Alternative medier suser frem og får en stadig større leserkrets, hvilket de etablerte mediene åpenbart føler seg så truet av at de tillater seg nær sagt alt. De har gått fra påstander om fremmedfiendtlighet til rasisme, fra konspirasjonsteoretikere til løgnere og leverandører av fake news. Det finnes for eksempel ikke eneste sperre for hva man kan tillate seg å si eller skrive om vår Hege: vil du ha noe på trykk er det i grunn bare å nevne Hege i kombinasjon med dine egne frie og skitne fantasier – og prominente norske redaktører åpner spaltene på vidt gap.
Dagbladet er blant de som regelmessig og uten blygsel tar den helt ut. Og hvis du svever i den villfarelse at dette er noe som fortjent rammer det du føler at jo bare er drittsekker på ytre høyre fløy likevel, så ta gjerne en titt på hva Dagbladet finner det for godt å publisere om sin egen spaltist Kjetil Rolness. Eller hva som har blitt SSBs sobre fagmann Erling Holmøy til del i opptil flere medier den siste tiden.
Personlig antipati
Det er leser- og spaltistinnlegg hvis dypt personlige antipati lyser mot deg fra første setning. Hat er en personlig følelse og det vil ingen lover, regler eller redaktørplakater lykkes med å utradere på denne siden av evigheten. Det må vi alle leve med. Men er det dermed sagt at våre etablerte redaktører må legitimere det ved å gi det en fremtredende plass i avisene og studioene deres? Har de mistet all kritisk sans?
Hvis det kongelige norske kommentariatet og ditto redaktører ikke selv ser hvordan de aktivt har bygget opp og nå understøtter den polariseringen de hevder å være åh, så bekymret for, så har de mistet gangsynet.
Mannen bak siste svinske angrep på Hege har åpenbart et svært problematisk forhold til Heges person og HRS spesielt samt innvandringskritikk generelt, det fremgår klart av alt vedkommende skriver på dette feltet. Det er da heller ikke første gang denne spesielle spaltisten forvrenger, bevisst feiltolker eller enda verre: lyver om hva Hege skal ha sagt eller ment. Det vet redaktøren hans like godt som oss. Han skriver tydeligvis i affekt, i den grad at det forkludrer både kildekritikk og etikk. Det er, eller i alle fall var, et absolutt overtramp å tillegge folk feilaktige sitater – hvilket han i ettertid har beklaget. Det er greit nok.
Dobbeltstandard
Men hva er Dagbladets unnskyldning, mon tro? Var hele redaksjonen også i affekt den dagen? Sitatet Hege ble tillagt er så vanvittig og forfalskningen så åpenbar at selv en under middels interessert avisleser ville stusset. Og man kunne enkelt ha sjekket saken på forhånd, for hele talen sitatet angivelig er fra ligger ute til offentlig beskuelse. Dagbladet og ikke minst deres ærede spaltist gadd ikke det. Man ga heller enhver presseetisk regel på båten.
Og hvorfor? Fordi det bekreftet deres egne fordommer som de ikke på noen måte akter å kvitte seg med, enn si avkrefte overfor sitt lesende publikum. Ta en titt på dere selv i speilet før dere drister dere til å ytre ordet «fordommer» neste gang.
Når mediene skal forsvare seg mot den berettigede kritikken de nå er gjenstand for, heter det gjerne at «redaktørstyrte medier borger for kvalitet, etikk og sannhetssøken» – og for et prakteksempel Dagbladet er på dette, du! – formodentlig i motsetning til oss villmenn (og -kvinner) i de alternative mediene.
Vel, gjett hva: Det er det snart bare dere selv som tror – og det er kun dere selv som er årsaken til store deler av befolkningens økende skepsis til deres virksomhet.
Dobbeltstandarden deres skriker til himmels og alle ser at spillet er rigget: reglene dere har satt opp gjelder ikke for alle.
Kildekritikk og etikk?
For når det gjelder politikk, budskap eller enkeltpersoner dere ikke liker, følger dere gud hjelpe meg ikke engang deres egne regler! Kildekritikk blir plutselig en by i Langtvekkistan, og anstendigheten dere stadig etterlyser i det offentlige ordskiftet, gjelder bare for dere selv og meningsfeller. Ikke for oss andre; vi uanstendige, du vet. Vi med feil meninger.
Ondskapen og konspirasjonstenkningen vi velter oss i kjenner visst ingen grenser, skal vi tro dere.
Så hvorfor forventer dere da at VI likevel skal følge reglene dere offisielt later som om dere forholder dere til? De anerkjente alternative i Norge har så langt fulgt reglene som er satt opp etter beste evne, men hvor lenge tror dere at det vil vare slik dere holder på? Vil dere virkelig satse levebrødet og troverdigheten deres på at andres veloppdragenhet, etikk, tilbakeholdenhet og villighet til å følge regler – regler dere selv «gir beng i» hvis og når dere kan helle en bøtte griseri i hodet på De Andre – vil vedvare i evig tid?
Selv ble jeg redaktør etter mange års skribentvirksomhet, men hadde ellers ingen erfaring fra før. Jeg har gjort så godt jeg kan og spør ofte om råd når jeg står overfor problemstillinger og avveininger jeg synes er vanskelige. Men likevel gjør jeg feil fra tid til annen. Det hender og da får jeg bare rydde opp så godt jeg kan etterpå. Men mange mediers, og da særlig Dagbladets, utfall mot særlig Hege og et par andre markante innvandringskritikere er så systematiske og likelydende at de knapt kan kalles en feil. Det handler om noe helt annet og at det er dypt personlig hersker det ingen tvil om.
Til orientering får også vi «leserbrev» og jeg kan le godt av noen og sympatisere med andre, hovedsakelig fordi de skjeller og smeller på mennesker som er politiske motstandere eller som jeg føler en viss antipati mot. Men veldig mange av dem er så dypt personlige, inneholder påstander/mistanker som ikke holder vann og ellers er helt klart overdrevet. De fleste er selvfølgelig legitime ytringer, men det er altså ikke vår fordømte plikt å sette alt mulig på trykk. Særlig ikke leserbrev som gir inntrykk av å være grunnet i et slags personlig oppheng. Selv om jeg privat kan glise av et brev som æresskjeller en figur som Jonas Gahr Støre, så har jeg i bakhodet at min personlige antipati fort kan forlede meg til å publisere ting som ikke burde publiseres. Da får man tenke seg om – og ja; benytte seg av sin medbrakte etikk, anstendighet og rasjonalitet. Svikter den, så finnes det heldigvis erfarne folk man kan spørre til råds. Takk til dere, for øvrig.
Dagbladet har kan hende ingen slike tilgjengelige i redaksjonen for tiden?
Målpostene flyttes
Å jobbe for alternative og innvandringskrititiske medier er ellers utfordrende, interessant og spennende.
Jeg forventer ikke å trenge gjennom lydmuren til verstingene og de største møkkasprederne i det norske ordskiftet – hva enten de er ansatt i Dagbladet eller ei – men det finnes også gode journalister og redaktører her til lands (ingen nevnt, ingen glemt), så jeg vet at jeg blir trodd når jeg sier at jeg i utgangspunktet gikk inn på dette feltet fordi jeg trodde at det måtte være mulig å diskutere betente, men samfunnsviktige saker på rasjonelt og fredelig vis. I årene før hadde jeg observert skyttergravene på avstand og mente at det måtte gå an å ordlegge seg og argumentere saklig nok til at debatten ble mer opplysende og produktiv. Det er nødvendig, for før eller siden blir vi nødt til å snakke med hverandre, før eller siden må vi sette oss ned ved bordet og diskutere de reelle problemene og eventuelle løsninger, ikke debattere debatten og folks person, slik vi hittil har gjort. Den øh…kongstanken har jeg tatt med meg i alt mitt virke og jeg bekjenner meg stadig til den.
Men den får seg stadig skudd for baugen. Målpostene blir nemlig stadig flyttet på av de samme som en gang satt dem opp. Det spiller ingen rolle hvor mye tilpasningsvilje og tilbakeholdenhet «sånne som oss» utviser eller saklige argumentasjonsrekker vi fremsetter, for visse medier, redaktører, skribenter og privatpersoner tar aldri rev i seilene. Det kommer sjelden noen beklagelse og de få gangene det gjør, så er det fort glemt, for ved neste korsvei er det på’n igjen med det samme regla: alt fra rasisme og fremmedhat til det mer moteriktige konspirasjonsteoretikere, fake news og hatspredere.
Dere forventer rett og slett mer av oss enn dere gjør av dere selv og det er jo noe spesielt, tatt i betraktning av hva dere ellers hevder at vi er. Hvis dere tror på det dere selv skriver og/eller publiserer om Hege og oss andre da, mener jeg.
Saklighet
Hva med å gå foran med et godt eksempel i stedet, før dere eventuelt sliter ut de av oss som fortsatt er innstilt på å delta i debatten på like vilkår? De av oss som til enhver tid er innstilt på å kjempe frem våre synspunkter på demokratisk vis med ord, ord og atter ord? Jeg følger også med på nettets mer ufjelge kroker og vet hva som lusker rundt der. Jeg kommer følgelig ikke til å like det som uvegerlig vil komme hvis vi gir opp. Det vil ikke dere heller.
Men til alle dem som har låst seg inne i sine lydtette ekkokamre og kastet nøkkelen, avslutter jeg med et skriftlig, gratis tips: Når dere strør om dere med fine ord som «presseetikk» og «anstendighet» ved neste korsvei, kan dere samtidig forsøke å demonstrere at dere forstår hva ordene faktisk innebærer. Det går faktisk an å levere argumenter og kritikk i betente samfunnsspørsmål på saklig vis. Med innestemme. Dere burde prøve det en gang.
Og om dere ikke skulle føle for det, så er kanskje dette verdt å tenke litt over: Vi er ikke lenger små, obskure nettsider dere kan ri skarpskodd over som det passer. Når deres skribenter leverer ondsinnet sprøyt og dere publiserer det, så sitter det nå mellom 200.000-270.000 mennesker og vet at skribenten lyver. Med deres velsignelse. Det er overveiende sannsynlig at det har en og annen konsekvens for deres egen troverdighet. Men det har dere vel allerede merket, selv om dere utad fremdeles foretrekker å skylde på alt og alle andre?
(Jeg er forresten snart tilbake i salen – like kranglete som før – og siden det snart er jul, tillater jeg meg å komme med et ønske: At våre medier gir oss uanstendige en grunn til å følge reglene de selv satt opp fordi de bidrar til et bedre ordskifte og dermed et sunnere debattklima for alle. Vis oss ved eget eksempel at prinsippene deres er verdt papiret de er skrevet på. God jul!)