Dumping av unge på koranskoler er endelig satt høyt på dagsordenen igjen. Nå kommer Barneombudet ved Anne Lindboe på banen. Hør hva hun sier:
– Vi er dessverre ikke overrasket over at barn sendes til skoler i utlandet hvor det utøves både psykisk og fysisk vold, sier barneombud og barnelege Anne Lindboe til NRK
(…)
Lindboe sier Barneombudet i løpet av årene har fått flere henvendelser hvor barn sendes på koranskoler eller strenge «dannelsesreiser».
Hvor mange liv er ødelagt grunnet denne tausheten gjennom årene, Lindboe? Hva hvis barna hadde vært kristne? Hadde dere da reagert – spontant?
Hvorfor er Barneombudet på banen nå? Fordi Regjeringen og mediene er på ballen?
Barneombudet Anne Lindboe.
En kamp i bratt oppoverbakke
Det er nærmest ufattelig. Barn, født i Norge, vi gjentar: født i Norge, av foreldre særlig fra islamdominerte land, har hatt den lavest mulig tenkelige statusen i Norge gjennom årene.
Dette var beveggrunnen bak opprettelsen av Human Rights Service: Vårt sjokk over å møte ungdom født i Norge som var ribbet for all verdighet, ribbet for menneskerettigheter, endog utsatt for å tvinges til å dele seng resten av livet med et menneske de hadde ingen følelser for (eller motsatt, som de følte aversjon mot), utsatt for avskjæring av kjønnsorgan, utsatt for kidnapping av egen familie og påfølgende dumping i foreldrenes opprinnelsesland. Vi kunne fortsatt langs denne linjen, med eksemplene stopper her. Dere lesere vet nok om hvor vi vil.
Vi satte temaene på dagsordenen, grundig dokumentert, i rapport etter rapport. Om norske barn i utlandet. Om norskfødte barn som kjønnslemlestes. Allerede i 2003, like før vi var i Pakistan for å møte barn og unge som var dumpet fra Europa, var vi i Paris i rettssak om kjønnslemlestelse. Vi lobbet på Stortinget. Vi lobbet opp mot regjeringer. I mediene møtte vi stort sett bare motstand. De, unnskyld, mest uhildede kildene ble hentet frem for å snakke bort problemene vi tok opp. La oss gi ett eksempel fra «dagens» aktuelle tema: Ungdom som dumpes på koranskoler (og sendes «hjem» til foreldrenes opprinnelsesland). Da rapporten vår om dette kom i 2004, kunne vi lese dette i NTB-melding 11. juni samme år:
Ifølge en rapport fra Human Right Service (HRS) … «Ute av syne, ute av sinn» sender foreldrene barna fra Norge før de når skolealder. Barna vender tilbake til Norge som ungdom og kan da som regel lite norsk, noe HRS ser som et problem for integreringen.
(…)
– Det er en betydelig andel norske barn som bor i Pakistan, men jeg tror ikke det er tilfelle at de blir dårlig integrert når de kommer tilbake. Jeg har hørt om barn som har vokst opp i Pakistan som klarer seg bedre enn barn som er vokst opp i Norge. De kommer tilbake med fullført grunnskole og grunnleggende kunnskaper fra Pakistan. De har lært mye, og det tar ikke så lang tid å oversette det til norsk, sier Athar Ali til NTB. Han har full forståelse for at foreldre med pakistansk bakgrunn sender barna til hjemlandet og lar dem tilbringe store deler av barndommen der.
– Jeg tror det er kompliserende for norsk-pakistanske barn i Norge å måtte forholde seg til to kulturer og to språk. Mange foreldre tenker at ved at barna oppholder seg i Pakistan, vil de lettere utvikle en tokulturell identitet, sier Ali som tidligere har vært bystyrerepresentant for RV i Oslo. Han tror også at misnøye med den norske skolen er en av grunnene til at foreldre helst vil at barna ikke skal vokse opp her.
Vel, Rødts kommentar trenger ingen kommentar fra vår side.
Barneombudet visste i «alle år»
Vi vet at Barneombudet helt tilbake til 90-tallet fikk henvendelser fra barn/ungdom med muslimsk bakgrunn som ba om hjelp eller skildret grov vold og omsorgsvikt. Vi vet det gjennom hva ansatte selv har fortalt. Jeg personlig opplevde dette også for over 20 år siden som journalist, da jeg jobbet som frilansjournalist og hadde et særlig fokus på tvangsekteskap. Jeg har selv kopi av et brev forfattet av desperat 15 år gammel jente, dumpet og frihetsberøvet i Pakistan og som skulle tvangsgiftes. Brevet er et sårt, livredd nødskrik av det verst tenkelige. Brevet bør også ligge i arkivet til Barneombudet. For Barneombudet den gang ble skriftlig orientert.
I HRS har vi flere ganger gjennom årene prøvd å få Barneombudet engasjert i sakene vi har hatt på dagsordenen. De har så godt som aldri engasjert seg. Endog knapt i kjønnslemlestelse av norskfødte spedbarn.
Hvorfor?
Svaret er: Vi kan «gratulere» den organiserte antirasistiske bevegelsen med en blomst i knapphullet som vi i fargeblinde HRS slipper å bære.
Sylvi Listhaug, og også barneministeren, Solveig Horne, og justisministeren, Per-Willy Amundsen, bør kalle inn Barneombudet på teppet og be om at alle kortene – all informasjonen de har fått om disse temaene gjennom årene – legges på bordet.