Selvsagt var det bare et tidsspørsmål før også denne virkeligheten ble en realitet. Når man endrer demografien, og det raskt, får man nemlig svar på tiltale. Politikere på tvers av partiskalaen, med FrP som unntak, har ikke hatt magemål, ei heller gangsyn. Fornuften har vært en annen planet. Derfor tillot man ikke bare titusener å vandre inn fra den havarerte islamdominerte verden der æreskulturen trives ualminnelig godt, men man åpnet dørene for hundretusener. Transkontinentale arrangerte ekteskap, endog med nære slektninger, var helt gangbar mynt for både en Brundtland, en Willoch, en Bondevik og en Stoltenberg. Asylsøkere som «flyktet» gjennom det frie Europa helt opp til oss i nord, var vel så edel innvandringspolitikk. Det samme var den nesegruse knelingen for de gylne internasjonale konvensjoner om familiegjenforening. Det kunne aldri bli nok.
Tror man ikke på morsmelken?
Det samme kan sies om Sveriges politiske ledelse, bare i enda større målestokk. Der kappes partiene om å utradere landet som et svensk land basert på en særegen kultur. Den finnes ikke. Akkurat som i Norge, påvist av Terje Tvedt i boken Det internasjonale gjennombruddet (omtalt her).
Resultatet i Sverige er nå at æreskulturen har seget inn i de svenske skolene via personell med ryggsekken fylt av den samme groteske æreskulturen. Jeg kjenner meg trygg på å gjette at dette også er tilstander vi nå også ser i innvandrerdominerte norske skoler. Hvorfor skulle vi være forskånet fra samme utvikling, dertil med den aktive rekrutteringen politisk ledelse gjennom årene har utøvd overfor ikke-vestlige som hentes inn i offentlige stillinger, enten det er skole, NAV eller politi?
Her kan vi jo ta et forbehold: Norge er så mye flinkere på «integrering», vet du! Tro det den som vil. Personer som har fått æreskulturen inn med morsmelken beholder nok aller helst akkurat den kulturen resten av livet, særlig nå som miljøene er blitt så store. Det nytter ikke med sosiale og kulturelle hjernekirurger på Stortingets talerstol for å trylle frem formelen som endrer dette regnestykket.
Æren inn i politiet og på lærerværelset
Mariet Ghadimi forteller at «titusenvis» av jenter i de svenske skolene ikke får treffe venner etter skoletid, ikke får være med i idretten, og ikke får lov å snakke med gutter. Skolen er ikke et fristed lenger.
– Tidigare har skolan varit en frizon för dem som drabbas. Där har de här tjejerna kunnat leva lite friare och känt sig mer som andra. Men det har tyvärr förändrats de senaste åren – allt mer personal med hedersvärderingar har kommit in i skolorna. Bland annat lärare och kuratorer, och även i socialtjänsten och polisen (min uthevelse). Flickor som hör av sig till Tris (Tjejers rätt i samhället) kan säga att ”Jag känner mig kontrollerad i skolan för en släkting arbetar där”.
Da Fadime ble æresdrept i Sverige i 2002, fikk mang en norsk politiker sjokk. Ap-kvinner i ledelsen sa det rett ut til oss: Vi trodde at de som ble født i Norge ble som oss. Da det den gang ettertrykkelig burde gått opp for hele det partipolitiske spekteret at integrering skjer automatisk når vedkommende «selv vil det», og den skjer ikke når holdningen er motsatt – man vil ikke – så burde man kanskje kunne forventet at skjeen byttet hånd. At politikken ble lagt totalt om. Men nei, slik vet vi at det overhodet ikke gikk.
Det kan ikke lenger være mulig å benekte de faktisk eksisterende problemene med «integrering», som jo bør være verdimessig assimilering. Så må man gjerne spise chicken masala etc, som jeg ofte gjør, og feire det iranske nyåret, synge bursdagssang på flere språk, med mer. Dere vet hva det handler om: verdier, og å gi slipp på menneskefiendtlige, undertrykkende tradisjoner.
Om tre og et halvt år er det nytt Stortingsvalg. Jeg gruer meg allerede til å lese og høre skvalderet om «integrering» fra politisk ledelse i de ulike partiene. De kommer aldri til å innrømme at de tok grundig feil: både friheten og velferden har de mer enn satt på spill.
Vi er på overtid. Rett og slett.