Hvor gammel ser denne mannen ut?

Spørsmålet om alderen til Dagbladets intervjuobjekt Rahim Ullah Rahimi er ikke vårt. Vi har fått en rekke henvendelser om akkurat denne saken. Folk begynner å få nok.

En av dem skriver:

Line Fransson i Dagbladet portretterer ham som mindreårig. Ja det er ikke alt. Bare les fantasien, om dere ikke alt har gjort det.

Normalt intelligente mennesker, som må bruke store deler av døgnet på jobb og familieliv, er bare oppgitt. Man har ikke tid til å lete, skrive, søke etter fakta og så tilbakevise alle løgnene. Og ikke finnes det mange plattformer heller.

Jeg har respekt for jobben dere gjør. Stadige realitets-sjekker er nødvendige. Også for den mentale helsen til den «standen» jeg føler jeg er en del av: Normalt intelligente mennesker.

Dere har sikkert lest «artikkelen». Og det er sikkert flere som reagerer. Sendte den likevel. Er vel bare frustrert.

Propaganda

Vedkommende er som sagt ikke den eneste som er frustrert. For det er direkte skammelig hvordan journalistene tar i bruk «ynkelig» skrivekunst for å fremstille verden i eget bilde, og tittelen er jo i seg selv talende nok: Rahim (vi er på fornavn, vet du – min anm.) ville flykte igjen, men fikk ny sjanse:

«Han har akkurat fylt 18 år, sier han. UDI og UNE legger omdiskuterte alderstester av tenner og skjelett til grunn, og anslår at Rahimi er ett år eldre. Folk på mottak og søkers representant mener afghaneren snakker sant om alder.»

Hvem er det som har gjort alderstestene omdiskutert? Det er det mediene og aktivister som har gjort, og spesielt sistnevnte burde noen i førstnevnte gidde å sjekke opp – ikke minst hva gjelder roller og relasjoner. Og hvem er folk på mottaket som mener noe om Rahinis troverdighet? Hadde noen i HRS uttalt seg slik, hadde disse såkalte faktasjekkerne vært på tråden før vi fikk sagt pip.

Men Dagbladets Fransson er velvillig mikrofonstativ:

– Jeg var livredd og desperat. Jeg ville flykte, men ante ikke hvor. Det er krig i Afghanistan og de som har flyktet herfra til Frankrike og Spania etter avslag har det fælt, sier Rahimi. ​

Vet Fransson hvor mange som bor i Afghanistan? Og hvor fælt er det ikke i Frankrike og Spania? Kanskje hun selv har «flyktet» dit en gang eller to?

Den gode vergen

Så har vi vergen til Rahimi. For alle skjønner jo at vergen er det mest objektive sannhetsvitne vi kan fremskaffe i slike saker. Vergen overtalte nemlig Rahimi til å forbli i Norge.

«Hun overtalte Rahimi til å vente litt før eventuell flukt: Kanskje Stortingsvedtaket om de såkalte oktoberbarna kunne få afghanerens sak vurdert på nytt?»

Rahimi hadde altså utreisefrist, men på grunn av stortingsflertallets vedtak om returstans til Afghanistan for dem som har fylt 18 år, forlenges altså hans opphold. Men om han får bli, se det vet ingen. Dette forslaget ble initiert av Arbeiderpartiet i et grisete strategisk politisk spill, eller som John Bernander sier det: «Oktoberbarn på vent – Stortingsregjeri på sitt verste».

Spill

For Ap og de øvrige partiene som var med på dette vedtaket (samtlige utenom Høyre og FrP), vet ikke selv hva vedtaket går ut på. Og mens Ap-leder Jonas Gahr Støre var høy og mørk etter å ha fått gjennomslag, for da het det at hvis Regjeringen og Sylvi Listhaug ikke visste hvordan dette vedtaket skulle håndteres så skulle nok han (Støre) og Ap bidra.

«Så skal vi kunne bistå i god dialog med regjeringen til at de blir tolket rett, på en måte som er Norge verdig» (NRK Debatten 14. november)

Men den verdigheten falt raskt for Aps del. For da Listhaug sendte 26 spørsmål til partiene som støttet vedtaket om «oktoberbarna» (siden de er antatt over 18 år burde det strengt tatt hete oktobermennene, men det klinger like dårlig som asylsøkere når aktivistene helst vil styre våre følelser til flyktninger), da reagerte Ap negativt.

– Det er veldig uvanlig at statsråden har gjort dette. Jeg vil ikke mistenke statsråden for å drive med spill, så da må det være at hun er usikker på arbeidsoppgavene sine, når hun ikke greier å tolke dette vedtaket, sier Rigmor Aasrud, som er talsperson for Aps innvandringspolitikk, til VG. 

Mistenke hvem for spill? Det er ynkelig Stortingsregjeri, for å bruke Bernanders ord.

Dagbladet spiller i alle fall med videre. Her får Rahimi forsette:

– Her i Norge har jeg alt, og jeg har ingenting. Jeg har gode venner, et sted å bo og folk som hjelper meg. Men jeg klarer ikke å tenke på annet enn at det hvert øyeblikk kan ta slutt, sier Rahimi.

Hvem betaler for Rahimis eventuelle lykkelodd, på bekostning av de mange, slik som Paul Collier prøver å få beslutningsaktører til å forstå? For vi skal vite, ifølge Dagbladets Fransson, at Rahimi snakker vestlandsdialekt (!).

Skarrer på r-ene og har a-endinger. Serverer Dagbladets utsendte «kabele», en afghansk risrett med grønnsaker, rosiner og kylling.

– Du burde bli kokk, sier Rahimis norske hjelper, og ekstramamma, Gro Dregelid.

– Jeg hadde en gang mange planer, men de forsvant på veien, sier Rahimi kort, før han ser ned i golvet.

Rahimi er desperat og trist. Tør ikke å håpe: De fleste afghanerne han kjenner, har fått avslag på asylsøknadene sine i Norge, og sliter nå med å overleve. Uvissheten gnager på Rahimi.

Mal på disse ordene: ekstramamma, desperat, trist, tør ikke, håpe, avslag, sliter, overleve, uvisshet, gnager.

Løgnen som del av systemet

Imens vet ikke UDI helt hva de skal gjøre, siden de «ansvarsfulle i opposisjon» på Strotinget forblir faktaresistente og ikke setter nasjonens beste i front. «Oktoberbarnas» kostnader kan bli svært høye, både for dem selv som ytterligere blir satt på returvent og for Norges skattebetalere. Syv milliarder bare på ett år for rundt 600 afghanere.

Vi får stadig flere vitnesbyrd om jukset i asylsystemet.  Som vergen Jonas Andersson i Sverige har fortalt oss: «Vi fikk være gode, og jo mer sørgelige historier vi fikk servert, desto mer viktige ble vi.» Han fortalte om en afghaner, som alle i vergesystemet trodde var eldre enn han selv sa, men ingen brydde seg, og selv da afghaneren etter å ha fått opphold innrømmet at hele hans historie var oppspinn, så tok det tid før vergen Andersson begynte å innse at systemet er feil. Det var først da antallet som påsto de var under 18 år ble så mange at det ble åpenbart at det ikke kunne fortsette.

Det samme har nå Sveriges Radio avdekket: Løgnen er blitt vanlig i asylsystemet, selv for dem som kanskje har rett på hjelp. «De må krydre sine historier», sier Masoud Kamali som er professor i sosialt arbeid ved Mitthögskolan i Gävle. Sveriges Radio spør: «Men hva hender om man får komme til Sverige, gis mulighet til et nytt liv og alt er basert på en løgn? Vi får høre om mannen som etter 30 år i Sverige vil si sannheten – og hvor vanskelig det kan være å ta tilbake en løgn.»