Vi vet det alle sammen, vi vet at mange av asylsøkerne serverer usanne historier og vi vet at mange enslige mindreårige asylsøkerne lyver på alderen. Men det er jo ikke alltid vi vil vite hva som er sant, for å akseptere løgnen kan få oss til å føle oss som et bedre menneske. Vi lar oss kanskje lede av ordtak som at «i krig og kjærlighet er alt tillatt», som om det fritar hver enkelt av oss for ansvar. V burde heller lytte til Immanuel Kant, som har hevdet at «Løgnen er moralsk selvmord, for den tilintetgjør hele vår menneskelige verdighet.» Og begynner vi, eller riktigere: fortsetter vi, å styre etter løgnen, så går det samme vei med nasjonen.
Jonas Andersson er ungdomsskolelærer i Skellefteå i Sverige. Han har også i 14 år jobbet som verge for enslige mindreårige asylsøkere (EMA). I gp.se forteller han at han daglig har møtt EMA. Han har forklart dem hvordan systemet fungerer, og forsøkt å stå opp for systemet uansett hvordan det rammet de unge.
Å ville tro
Andersson forteller om den deilige følelsen det gir å kunne hjelpe.
«Fra begynnelsen hadde jeg, som mange av mine kolleger, en herlig følelse i magen. Vi fikk hjelpe disse foreldreløse og fortapte barna i verden. Vi fikk være gode, og jo mer sørgelige historier vi fikk servert, desto mer viktige ble vi. Jeg minnes spesielt en ung mann fra Afghanistan, som lavmælt, men omhyggelig, fortalte om hvordan hans pappa hadde blitt drept for sin politiske mening. Hvordan han selv hadde blitt manipulert med kommunistiske materiale og blitt tvunget til å flykte hals over hode. Detaljer om hvordan onde menneskesmuglere flyttet hele gruppen med flyktninger med lastebil, til fots gjennom jungler, han viste frem det store arret på armen påført av en russisk fangevokter som hadde vært med på en del av reisen.»
Andersson forteller at gutten hevdet han var 16 år. «Alle» mente at han så eldre ut og han oppførte seg også som en voksen, men at de samme ikke så noen grunn til å mistro han. For «hvem var vel vi til å stille spørsmål ved alder eller historie? Forresten ville vi ikke engang gjøre det, fordi hans forferdelige historie ga oss tro på både vår egen og Sveriges godhet. Vi som kunne hjelpe ham og de andre som hadde vært med på alt dette, vi kunne sove godt om natten.»
Løgnen
Like godt sover nødvendigvis ikke alle dem som skal forvalte asylsystemet. Andersson forteller om en representant fra Migrationsverket (vårt UDI) som besøkte vergegruppen og «kynisk begynte å sette spørsmål både ved alder og EMAs historier generelt». Det var en kynisme vergene håpet de aldri skulle bli rammet av. Og som Andersson påpeker, på denne tiden kom det om lag 500 EMA om året – og det «mente vi at vi hadde råd til».
Den unge afghanske mannen fikk oppholdstillatelse i Sverige. Innen han forlot «gruppehjemmet» han bodde på, etterlot han seg et langt håndskrevet brev til sin kontaktperson – som var Jonas Andersson. Her ba afghaneren om unnskyldning fordi han hadde løyet. «I prinsippet var ingenting av det han hadde sagt vært sant», forteller Jonasson, og arret på armen hadde han påført seg selv. Noen måneder senere hadde afghaneren fått svensk pass. Da reiste han til familien, som var i Pakistan, for å gifte seg med sin forlovede.
Andersson sier at han på den ene siden var glad på afghanerens vegne, og stolt for tilliten med brevet, men på den andre siden følte han seg bare dum. Etterhvert erfarte han lignende historier. Om en 21-åring som var på ferie hos en venn i Stockholm, som overtalte ham til å søke om asyl som mindreårig. «Si at du er 16, de tror på alt!», var denne vennens beskjed. En annen var kommet fra Norge, hvor han hadde bodd som EMA et par år, men gått trøtt, forteller Andersson, og legget til: «Men svenske myndigheter kvier seg for å følge selv de mest åpenbare spor, for eksempel Facebook.»
Offentlig hemmelighet
Til tross for at vergene skjønte at de beveget seg i et landskap mellom sannhet og løgn, fraskrev de seg likevel sitt ansvar – det fikk Migrationsverket ta seg av. Vergene løftet heller ikke på et øyenbryn over at mange som hevdet å være foreldreløse regelmessig hadde kontakt med foreldrene i hjemlandet. Men akkurat det med alder begynte å bli et tilbakevendende problem for vergene, og i 2010 skrev Andersson sin første artikkel om temaet – som kollegene «nikket samtykkende til». For at mange av EMAene var voksne var å betrakte som en «offentlig hemmelighet». For viljen til å være god, var større enn viljen til å tro sine egne øyne, fastslår Andersson.
Så ble Sverige innhentet av tallene. I 2010 kom det 2.393 EMA til Sverige. Innvandringsminister Tobias Billström tillot seg da å hevde at EMA tok urimelig mye av innvandringsbudsjettet. Andersson påpeker: «Fem år senere var tallet 35.369, men da hadde Billström allerede måtte forlate sin post for å ha snakket om volum.»
Med slike mengder ble det imidlertid ikke lenger mulig å lukke øynene. Som med en slags magi, sier Andersson, åpnet både de blå, grønne og røde øynene. Plutselig var det ikke tabu å hevde at asylsystemet fører til at løgner oppmuntres og belønnes. «På ett år gikk Sverige fra å vegre seg til å stille spørsmål ved grå hår og rynker, til å nidkjær og nesten maskinelt bli best i Europa på å fastsette afghaneres alder – og det nesten uten feilmargin», hevder Andersson.
Følelser og skjønn
Andersson viser til at etter nesten 10.000 alderstestinger, er over 80 prosent fastslått til å være voksne. Men hva skjer da? Jo, da foreslår den svenske Regjeringen plutselig at alle som er testet kanskje likevel kan få alderstesten revurdert – men bare hvis de kom før den 24.november 2015 og måtte vente mer enn 15 måneder for å få sin sak prøvd.
«Hvorfor vil Regjeringen tilbake til en politikk basert på følelser og trosser all logikk og erfaring? Et system som igjen belønner løgnene – som er selve årsakene til at saksbehandlingstiden har blitt urimelig lang. Et system som gir hule løfter og enda lengre ventetid.»
I Norge er vi på samme sted, men ikke på grunn av Regjeringens politikk, men på grunn av asylaktivister, vergers «offentlige hemmelighet» og opposisjonen på Stortinget som heller enn å føre en ansvarlig politikk vil skåre billige poeng på å påføre Regjeringen politiske nederlag.
Den siste saken i så måte var de fem afghanerne som vant over staten i Oslo tingrett. Tingretten kom blant annet frem til at alderstestene ikke er god nok. Og alternativet? Jo, akkurat det Andersson har beskrevet. Staten har anket saken, hvor jeg tror de kommer til å vinne frem. For én ting er om metodene ved alderstesting kan gjøres bedre, noe annet er å fjerne en ordning som er nødvendig uten å erstatte den med annet enn følelser og skjønn.
Faksimile fra Oppland Arbeiderblad
Samme føleri ser vi i en rekke andre saker som asyladvokater, støttegrupper og verger profilerer i mediene. Flere av sakene handler om afghanere. Vi har Abbasi-familien i Trondheim, som vi omfattende har rapportert om tidligere, en familie som er utvist på grunn av løgn om status (enslig mor uten nettverk i Afghanistan). Familien fikk medhold i tingretten, men tapte i lagmannsretten. Familien anket til Høyesterett, men anket ble avvist som betyr at dommen fra lagmannsretten er rettskraftig. I adressa.no siteres datteren i familien (18), fra en høring på Stortinget initiert av SV, MDG og Rødt:
– I dag fikk jeg en knusende beskjed. Jeg er sint og redd. Redd for mine brødre, redd for min mor og for min fremtid. Jeg er utrygg i verdens tryggeste land: Norge. Derfor vil jeg at dere skal stemme for forslaget (umiddelbar og midlertidig stans av alle returer til Afghanistan, min merknad). Afghanistan er ikke trygt. Det er ingen fremtid der.
Vi vet altså at Abbasi-familien løy, men likevel er det svært mange som ønsker å overse løgnen og dertil belønne den. Det samme gjelder en annen sak som verserer i mediene, den såkalte Farida-saken. Saken er på mange måter lik Abbasi-saken. Mor løy om status, enslig mor, i tillegg til at hun hevdet å ha rømt fra Afghanistan etter tvangsekteskap med en eldre mann. Likevel kom ektemann og far til Norge etter at familien fikk opphold, og tillatelsen ble derfor trukket tilbake. Familien fikk medhold i tingretten og i lagmannsretten, men staten har anket til Høyesterett. NRK ikke bare følger saken tett, men NRK Debatten har også gått svært langt i det vi oppfatter som misbruk av et barn, da ved å skape håp hos en liten jente som kan vise seg å være grunnløst. Sistnevnte artikkel har fått støttegruppe til Farida og familien til melde oss til Pressens faglige utvalg (PFU), ifølge oa.no (24.november, ikke på nett).
Så skjønner vi alle at dette er vanskelige saker, spesielt når det er barn involvert, men vi kan likevel ikke la løgner styre.