De fleste husker nok bråket i norsk offentlighet i 2012 og 2013 da Christian Tybring-Gjedde utfordret daværende regjering om hva som er norsk kultur. Kulturministeren den gang, Hadia Tajik, mente noe av det beste ved norsk kultur var (mors) pinnekjøtt. Integreringsminister Inga Marte Thorkildsen var opptatt av menneskerettigheter etc. Nå er temaet vitalisert igjen ved professor Terje Tvedts eksplosive bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat. Her dokumenterer han hvordan politisk ledelse gjennom årene har arbeidet for å demontere den norske nasjonalstaten, norske verdier og dermed også oppfatning av at Norge besitter en særegen norsk kultur.
Selvsagt eksisterer norsk kultur
Vi tror folk flest opplever at Norge besitter en særlig kultur. Å identifisere hva som er typisk norsk, kan antakelig enklest gjøres ved å se på andre, svært forskjellige kulturer. I dette speilet trer det typisk norske tydelig frem.
Kultur dreier seg først og fremst om mellommenneskelige relasjoner, hvordan vi løser våre konflikter og, ikke minst, hvorvidt vi har eller ikke har tillit til hverandre. Kort sagt dreier det seg om hvorvidt Norge er et egalitært, demokratisk samfunn eller ikke. Om vi, etter at vi har løst våre konflikter på demokratisk vis, setter oss ned og spiser pinnekjøtt eller ris og karri, er nok ganske uvesentlig.
Kjøp Terje Tvedts bok her.
Hvordan skal vi så bevare og om mulig forsterke vår demokratiske kultur? Først må dette understrekes: Norsk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden. Hvis man erkjenner dette, må man samtidig erkjenne at norsk kultur ikke vil overleve om det menneskesynet og den mangelen på tillit samfunnsborgerne mellom som råder i de fleste islamdominerte land, får enda sterkere fotfeste hos oss.
Mistillit, føydalitet, kvinneundertrykking
Selv har jeg pakket kofferten 17 ganger for å besøke venner i Pakistan, landet som ble opprettet i 1947 for å være et hjem for muslimer på det indiske subkontinentet, og som under Zia ul-Haqs regime fra 1977 til 1988 ble islamisert.
Hvilket resultat ser vi av den islamske kulturkampen i Pakistan? En stat og et samfunn som er i den lite hyggelige verdenstoppen på ett felt; utviklingen av atomvåpen. På alle andre felt som er mulig å måle, befinner Pakistan seg nær bunnen.
Hva er det et land som Pakistan har, som ikke kan forenes med norsk kultur?
- Sterkt begrenset bevegelsesfrihet for kvinner grunnet vold, terror, kriminalitet og ikke minst et kvinnesyn ukjent i norsk historie. Dessuten et generelt sosialt forbud mot vennskapelige bånd og omgang mellom to av motsatt kjønn.
- En gjennomsyret mistillitskultur der styrende ikke har tillit til dem som styres og vice versa. Mistilliten går helt ned til privatplanet der du kan forvente at det du trodde var en venn, ljuger deg rett opp i ansiktet og endog snyter deg økonomisk.
- Et gruppesamfunn basert på føydalitet, kaster, stammer, klaner, og etniske og religiøse grupper, barrikadert bak egne sosiale murer.
- Et land der interaksjonen mellom grupper gjerne skjer ved voldsutøvelse. Så godt som ingen respekt for menneskets ukrenkelige rettigheter.
- Et gjennomkorrupt statsapparat der dommere, politifolk og politikere kan kjøpes for penger av høystbydende.
Listen er langt lengre, men jeg stopper her. Hva vi snakker om er et samfunn preget av en æreskultur – som heller burde kalles en trussel-, og derav fryktkultur – der gamle, hierarkiske mønstre består, der den maktesløse underkastes den mektige, der kvinner underkastes menn. Og der islams makt har økt betydelig siste årene. Som min nærmeste venn i Islamabad instruerte meg før min siste avreise til Pakistan i mars 2011, samme dag da statsråd for minoriteter, den kristne Shahbaz Bhat ble drept av islamister fordi han var mot å drepe dem som anklages for blasfemi: ”du må ikke lenger si ett kritisk ord på utsiden av husets fire vegger om islam eller Muhammed.”
Det er et enkelt faktum at om det kommer for mange mennesker til Norge som har med seg denne kulturen, da vil den pakistanske (eventuelt den somaliske, irakske eller arabiske) kulturen vinne fram i Norge. Derfor må naturligvis en politiker som eksempelvis Christian Tybring-Gjedde piskes av det gode borgerskapet, piskes til han ikke våger eller orker å forvalte sine politiske verv. For tenk hvis det på et eller annet tidspunkt skulle bli umulig å benekte at hans varselrop hadde noe for seg?
Den samme holdningen synes nå, om enn i mindre grad, å ramme Terje Tvedt. I Dagbladet anklages han for «eurabia»-tanker og for å være rammet av «narsissisme av andre grad» (sic!). Anmeldelsen ført i pennen av Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen er dessverre (eller bevisst?) ikke lagt ut på nettet.
Vil så dette ”gå seg til med tiden”, for å bruke et av yndlingsuttrykkene til islamapologetene her på berget? For å få en pekepinn kan man ta et billedsøk i Google av kvinner i Karachi på 1960-tallet. Da ser man korte ermer og knekorte skjørt, kombinert med utslått hår. Pakistan hadde via koloniveldet fått porsjoner med vestlig kultur, hvorav mange av dem samsvarte med moderne, vestlige frihetsidealer. Gjennom islamiseringen på slutten av 1970- og inn i 80-tallet ble denne utviklingen reversert. Islam ble en sentral motor i Pakistans vei mot mørket.
Empati står sterkt i det norske folket
Så hva er det mine pakistanske venner elsker med norsk kultur? Bevegelsesfrihet. Sitte alene på kafé som kvinne uten å bli trakassert, som ung mann å kunne snakke fritt med unge kvinner, kunne bade i hav og innsjø, hyttekos (uten vakthold!), åpne og oppriktige relasjoner – mellom begge kjønn. Empati og barmhjertighet. Høflighet overfor fremmede. Følsomhet og forsiktighet i menneskelige relasjoner. Folkelig fellesskap og samhørighet, der 17.mai er toppen av kransekaka.
Mine gode pakistanske venner, alle oppdratt i sunniislamsk pakistansk tradisjon, dog innpodet med en stor porsjon likestilling, likeverd og empati med sine medmennesker, fortviler over det samme som jeg mer og mer fortviler over: bekymringen over islams økende makt i Norge og Europa. Som kommunistene i sin tid brukte salamitaktikken til å skjære bort bit for bit av det demokratiske samfunnet, bidrar islamiseringen av europeiske storbyer til at den frihetlige, europeiske kulturen begrenses. Bit for bit, eksemplifisert ved Jonas Gahr Støre som i Debatten i NRK i 2012 uttalte: ”Vi må leve med” at en person ikke vil håndhilse på en person av motsatt kjønn.
Nei, det må vi ikke ”leve med”, at vår grunnkultur endres, som er likheten mellom kvinner og menn. En slik tanke er en kulturelt drepende passivitet.
Og som da Tajik uttalte at ”å arrangere ekteskap er like legitimt” som kjærlighetsekteskap. Å hevde dette er det samme som å slå beina under måten vi lever på i Norge, nemlig i vennskapelige forhold mellom kvinner og menn på alle sentrale samfunnsarenaer.
For arrangert ekteskap hører ikke hjemme i et sivilisert og humant samfunn der kvinner og menns rettigheter sidestilles, der vi inngår livslange kjærlighetsbånd på tvers av religion og familiær og sosial bakgrunn, og der respekt for individet har forkjørsrett for et autoritært kollektiv.
Haram og halal
Og skal vi leve med flere og flere konflikter knyttet til hva som er haram (forbudt) og halal (tillatt), ifølge islamsk lov? Alle særkravene som sniker seg inn og som påvirker oss til å leve på en annen måte?
At politikere og akademikere mener vi må leve med denne reverseringen av frihet, skal de selvsagt få lov til. Men jeg tror neppe de applauderes av Norges grunnfjell, vanlige norske kvinner og menn, og veltilpassede innvandrere av samme art.
For hør her: I eksempelvis Frankrike, som huser den desidert største populasjonen fra den islamdominerte verden (minst 6 millioner, kanskje 8 millioner), har det for lengst gått så langt at i en måling i 2012 sa 63 prosent at de vil ha hijaben ut av hele det offentlige rommet, nesten halvparten vil stoppe moskébygging og mener islam er ”en trussel mot den nasjonale identiteten”.
Kun 18 prosent mener det er greit at det bygges flere moskeer på republikkens territorium (Le Figaro 25.oktober).
Klarere verdisignal fra franskmennene kan man knapt få. For det er verdiene dette handler om, ikke pinnekjøtt eller chicken masala (som jeg for øvrig kokkelerer langt oftere enn pinnekjøtt).
Da er spørsmålet dette: Skal vi kalle rundt halve Frankrike rasister og islamofober? Hva skal vi kalle de mange unge franskmenn som stemmer Nasjonal Front? Disse har neppe noe til overs for Jean-Marie Le Pens avskyelige bortforklaringer av jødeutryddelsene på fransk territorium under krigen. Hva de først og fremst reagerer på, er oppsplittingen av fellesskapet grunnet fremveksten av islam og høy innvandring. Og da kan en jo spørre, noe også norske politikere bør ta inn over seg, hva slags politiske alternativer har de unge? For: Langt de fleste politikerne og akademikere i Norge og Europa glimrer med sitt fravær eller fremstår uten klare visjoner i den politisk betente innvandringsdebatten. Ett ferskt unntak er altså professor Tvedt. Derfor skal Dagbladet med flere ha has på ham.
Polariseringens tidsepoke
I kjølvannet av den høye innvandringen og den økende radikaliseringen av den muslimske befolkningen vi har opplevd de siste årene, ser vi altså en liknende radikalisering av den innfødte, franske befolkningen. (Det finnes andre landeksempler også.) De europeiske samfunn polariseres, og politisk sett rammer dette ikke minst de sosialdemokratiske partiene som opplever velgerflukt. Om politikere som Støre ikke er bekymret for innføringen av islamske skikker til Norge, bør han i hvert fall være bekymret for at Aps eget velgergrunnlag eroderes. Det kan være nyttig å ta innover seg den omfattende undersøkelse presentert av The Royal Institute of International Affairs tidligere i 2017. Undersøkelsen viser europeeres holdninger til muslimsk innvandring. Av 10 000 10.000 respondenter i ti ulike land (Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Polen, Spania, Storbritannia, Tyskland, Ungarn og Østerrike), ønsket nærmere 56 prosent av Europas befolkning full stans i muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land.
I en annen undersøkelse fra i sommer, viste det seg at 59 prosent av den norske befolkningen mener det er en «fundamental kollisjon mellom islam og verdiene til landet mitt». 59 prosent!
Vår skjebne trenger ikke å bli som Sveriges eller Frankrikes skjebne. Men det forutsetter at vi er bevisst hvilke verdier vår kultur er bygget på, hva det kostet å kjempe disse verdiene fram, og at vi dermed har en full forståelse for hva vi kan miste.
Tvedts bok avdekker at det fra politisk, akademisk og kirkelig hold er forsøkt å lage en motorvei for at norsk kultur skal utraderes gjennom uvettig innvandring og ørken-islam. Intet mindre.
Nettopp derfor bør politikere på tvers av den partipolitiske skalaen lytte til en samvittighetsfull og klok akademiker som Tvedt – hvis frihet betyr noe.