Polens opprør mot EU

Nylig ble det kjent at EU-kommisjonen truer med den såkalte «atombombeparagrafen» overfor Polen. Det er en henvisning til artikkel 7 i Lisboatraktaten (en traktat som i seg selv er på 375 sider, og som er å betrakte som EUs «grunnlov»), der artikkel 7 består av fem ledd. EU truer således med å ta i bruk artikkel 7.1 som henviser til brudd på traktatens grunnleggende verdier. Disse verdiene er fastlagt i artikkel 2, og her heter det at (min uthev.) «unionen bygger på verdiene respekt for menneskets verdighet, frihet, demokrati, likhet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettighetene, herunder rettighetene til personer som tilhører minoriteter. Disse verdiene er felles for medlemsstatene i et samfunn som preges av mangfold, likebehandling, toleranse, rettferdighet, solidaritet og likebehandling av kvinner og menn.»

Fine ord, ingen tvil om det, særlig hva gjelder hva samfunnets skal preges av, men de samme ordene trenger ikke nødvendigvis tåle møtet med virkeligheten. Bare som et eksempel: en rekke overgreps- og voldtektssaker i Europa den siste tiden, ikke minst i nyttårsaften 2016 i Köln i Tyskland og siste måneden i Malmø i Sverige, har fått politi og myndigheter til å rette en (velmenende) varslende pekefinger til jenter og kvinner: Vær forsiktig, både med hvordan du kler deg, ter deg og hvem du er sammen med, og for all del: Ikke gå alene etter mørkets frembrudd. Da en erfaren politikonstabel i Malmø nylig var så uheldig å si dette høyt og tydelig, kom de politiske korrekte raskt på banen: Nei da, opptre som før. Ikke la deg påvirke. Politiet anbefaler ikke at jenter/kvinner skal ta slike forhåndsregler. Nei, for det ville jo vært brudd på traktatens artikkel 2 hva gjelder særlig likebehandling av kvinner og menn, og når vi samtidig vet at innvandrermenn er overrepresentert på overgrep- og voldtektstatistikken, så kunne det jo raskt skurre litt både for mangfoldet, toleransen, rettferdighet og solidariteten. 

Hvorfor hisser så EU-kommisjonen seg opp over Polen, dertil med en trussel om å ta i bruk artikkel 7.1 – for første gang i historien? Med andre ord er det en alvorlig trussel EU-kommisjonen kommer med, om enn totalt urealistisk – hvis ikke EU igjen tilpasser egne regler for å presse gjennom kommisjonens tolkninger.

Historien

For å forstå dagens konflikt mellom Polen og EU er det kanskje verdt i korte trekk å ha med seg Polens nære historie. Polen, med sine om lag 38 millioner innbyggere, ble fullverdig medlem av EU i 2004. Da hadde landet på kort tid vært gjennom mange opprivende konflikter. I 1939 ble Polen invadert og delt mellom okkupantene Tyskland og Sovjetunionen, mens i 1941 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen og drev en grotesk kamp mot Polens sivilbefolkning. Polen var det landet under 2. verdenskrig som mistet den høyeste andelen av befolkningen, rundt 6 millioner, halvparten av dem jøder (som igjen betydde at ni av ti jøder i Polen ble utryddet, som før krigen utgjorde ca. 10 prosent av befolkningen). I tillegg ble landet utsatt for enorme ødeleggelser, f.eks. ble Warsawa omtrent jevnet med jorden. Etter krigen ble Polen hovedsakelig styrt av Sovjetunionen, og omgjort til et kommunistdiktatur (1948). I 1952 ble det omdannet til folkerepublikken Polen, men i praksis mer eller mindre styrt av Sovjetunionen. Likevel kjempet folket for frigjøring og selvstendighet som en suveren stat, der ikke minst innsatsen til fagforeningen Solidaritet, med dets leder Lech Walesa (som ble landets president og vinner av Nobels fredspris), klarte å fjerne kommuniststyret (1989) og det ble innført et parlamentarisk demokrati. Siden har Polens piler stort sett pekt oppover, med økte personlige friheter og liberalisering av økonomien. Polen er det landet i Europa med sterkest økonomisk vekst de siste ti årene. Landet er også medlem av NATO, OECD og en rekke andre internasjonale organisasjoner.

Jeg besøkte Polen for ikke så lenge siden, og møtte ikke en eneste person som var kritisk til EU. Tvert om, de jublet – og flere kritiserte heller egen regjering som ved en rekke tilfeller har lagt seg ut med EU, samt (polakken) Donald Tusk som EUs president. Jubelen over EU handlet selvsagt ikke minst om alle de økonomiske overføringene som Polen mottar via EU, noe man med selvsyn kan konstatere. De har f.eks. et veinett vi bare kan drømme om, landets aktivitet fremstår som skyhøy, og den ene etter andre historiske bygningen var (eller blir) gjenreist eller restaurert med «takk til ( … )» via EU. En fantastisk nydelig restaurant (!) i hovedparken i Warsawa bar et gullforgylt skilt med takk til Norge. De fleste jeg snakket med var da også enig i at det sikkert så noe annerledes ut fra et norsk ståsted: «Dere betaler, vi mottar», som en enkelt konstaterte. Men når det kom til innvandring og EUs migrasjonslinje var de samme meget skeptisk. Innvandring vil de ikke ha, de vil heller ha polakker i utlandet hjem, het det. Uten tvil er Polen en stolt nasjon.

Interessant er det jo også at samme dag som det ble kjent at EU truer med artikkel 7, så proklamerte Norge en avtale med Polen på 140 millioner euro.

I 2015 vant Partiet for lov- og rettferdighet (PiS) parlamentsvalget (fra desember i år med tidligere finansminister Mateusz Morawiecki som statsminister) og dannet en flertallsregjering. PiS er nasjonalkonservativ, for en streng innvandringsregulering og er skeptisk til EUs overstyring av nasjonal selvråderett. Ergo blir Polen styrt av det som EU oppfatter som en høyrepopulistisk regjering, og derav en regjering som ikke samstemmer i ett og alt med EUs grunnsyn, eller verdier. Slik blir det selvsagt bråk av.

Konfliktene med EU

En av de mest markante konfliktene handler nettopp om «mangfold» og innvandring. Polen har sagt klart fra at landet selv vil bestemme hvem som skal være landets befolkning, og har således hevdet at EUs relokaliseringsprogram av asylsøkere strider med unionens intensjon. Denne konflikten, som Polen har kjørt sammen med Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, er på mange måter «delikat». For EU-kommisjonen måtte her gå til en rekke krumspring for å få relokaliseringsprogrammet realisert. For eksempel «innførte» de alminnelig flertall (det heter at samtlige medlemsland skal være enige) og kom til at en slik omfordeling av asylsøkere mellom landene ikke var nødvendig for medlemslandene å ta opp i eget parlament. Begrunnelsen var «solidaritet» med pressede innvandringsland. Saken ble tatt til EU-domstolen, hvor kommisjonen vant frem, også fordi domstolen viste til en «krisesituasjon» (folkevandringskrisen 2015), og da er som kjent mye lov. At relokaliseringsprogrammet i seg selv ikke er noen suksess, biter heller ikke på.

For EU «lærer». Når de nå reformerer asylpolitikken, så skal den tvungne omfordelingen omgjøres til en regel. Kommisjonens «krisehåndtering» blir dermed en fastlagt del av asylpolitikken, igjen til sterk kritikk fra flere land, mens andre – ikke minst Tyskland og Sverige applauderer. Det samme gjør Frankrikes Macron, som i høst hevdet at «det polske folk fortjente bedre ledere». Kritikerne mener seg derimot overkjørt, det vises til at selvråderetten skrumper inn og EU-byråkratiet tilrøver seg mer makt. Da gjelder det å holde bråkmakere som Polen i ørene.

7.1-trusselen har således bygget seg opp over tid, om vi skal tro EU-kommisjonen, og viser til at Polen stadig utfordrer flere demokratiske grunnprinsipper i landet. Og mange av regjeringens holdninger er det nok flere som opplever som bakstreverske, som typisk kan være i et nasjonalkonservativ ånd, som f.eks. motstand mot abort og homofili. Det siste nå er at det polske parlamentet nylig vedtok to «omstridte», som kommisjonen sier, lovutkast. Lovendringen gjør det mulig for parlamentet å ha større innflytelse på utnevnelsen av høyesterettsdommere, samt at Høyesterett gis mulighet til å gjenåpne gamle saken innenfor de siste 20 år og kan omstøte kjennelser avgitt av lavere domstoler. EU-kommisjonen mener at det svekker rettsstaten og reagerer i tillegg på at kvinnelige dommere skal pensjoneres når de blir 60 år, mens deres mannlige kolleger pensjoneres ved fylte 65 år. Det er ulovlig forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, hevder kommisjonen.

Polen på sin side argumenterer med at det vil gjøre domstolen mer effektive, og at de juridiske reformene er et ledd i et lenge tiltrengt oppgjør med en korrupt dommerstand som ble utnevnt i kommunisttiden. Akkurat den med forskjellig pensjonsalder for kvinner og menn skjønner jeg ikke, men slike problemer sliter jeg ofte med når vi snakker et svært nasjonalkonservativt ståsted. Men vi kan jo velge å forstå det i beste mening, og i en sosialdemokratisk ånd, nemlig at kvinner oftere, og særlig i land som Polen, er dobbeltarbeidende på grunn av kjønnsrollemønsteret.

Biter ikke på

Polens president Morawiecki lar seg ikke skremme av EU-kommisjonens trusler. Han hadde endog forventet at 7-prosedyren ville tre i kraft. Ikke frykter han prosessen heller, antakelig fordi Polen har gjort sine forberedelser godt. Skulle jeg gjette vil jeg anta at samtalene har funnet sted både med Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, som nok vil stå på Polens side. Ungarn har for øvrig uttalt at de støtter Polen i denne saken – og dermed blir 7.1-prosedyren en vits. For kommisjonens «mål» med å frata Polen stemmerett i EUs ministeråd krever oppfyllelse av 7.1 for å nå artikkel 7.2 – og så endelig komme til 7.3. Disse lyder:

Artikkel 7.1: Etter å ha mottatt et begrunnet forslag fra en tredel av medlemsstatene, fra Europaparlamentet eller fra Kommisjonen kan Rådet med et flertall på fire femdeler av sine medlemmer etter at Europaparlamentet har gitt sitt samtykke, beslutte at det foreligger en klar risiko for at en medlemsstat opptrer i sterk strid med verdiene nevnt i artikkel 2. Før en slik beslutning treffes, skal Rådet la den berørte medlemsstat uttale seg og eventuelt rette anbefalinger til den, etter den samme framgangsmåten. Rådet skal regelmessig kontrollere at grunnlaget som en slik beslutning er truffet på, fortsatt foreligger.

Artikkel 7.2: Det europeiske råd kan ved enstemmighet etter et forslag fra en tredel av medlemsstatene eller fra Kommisjonen og etter at Europaparlamentets har gitt sitt samtykke, beslutte at en medlemsstat opptrer i sterk og vedvarende strid med verdiene nevnt i artikkel 2, etter å ha oppfordret den berørte medlemsstat til å framlegge sine synspunkter.

Artikkel 7.3: Når en beslutning er truffet i henhold til nr. 2, kan Rådet med kvalifisert flertall beslutte å suspendere enkelte av rettighetene som utgår fra anvendelsen av traktatene for den berørte medlemsstat, herunder stemmerettighetene for representanten for medlemsstatens regjering i Rådet. Når Rådet gjør dette, skal det ta hensyn til hvilke følger en slik suspensjon kan få for fysiske og juridiske personers rettigheter og forpliktelser. Den berørte medlemsstats forpliktelser i henhold til denne traktat skal uansett fortsatt være bindende for vedkommende stat.

Men med Ungarns uttalte støtte til Polen overlever trusselen ikke artikkel 7.2. Spørsmålet er imidlertid hvilke krumspring EU-kommisjonen kan finne på denne gangen? Vil de igjen ty til å endre regel- og avtaleverket for å trumfe gjennom flertallsvedtak? Hvordan vil medlemslandene møte og håndtere en slik endring?

Politisk ståsted

Flertallet i EU-kommisjonen må gjerne ha et annet politisk ståsted enn den polske regjeringen, men den er demokratisk valgt. Men at det kan være mer snakk om den polske regjeringens politisk ståsted vitner også utsagn fra Lech Walesa om.

I et intervju i EU-Observer snakker han om at «demonene er våknet» i Polen.

”På et eller annet tidspunkt glemte vi demokratiet og en tragedie inntraff i Polen. Uansvarlige mennesker er kommet til makten. Og i dag henvender jeg meg til alle patrioter og venner: Hjelp oss med å bli kvitt disse menneskene så snart som mulig», er hans neppe upolitiske budskap. For Walesa snakker i «solidaritetens» ånd: «Når Polen nå er medlem av EU, skal vi også leve opp til det medlemskapet: I dag er vi en del av den europeiske familie, og man skal overholde familiens regler.«