at mange ender som sosialklienter og trygdeforbrukere, må noen betale festen. Sånn er det bare. Det blir i form av skatte- og avgiftsøkninger, sannsynligvis også private svindyre forsikringsordninger, da velferdsstaten ikke klarer å opprettholde tilbudene. Det vil gå utover de minst privilegerte nordmennene, akkurat som i Sverige.
På sikt innebærer det at samfunnsbyggerne, sliterne, må betale for en uansvarlig innvandringspolitikk. Og følger vi det svenske eksemplet må vi ta til takke med dårligere eldreomsorg, svekkede helsetjenester og mindre pensjon.
En reell flyktning har krav på asyl som per definisjon er temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. De to hovedbegrepene i flyktningeretten er asyl og retur.
Så kan vi spørre oss hvorfor det ikke blir praktisert? Hvorfor returneres ikke flyktinger når hjemlandet er blitt trygt? Hvorfor skal for eksempel somaliere som sender ungene på koranskoler og drar på ferie til hjemlandet, ikke flytte tilbake? Etter andre verdenskrig returnerte store folkemasser til land de hadde måtte forlate. Det gjorde også nordmenn i Sverige. De flyttet hjem.
Den postmoderne fortellingen om at mennesker ikke har en naturlig tilhørighet har gjennomsyret skandinavisk innvandringspolitikk i 40 år. I Norge, med det som burde vært verdens friskeste mennesker, er 30 prosent av befolkningen trygdede. Antallet unge uføre stiger og arbeidsmoralen er fallende. Den norsk velferdsstaten fungerer heller dårlig kombinert med masseinnvandringen fra Midtøsten og Afrika. Kanskje er det her bekymringen bør være?
Mange er lei av postmoderne innvandringsliberale filosofers virkelighetsfjerne betraktninger om en forent verden der individet fritt skal kunne utfolde seg på bekostning av arbeidsfolk som betaler sin skatt. Er du ikke villig til å tilpasse deg landet du bosetter deg i, bør en reise hjem når det er mulig. Det gjelder selvsagt ikke innvandrere som lojalt arbeider og bidrar, som lærer seg språket og respekterer vertslandet kjerneverdier. Vi må fokusere på det som er problemet, ikke dra alle over en kam – som de innvandringsliberale ynder å si.
Velferdstaten forutsetter en høy grad av samhørighet og lojalitet mellom borgerne. Det er en konstruksjon bygget på høy arbeidsmoral og solidaritet. Gjør din plikt og krev din rett. Alle friske mennesker må bidra til felleskapet for at velferdsstaten skal bestå.
Vi kan fortsatt gjøre noe med situasjonen. Håndfaste realpolitiske tiltak kan gjenopprette velferdsstatens bærekraftighet eller la postmoderne globalister styre showet slik at Norge fortsetter å bli et fristed for innvandrere som misbruker velferdsstaten. Valget er enkelt. Det er først og fremst våre barn som har krav på sitt eget lands velferdsgoder og samme trygghet som når vi vokste opp. Som skal kunne bli arbeidsfolk, med trygge arbeidstagerrettigheter.
Noe å tenke på Hadia? Eller skal Aps «Nye Norge» fortsette med «gammel politikk» når det handler om innvandring?