NRK Debatten for to dager siden fikk mange til å reagere. For igjen kjører mediene frem sårbare barn som brekkstang overfor Regjeringen i deres kamp mot den førte asylpolitikken. Farida (11) – kun 11 år – ble intervjuet fra Kabul på telefon.
Bakteppet er: Afghanske Farida og mor kom til Norge som asylsøkere i 2011. Farida var da fem år gammel. De fikk opphold ettersom mor påberopte seg å være alenemor. Året etter kom likevel faren til Farida. Paret søkte familiegjenforening. Norske myndigheter ved UNE mener at mor til Farida løy om at hun ikke hadde visst hvor faren til barnet befant seg før han ankom Norge og søkte gjenforening. Oppholdsgrunnlaget forsvant. Etter nesten fire år i Norge måtte familien forlate landet.
Farida var meget godt integrert i Dokka da utvisningen kom. Det er synd på jenta. Forferdelig synd på henne. Men realpolitikk er realpolitikk. Avgjørelser skaper presedens.
Hvem heller salt i sårene? Jo, det mener vi er norske medier som NRK. Jenta har nå bodd i Kabul i 2,5 år.
Familien har anket saken til Høyesterett.
Ingunn Solheim ringer Farida. Det kringkastes.
Slik forløper det hele:
Så kommer «nådestøtet» til Regjeringen, hilsen NRK:
Synes NRK det er riktig å gi jenta forhåpninger? Hva tenker NRK om foreldrenes rolle i dette spillet, da med tanke på foreldre ansvar for å skjerme et sårbart lite barn?
Når ble det i det hele tatt greit for medier å bruke barn – dertil i deres egen sårbare situasjon – i politisk kamp?
Alle som har fulgt litt med vet jo dessuten at Farida nok er instruert av foreldrene, for det hun sier stemmer vanskelig. Det er en umulig tanke at jenta har sittet innestengt i en bolig i Kabul i 2,5 år.
Vi kunne jo eksempelvis vise denne filmen nylig, fra Afghanistan, produsert av en ung afghansk kvinne i USA – på feriebesøk i Kabul. Med sin lille datter.
Magemål, NRK?