Det er flust av innvandringsliberale, ikke minst på Grünerløkka i Oslo. Det må være hovedstaden for «de gode menneskene». De kule og trendbevisste hipsterne som driver rundt på kafeer og parkene på Løkka er kanskje de mest navlebeskuende folka jeg vet om. Men deres livsprosjekt er å samle verden under samme fane, så kan vi leve livets glade dager som en eneste stor lykkelig global familie.
Terskelen for å sverte annerledes tenkende som umoralske, og på sitt verste som ondskapsfulle rasister, er lav i disse miljøene. Særlig blant kvinner er omsorgsbehovet for unge stridsdyktige menn som har funnet veien til Norge overveldende. Koste hva det koste vil – så lenge det ikke går på bekostning av egen frihet, trygghet og fremfor alt status og materielle goder.
Disse har som regel høy utdannelse, trygge jobber og tilsynelatende det meste på stell i livet. Den reelle arbeiderklassen derimot, de minst privilegerte, må bære byrden. Omtrent alle bekymringer for et samfunn er mer utbredt i nedre del av klassesystemet viser en ny forskningsartikkel i «Sociological Review».
Men har en først opphøyet seg selv som moralsk vokter for menneskeheten er en ikke mottagelig får andres syn. Hvis noen slår sprekker i den venstrevridde grunnmuren, gås det til motangrep. Ikke uvanlig ved å beskylde andre for å bruke hersketeknikker, ha feil motiver, bedrive retorikk eller rett og slett å dehumanisere. Ja, på seg selv kjenner man andre.
Afghanistan er blitt kåret til verdens verste land for kvinner. Vold er utbredt, barneekteskap er tillatt, kvinner kan være omskåret. Kort fortalt et kvinnefiendtlig samfunn, sett fra et vestlig ståsted. Det samme kan vi si om andre primitive klan -og æreskulturer. Patriarken råder grunnen og ære, blodhevn og lojalitet til familie og slekt er grunnpilarene.
Paul Omar Lervåg (Klassekampen 2. desember) forstår fortsatt ikke hvorfor den skjulte sosiale kontrollen blant ikke-vestlige innvandrere eksisterer i Norge anno 2017. «Vi må spørre om vi har lyktes i vårt arbeide, når unge gutter lever ufrie liv i vårt frie Norge.»
Hanne Skartveit (VG 2. desember) forstår heller ikke hvorfor ikke innvandrere forstår. «De må forstå at de lever i et samfunn med andre verdier, og at den sosiale kontrollen de utøver, ikke er akseptert i vårt samfunn.»
Det er i grunnen oppsiktsvekkende hvor lite opinionsdannere forstår. Det avgjørende er at majoriteten av verdens befolkning er kollektivister hvor gruppetilhørighet er helt avgjørende. Gruppen, spesielt familien, har forrang. Individets frihet, i den grad vi kan snakke frihet, er i beste – typisk verste – fall forbeholdt menn etter rang. En utpreget «oss og dem» tenkning som ofte gir utslag i diskriminering, forfølgelse og rasisme. Altså det motsatte av hva individualistiske kulturer frembringer, som igjen kan havne i en annen grøft: en overdreven forståelse og toleranse.
Mange tror virkelig at mennesker fra klanbaserte kollektivistiske æreskulturer enkelt tilpasser seg verdier som individuell integritet, selvrådighet og kritisk tenkning. At de blir selvstendige individualister og omfavner ytringsfriheten og likestilling bare de får satt foten i Norge.
Hør bare på denne. Lervåg: «Vi kan ikke leve i et land dere våre unger ikke får lov til å mene, føle eller tro hva de vil. (…) det er ikke noe som heter våre og deres barn lenger. Dette er norske barn og unger. De er født og oppvokst i Norge. Muhammed og Amina er like mye våre barn som Ola og Kari. Dette er våre barn.»
Spør heller ikke-vestlige innvandrere om Ola og Kari er deres barn.