Konfliktskaperne

Man fristes til å si: Selvsagt ble det bråk. «Bråket» ble sikret av mediene – av en enkelt grunn: Tvedts budskap i boken Det internasjonale gjennombruddet ligger langt fra den virkeligheten mainstream media (MSM), herunder norske, har fremstilt gjennom årene.

Og kanskje enda verre: Tvedts ståsted er desto nærmere personer og organisasjoner som MSM helst vil ha ryddet ut av offentligheten.

Her har jo Dagbladet over tid utvist sitt «hat» overfor Hege Storhaug spesielt og HRS generelt. Førstnevnte fremstår Dagbladet som en tilnærmet stalker overfor, jamfør f.eks. den forfalskede artikkel fra Jarl Vaage som Dagbladet nylig ukritisk publiserte, og deres gjentatte lederartikler om å frata HRS statsstøtten. Men, synd for MSM, stadig flere melder seg på den realistiske siden:

Det er ikke lenge siden han ga ut boka «Det internasjonale gjennombruddet». Han er blitt hyllet av Hege Storhaug på Human Rights Service som en som kler av «eliten», rost av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, slaktet av Aage Borchgrevink i Dagbladet som en «mistenksomhetens historiker», og ellers høstet alle mulige sterke meninger, oftere enn ikke fra folk som ikke hadde rukket å lese boka. Og fremdeles hevder Tvedt at han er en brubygger.

-Jeg har bare forsøkt å fortelle en historie om det som er skjedd, det jeg mener man må kunne bli enige om at skjedde, samme hva man ellers mener om det som skjedde.

Terje Tvedt er optimist, noe som også fremkommer i intervjuet, men jeg tillater meg å tro at hans optimisme ikke favner MSM og den fastlåste politiske venstresiden. For å bli «enige om at (det) skjedde» er særdeles vanskelig når så mange faktisk ønsker å omskrive historien – i tillegg til å bruke en omskrevet historie for å forme fremtiden.

Vi kjenner slike prosesser igjen fra land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det som skjedde

Så hva har så skjedd? Dagbladet viderebringer Tvedts budskap slik:

Med «det som er skjedd» mener han utviklingen som gjorde at nordmenn har gått fra å være en blek, ganske homogen gjeng som med den største selvfølge kunne definere «norsk kultur», til å være en befolkning med flere religioner og bakgrunn fra forskjellige kontinenter, der spørsmålene om felles kultur og verdier er blitt mer kompliserte. Innvandringen fra afrikanske og asiatiske land vil få «varige, ugjenkallige konsekvenser», skriver Tvedt, i en formulering som har vært mye gjengitt.

De fleste har nok fått med seg at mange nordmenn er blitt usikker på norsk kultur, slik som Dagbladet igjen viser ved å sette det i hermetegn. Samme avis ville nok ikke hatt problemer med å skrive f.eks. tibetansk kultur.

Så sier Tvedt, og mange andre, det helt åpenbare: Endret befolkningssammensetning vil endre nasjonen Norge. Høy og rask innvandring fra land med en helt annen kultur (eller «kultur»?) vil gi varige, ugjenkallelige konsekvenser.

Konsekvenser

Akkurat konsekvensene er Dagbladet interessert i hva innebærer. Tvedt svarer:

– Vi vil for eksempel få et annet forhold til Somalia enn Uganda, til Pakistan enn Tadsjikistan, fordi vi har folkegrupper fra disse områdene som har kommet for å bli. Vi har en muslimsk minoritet for første gang, i et land som har vært uten religiøse minoriteter. Det er en strukturell endring, dersom man ikke tror at religion som sådan kommer til å dø. Det gjør noe med historiske tradisjoner, med landslagene i idrett. Det siste er uten tvil en fordel. Pussig nok mener noen at disse beskrivelsene er diskriminerende, men det er jo bare virkeligheten.

At beskrivelsene kan oppfattes som diskriminerende mens de i realitetene er virkeligheten, er det mest interessante. For det er jo nettopp her slaget står. Det er en kamp om virkeligheten, og det er vel her de såkalte elitene kommer inn. De som forvalter samfunnet, politikerne, og de som forvalter den offentlige debatten, mediene, har spesielt de siste 30 årene fjernet seg mer og mer fra folk flest. Norsk nærhistorie, stort sett med Arbeiderpartiet som det ledende partiet i etterkrigstiden, er et godt eksempel på denne utviklingen. Paul Collier forklarer det slik:

«Sosialdemokratiene ble overtatt av en helt annen klasse enn den som opprinnelig utgjorde deres kjerne. Ikke allminnelige borgere, men den utdannede akademiske elite som var fremmedgjort overfor alminnelige borgeres bekymringer og typisk bodde i enklaver i enkelte storbyer.»

Men virkeligheten skapes ikke av politiske partier på Stortinget eller i medieredaksjonene, der de samme gjerne har et tilnærmet kritthvitt nærmlijø, som det jo legitimt heter, og er påpasselig med å ha sine barn på skoler med lav eller balansert innvandringsandel. Slik blir det langt lettere å få «sine egne beskrivelser» til å tilpasse seg «sin egen virkelighet». Og slik påvirkes politiske vedtak og medienes beretninger.

Nasjonens verdigrunnlag

Tvedt interessere seg mindre for ytterpunktene i debatten, men prøver å holde fokus på mellomposisjonen. Denne kjennetegnes, ifølge Tvedt til Dagbladet, av den politiske ledelsens standpunkt, som har vært «overmannet av en idé om at de norske verdiene er universelle, og egentlig deles av alle.»

Begrepet «egentlig» er et stikkord her, for den politiske ledelsen synes å ha vært blind i troen på at innvandrere, uansett kultur- eller religiøs bakgrunn, ville la seg assimilere inn i de rådende verdier i det norske samfunnet, nettopp fordi disse verdiene er så overlegne. Faktisk var de så blinde i denne troen at de ikke engang viet en tanke til hvilke verdier som for Norge som nasjon er umistelig. Så sent som på begynnelsen av 2000-tallet hadde ingen politiske partier definert et slikt verdigrunnlag i sine program. Etter at HRS hadde definert vårt verdigrunnlag til å være ytringsfrihet, religionsfrihet, religiøs frihet og likeverd, omdøpt til frihetsverdier, spurte vi samtlige partier på Stortinget om hvilke verdier de mente var umistelige og ikke til forhandling for Norge. Ingen kunne da svare, men samtlige partier innså at det måtte de gjøre noe med. Også her kan Tvedt kanskje gi forklaringen:

«I innvandringsdebatten har det vært en tendens til å undervurdere tradisjonenes makt og forskjellenes omfang. På grunn av denne teorien om historien, som jeg ser på som et dogme, en omskriving av historien, har man hatt en systematisk tendens til å undervurdere både utviklingsproblemer og integreringsproblemer. Men folk er ikke så lette å forandre.»

Medbrakt kultur befester seg, også praksiser og skikker vi ikke liker, ja, som endog kan være lovstridige. Og her gikk vi i baret igjen: Vi begynte å «forstå», de hadde jo tross alt en helt annen kultur. For eksempel ble tvangsekteskap definert inn i rammen av arrangerte ekteskap, eller voldtekt som et rimelig ukjent fenomen med seksuell lavalder som et fremmedord. Nei, folk er ikke så lett å forandre.

Tvedt viser til at da kulturministrene Hadia Tajik (Ap) og Linda Hofstad Helleland (H) «prøvde å begrunne norske verdier, klarte de det ikke, og ble latterliggjort.» Men hvem ble de latterliggjort av? Jo, først og fremst de innvandringsliberale og mediene, la oss nå ikke glemme det. Helene Skjeggestads kommentar i Aftenposten (27. desember 2016) til Helleland er talende (se lenken foran):

«Slenger en rundt seg med begreper som ‘nasjon’ og ‘nasjonalisme’, er det greit med en avstikker til teorien og historien.»

Og slenger en rundt seg med slike kommentarer kan en ikke samtidig hevde å ha tro på dialogen. For det har nemlig Tvedt. Han har tro på at det «er mulig å etablere et verdigrunnlag for et politisk fellesskap i Norge i framtida, men det kan ikke vedtas. Det må skapes i dialog mellom samfunnet slik det er, som et flerkulturelt samfunn som inngår i globale prosesser, og slik det har vært.» Med andre ord: Ikke den dialoglinjen som Den Norske kirke møtte islam med i Norge.

Mer Storhaug

Så vil Dagbladet gjerne tilbake til Hege Storhaug, for hennes ord veier visstnok tungt – og kan avisen få Tvedt til å si noe ufordelaktig om henne, så er visst julen igjen reddet – jamfør Dagbladets tittel og ingress (faksimile).

I sin anmeldelse hyller Hege Storhaug Tvedts bok for å vise hvordan «‘eliten’ har avviklet Norge som nasjonalstat gjennom innvandring og islam».

– Hva syntes du om Storhaugs anmeldelse?

– På mange måter fortjener Hege Storhaug ros. Hun var lenge ganske alene i å påpeke fakta om ukjente forhold i enkelte innvandrermiljøer. Så leser hun min bok på en måte som jeg ikke kjenner meg igjen i. Det står hun fritt til, som alle andre. Men jeg kan ikke bli tatt til inntekt for HRS av den grunn. Poenget er at fakta må på bordet, og alle må få delta i diskusjonen uten stigma.

Ja, en skal være blind og døv for ikke å ha fått med seg at Storhaug har vært avantgarde på dette området, de siste nærmere 20 år med HRS på laget. Men det er nettopp det mediene til stadighet opptrer som – blinde og døve – og med utrettelig hang til å dele ut stigma. Alt for å forhindre at fakta kommer på bordet.

Overtatt av pressgrupper

For Tvedt har helt rett i at norske myndigheter i utgangspunktet ikke var så begeistret for innvandringen som slo ut for fullt etter innvandringsstoppen i 1975, fordi innvandringen endret karakter. Det ble familiegjenforening over en lav sko, og etterhvert ble asylinstituttet veien for dem som ikke hadde noen familie eller noen å gifte seg med i Norge. Og vi er i samme situasjon enda, men nå med et asylinstitutt som har vokst som et rettighetsmonster (ikke minst på grunn av EU), der distinksjonen mellom asylsøker og flyktning prøves viskes ut.

– Det førte til en situasjon der det måtte bli et spørsmål om hvem som var flyktning. Det var en viktig diskusjon for dem som var opptatt av humanitære hensyn. Gang på gang ble norsk politikk i praksis bestemt av pressgrupper. Det var ikke bare de humanitære. Naboer og skolevenner engasjerte seg, sa at dette er jo en hyggelig kar, skal vi sende ham ut? Slik ble det norske samfunnet endret av humanitære beveggrunner, ikke av statens interesser. De ble sett på som illegitime eller sjåvinistiske.

Tvedt unnlater heller ikke å påpeke at blant dem som dytter på i humanitær retning er norske aviser, ikke minst påvirket av flyktningorganisasjoner – som Tvedt mener jobber mot FNs mandat. Ifølge brøt disse organisasjonene med det som både hadde vært egen og FNs politikk for store katastrofer. I stedet for å hjelpe mange nært sitt hjemland skulle de nå til kostbare Norge. «Jeg tror det ble stadig viktigere for organisasjonene å profilere seg i Norge, på arenaer der de kunne iscenesette seg selv som betydningsfulle. Men det er ingen tvil om at dette bryter med FNs politikk», sier Tvedt.

Mens Tvedt virkelig kommer med kritikk av disse pressgruppene, har Dagbladet i sitt lange intervju åpenbart ikke spesielt lyst til å løfte frem slik kritikk. Mye av kampen går langs disse linjer, for det er nemlig «slike som oss» som blir oppfattet som pressgrupper og som får politiske partier til å ta «ytterliggående» standpunkter. De store humanitære organisasjonene, de som selger inn sitt budskap med å gjøre seg «betydningsfulle» som de snille og humanitære, og dem som benytter små lidende barn for å fylle egen bankkonto, de skal vi sjelden eller aldri snakke om.

For å si det enkelt: Sett Listhaug eller Storhaug i headingen så er klikk-horeriet i gang. Og nå kommer kanskje Tvedt også i denne kategorien, men som nevnt, han er fortsatt optimist:

– Jeg er betinget optimist. Jeg tror arven fra opplysningstiden, med ideen om rasjonalisme og individuell frigjøring, vil komme oss til unnsetning. Og da tror jeg vi vil skjønne at samfunnet må reflektere over sin nære fortid, fordi denne refleksjonen kan svekke makten til noen av tabuene og dogmene i tiden vi lever i nå.

En slik refleksjon vil innebære at mange må innrømme at de tok feil. Og mange av disse mange sitter enda i maktposisjoner. Så sorry, Tvedt, nice try, få kan prise seg lykkeligere enn HRS om du får noe slikt til, men som realist: Jeg har mine tvil. Ikke minst fordi så mange av konfliktskaperne befinner seg i politikken og i mediene.