(Nina har en gjesteopptreden i dag, hun er fortsatt sykemeldt og vil være det i en tid til, men når «kløen i fingrene» melder seg så sterkt – ja, da vet vi at Nina er på god vei!)
Den avgåtte SSB-sjefen Christine B. Meyer forsøker nå å fremstille seg selv som et offer fordi hun angivelig er en forkjemper for Statistisk sentralbyrås «uavhengighet». I den forbindelse har hun gitt et bemerkelsesverdig intervju til VG, som åpenbart har vansker med å huske SSBs forhistorie og ikke minst fleres tvil i forbindelse med nettopp Meyers ansettelse og derfor ikke stiller høyst relevante, kritiske spørsmål. Som vanlig koker hele suppedasen ned til innvandring; det mest politiserte og polariserte spørsmålet i Norge gjennom en årrekke. Det forklarer antagelig hvorfor norske medier ikke fremstår med den helt store oversikten, for på dette feltet virker de fleste hovedmedier like uinteresserte som uinformerte.
De av oss som i motsetning til norske medier har fulgt med på SSBs gjøren og laden de siste tiårene, var derimot i tvil om Meyers egnethet fra dag én. Og det er ikke uten grunn.
Før jeg redegjør for dette, er det grunn til å minne om at SSB har en lang forhistorie med å undervurdere innvandringens størrelse og effekt på samfunnet. Så Meyers og medienes fremstilling om at innvandring «plutselig» skal ha blitt et stridsspørsmål, faller på sin egen urimelighet. I samtlige befolkningsprognoser frem til 2005 har SSB konsekvent underspilt innvandringsvolumet – det faktiske antallet har hvert eneste år oversteget SSBs høyalternativ. Da dette ble kritisert, selvfølgelig ikke av hovedmediene, men av alternative medier som Honestthinking, Document.no og Rights.no, ble det avfeid av SSB som alarmisme, konspirasjonsteorier og det som verre var. Mediene var som vanlig ikke interessert i å granske fakta selv, men brakte mer enn gjerne leserinnlegg og «offisielle» uttalelser som diskrediterte enhver kritiker av SSBs prognoser.
For eksempel hadde HRS siden begynnelsen av 2000-tallet vært kritiske til SSB fordi de hverken synliggjorde den innvandringsrelaterte befolkningsveksten eller kommuniserte den til publikum, og laget derfor sin egen rapport så tidlig som i 2009. Det viste seg at særlig SSB-prognosen i 2005 var så dårlig håndverk at man i 2012 endelig måtte krype til korset:
Statistisk sentralbyrå trodde – i sitt moderate anslag – at vi ville nå 5 millioner mennesker i Norge først i 2020 – om åtte år.
Det høyeste anslaget den gang gikk ut på dette ikke ville skje før tidligst 2015.
- Vi må vedgå at det var skivebom. Jeg kjenner igjen en feil når jeg ser den, selv om det er jeg som har gjort den, sier SSB-forsker Lars Østby, som i 1999 var forskningssjef i seksjonen.
Dette er den samme Østby som til enhver tid har forsikret Norges befolkning om at «det går seg til», hvilket får mannen til å lyde mer som en politiker med behov for å gyte olje på opprørte bølger enn en uhildet forsker. Men kort oppsummert: «alarmistene» og «konspirasjonsteoretikerne» hadde rett – SSB hadde ikke det.
Det var et underlig skue, og til de som hevder at SSB nå – pga Siv Jensens Finansdepartements angivelige inngripen ift innvandring – er politisert, er det bare å si velkommen etter. Alt tyder på at innvandringsspørsmålet er og har vært like politisert i SSB som i alle andre samfunnsinstitusjoner.
Ved anledninger som denne, kommer ofte påstanden om at vi innvandringskritikere bare stoler på tall og rapporter hvis de er negative. Til dette er det å svare at nei, vi gjør ikke det. Men når vi får tall på faktuelle ankomster av f.eks. asylsøkere og setter dem opp mot flere års SSB-prognoser som grovt undervurderer tilstrømmingen, så stiller vi nødvendige spørsmål ved disse utregningene. Når vi leser rapporter som viser at arbeidsdeltagelsen til innvandrere fra såkalte R3-land er på litt under 50 prosent og/eller om andelen av disse som lever på velferdsytelser, så stiller vi naturlig nok spørsmål ved rapporter som hevder at den samme innvandringen er økonomisk lønnsom. Når vi leser FNs befolkningsprognoser for Afrika og Midtøsten, stiller vi berettigede spørsmål ved prognoser som tilsier at innvandringen til Norge skal gå ned. Det er nemlig enkel logikk og like enkel matte.
Men i 2012 skjedde det imidlertid ting som pekte på bedre, statistiske tider. Samme år kom nemlig SSBs rapport Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring, som konkluderte med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp, i tillegg til at det fortrenger «innfødte» fra arbeidsmarkedet, hvilket også er dokumentert av både NHO og LO. Hvem var så den laget av? Birger Strøm og Erling Holmøy, hvorav sistnevnte er blitt forsøkt omplassert og hvis arbeid etter sigende ikke er nevneverdig populært i SSBs ledelse. Hvorfor det ikke er vanskelig å tro på, skal vi komme tilbake til. Året før hadde for øvrig Brochmann-utvalget, basert på tall fra SSB, konkludert med det samme: skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
I 2014 skjedde det enda mer. I stedet for Østbys uansvarlige Det går seg til-frase, bekreftet seniorforsker i SSB Erling Holmøy i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning». Uttalelsen skjedde på bakgrunn av Finansavisens (for noen) sjokkartede utregninger i 2014. Underlagstallene var igjen levert av SSB ved Holmøy. Rett før valget i 2017 ga Holmøy prislappen i kroner og øre: 10.000 årlig per snute – for en innvandring minst halvparten av landets befolkning altså ønsker sterkt begrenset eller stanset.
2015 brakte derimot dårlig nytt: den uttalt innvandringsliberale Christine B. Meyer ble ny sjef i SSB. Etterhvert kom det uttalelser som dette:
Ville sagt nei til innvandringsregnskap. SSB-sjef Christine Meyer kaller innvandringsregnskapet et «sårt punkt».
Dagen før hun overtok sjefsstolen uttalte hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «å sikre at vi fortsatt har innvandring til Norge», og kom med et dårlig kamuflert angrep på Frp:
– Jeg synes det er grusomt med politikere som advarer kommuner mot å bosette mennesker i ekstrem nød.
Det skal legges til at Meyer er gift med Victor D. Norman. Normalt burde man ikke blande ektefeller inn i slike saker, men Norman er en offentlig person og så innvandringsliberal at han er for rene hurramegrundt-gutten å regne. Han mente – til tross for alt vi nå vet – at Norge burde ta i mot 100.000 syrere fordi det ville være så økonomisk lønnsomt. Han støttet seg etter eget sigende på rapporter fra den institusjonen hans like innvandringsliberale kone styrte. Rapporten han brukte som «bevis» for sine merkverdige påstander sier imidlertid det stikk motsatte. Man skulle jo ellers trodd at hans angivelig upolitiserte, uavhengige og fagorienterte forskningssjefkone ville rettledet ham på dette punktet, men den oppgaven falt i stedet på Finansavisen.
Det er verdt å skrive seg bak øret at både Rita Karlsen og Elin Ørjasæter tidlig uttrykte tvil om hvor egnet Meyers tydelige politiske profil gjorde henne for stillingen hun skulle fylle. Karlsen allerede i oktober 2015 og Ørjasæter i desember samme år.
Da hadde vi allerede blitt vitner til at SSB-sjefen offentlig sådde tvil om sine egne forskeres funn. I en kronikk i Dagens Næringsliv fastslo Meyer at tallene egentlig ikke taler, da SSB jo ikke hadde «tallfestet alle positive effekter av innvandringen». Hun hevdet også at «flyktningene kan dempe konsekvensene av eldrebølgen», hvilket er stikk i strid med hva forskningsinstitusjonen hun ledet har konkludert med i flere rapporter.
Journalist Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv lurte følgelig på hvilket forskningsmateriale Meyer støttet seg på, men fikk ikke noe svar. Det fikk heller ikke førsteamanuensis Espen Henriksen på BI da også han påpekte at Meyers påstand om at innvandring har en positiv økonomisk effekt var «direkte misvisende».
Så når Meyer til VG så sjarmerende sier: «- Det er en flott organisasjon med faglig stolte medarbeidere som ikke fortjente dette», så må det taes med en klype salt: hun valgte selv å så offentlig tvil om sine egne ansattes forskning.
Det kom følgelig ikke som noen overraskelse da Meyer alt i januar 2016 sa nei til å utarbeide statistikk over innvandrergruppers kriminalitet for Frps stortingsgruppe. Denne typen rapport utgis for øvrig årlig i Danmark.
– Vi vil ha ei oversikt over kriminalstatistikken basert både på innvandrarbakgrunn og landsstatistikk. Slik kan vi få vi best mogleg oversikt over situasjonen, seier parlamentarisk leiar Harald Tom Nesvik i FrP.
Men SSB har ingen planar om å utvide kriminalstatistikken til også å omfatte innvandrar- eller landsbakgrunn.
Det liker Nesvik dårleg:
– Vi er villige til å betale for å få dette på plass. Dette er viktig informasjon som vi treng for å forme ut politikken vår, seier han.
Årsaka til avslaget frå SSB, er at byrået ikkje har kapasitet til å utforme slik statistikk, seier administrerande direktør Christine Meyer.
– Vi publiserer berre tal for statsborgarskap. Avslaget vi gav til FrP ville vi òg gitt til andre som hadde bede om det same.
– Men SSB har hatt denne statistikken tidlegare. Kan ikkje byrået bygge vidare på dette grunnlaget?
– Vi må jo oppdatere den statistikken med nye tal, og vil krevje eit stort arbeid frå vår side, seier Meyer.
Det er vel helst nettopp arbeidsoppgaver som dette vi har SSB til, men det lot ikke til å bekymre Meyer nevneverdig. Hovedmediene var som vanlig ikke interessert i å grave videre på egenhånd. At det kom legitim og velbegrunnet kritikk mot en av landets viktigste institusjoner affiserte dem åpenbart ikke, så som vanlig fikk SSB generelt og Meyer spesielt styre med sitt. Helt til nå, da man antagelig har været mulighetene for å knytte en skandale til Siv Jensen.
Skandalen er derimot ansettelsen av Christine B. Meyer, som var totalt uegnet for jobben hun av uransakelige årsaker fikk. Hvis du forsøker å puste litt med magen og se for deg – empati er jo så i vinden i disse tider – at du enten er Siv Jensen eller normalt faktaorientert når det gjelder innvandring: ville DU hatt tillit til denne personen etter det hun har sagt og gjort? Tror noen virkelig at det kom som en overraskelse på Meyer at Jensen ikke har tillit til henne etter alt hun så langt offentlig har uttalt om sine politiske synspunkter på særlig innvandring?
De eneste som muligens innbiller seg det er visse medier, og det skyldes nok bare at de ikke har interessert seg for saken eller fordi de var såre fornøyd med at en meningsfelle satt i en mektig posisjon.
Ingen som ellers er helt eller delvis kritisk til norsk innvandringspolitikk har hatt tillit til Meyers evne til å skjøtte rollen hun ble tildelt. Som institusjon har SSB som nevnt en lang forhistorie med rare disposisjoner på innvandringsfeltet, og det har jo ikke gjort saken stort bedre. Dette må Meyer ha visst da hun tiltrådte. Så at det er akkurat denne enkeltsaken som skal ha skapt en skadelig mistillit til SSB står overhodet ikke til troende, og hvis Meyer – og en rekke aviskommentatorer, som bl.a. Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen – er så bekymret over farlig mistillit til SSB som de påstår, så burde Meyer først og fremst latt være å selv uttrykke mistillit til SSBs forskere. Mediekommentatorer burde, på lederplass, stilt spørsmål ved henne da hun faktisk gjorde nettopp det. Ville de ikke gjort det hvis en embets-/tjenestemann i ledelsen for en særdeles sentral samfunnsinstitusjon gikk ut på samme måte mot SV eller AP?
– Og jeg oppfattet at hennes tillit allerede var svekket fordi jeg flere ganger hadde uttalt meg om innvandring som SSB-direktør. Særlig etter jeg hadde uttalt meg om at innvandringsregnskapet var et sårt punkt, fikk jeg høre det både fra embetsverket og henne selv: «Du må lytte til mine signaler, Christine». Hadde jeg visst det jeg vet nå da, ville jeg jo selvsagt gått ut med det. Det kunne skapt ro i SSB, sier Meyer til VG.
SSBs historie og hennes egne uttalelser må hun utvilsomt ha visst om fra før. Da er det vanskelig å se noen annen forklaring enn at det eneste Meyer ikke visste, var at tidene er såpass forandret at hun ikke ville slippe unna med det. Det er heldigvis en stund siden innvandringsliberalere kunne tillate seg hva som helst uten konsekvenser for deres omdømme og virke. Måtte det fortsette slik.