Paul Collier er professor i økonomi og direktør for Centre for the Study of African Economies ved Oxford University. Mesteparten av sin karriere har han viet til utviklingsland, for eksempel i Verdensbanken (1998-2003) var han leder av avdelingen for forskning i utviklingsland, og det var nettopp utviklingslandenes problemer som førte han til migasjonsproblematikken. Han har også vært Afrika-rådgiver for Tony Blair og er utnevnt til Commander of the Order of the British Empire (2008) og slått til ridder (2014).
Meninger og uvitenhet
Collier har forfattet en rekke bøker, blant annet «The Bottom Billion» (2007). Den handler om hvordan verdens fattigste lider under av at de lever i samfunn uten velfungerende institusjoner, og ble varmt omfavnet av politikkens såkalte venstreside. Blant annet roste vår tidligere utviklingsminister Erik Solheim (da SV) boken opp i skyene, men det ble mer stille fra den politiske fløyen da Collier kom med neste bok «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century» (2014). Denne boken har Collier fortalt startet ut fra en bekymring om hvordan migrasjon påvirker utvandringslandene. Han påpekte at hans innfallsvinkel ikke er underlig, da han har brukt hele sitt yrkesaktive liv på å studere fattige samfunn, men at perspektivet gradvis har utvidet seg til å omfatte konsekvenser av migrasjon, da både for utvandrings- og innvandringslandene.
Collier er av den oppfatning at selv om det finnes mye litteratur om ulike aspekter ved migrasjon, er det lite som har funnet veien til mediene og er heller ikke blitt behandlet med en analytisk helhet. «Alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den», slo Collier fast. For mediene fylles med det Collier omtaler som «advokatstoff», støttet av anekdoter, påstander og moraliseringer. Når Collier har lest og lyttet til dette har han blitt slått av den avgrunnen som eksisterer mellom de sterke meningene som formidles og den uvitenheten som rår. Han sier dette er veien til en «politikk-basert dokumentasjon».
Han sa videre at lidenskapelige, eller kanskje fanatiske, meninger om migrasjon drives av skjebner og frykt. Dette gjelder på begge sider av debatten, påpekte Collier, men han fokuserte på det han kaller den mest sannsynlige leser, det vil si dem som ser på seg selv som liberale intellektuelle – det han kalte sin «egen krets». Blant denne gruppen har distanse og forakt for såkalte «innvandringskritikere» blitt en del av identiteten, slo Collier fast. Underliggende for denne krassheten er frykten for at noen innrømmelser til «populære fordommer» kan utløse voldelige utspill fra innvandringsmotstandere.
Akkurat dette ble Collier møtt med da han skrev «Exodus». Selv mistet han tellingen på hvor mange ganger han ble advarte om å skrive noe som kan bli brukt som ammunisjon av partiet UKIP (United Kingdom Independence Party, UKIP, er et såkalt høyreorientert, nasjonalt, innvandrings- og EU-kritisk politisk parti i Storbritannia). Med andre ord, påpekte Collier, ble han bedt om å skrive enda mer «politikk-basert dokumentasjon». Men Collier nektet å la seg politisk styre, til det mener han migrasjonspolitikk er altfor viktig – og for mye har gått galt – til at en slik innfallsvinkel kan forsvares.
Og nå har altså Collier kommet med en ny bok, «Refugee: Rethinking Refugee Policy in a Changing World» (2017), som kanskje var utslagsgivende for at Collier ble invitert som hovedtaler til det danske Socialdemokratiets konferanse om asylpolitikk. Det skulle heller ikke forundre om Collier også blir å se som hovedtaler etterhvert hos Arbeiderpartiet, da de nylig lanserte omlegginger av blant annet asylpolitikken. Ifølge Klassekampen for at asyl- og innvandringspolitikken «skal handle om de store prinsipielle valgene vi må ta, om utfordringer som bare blir større i framtida.» Rethinking, med andre ord.
Sosialdemokratiet som elite
Som den førende ekspert på utviklingsland som Collier er, bør vi lytte når han snakker. Collier påpeker at verdensfjerne eliter har ført en uansvarlig og uetiske innvandringspolitikk, hvor man har hjulpet de få på bekostning av de mange. I stedet bør Europa lukke grensene og satse på leire i nærområdene med virksomheter og fremtidsperspektiver. Altså akkurat det samme som HRS og FrP har foreslått, blant annet i Bærekraftutvalgsrapporten (2013) – til beskyldninger om å tilnærmet være Fanden selv.
Men det er, som bt.dk skriver, ikke hver dag en som har dedikert seg til å hjelpe den tredje verden argumenterer for at at Europa skal slutte med å ta imot flyktninger. Det gjør altså Collier.
Overfor Berlingske utdyper Collier sine synspunkter og forklarer at det sosialdemokratiske prosjektet i de første 25 årene etter 2.verdenskrig var en enestående suksess, hvor man bygget samfunn basert på gjensidige forpliktelser. Men i ettertid har sosialdemokratiet utviklet seg i en formynderisk og paternalistisk retning fjernt fra folk.
«Sosialdemokratiene ble overtatt av en helt annen klasse enn den som opprinnelig utgjorde deres kjerne. Ikke allminnelige borgere, men den utdannede akademiske elite som var fremmedgjort overfor allminnelige borgeres bekymringer og typisk bodde i enklaver i enkelte storbyer,» sa Collier til den danske forsamlingen – og tankene går raskt til Aps fallende oppslutning, nylig med ny måling på 25-tallet, og Jonas Gahr Støres lederstil.
Og Støre & co. bør fortsette å lytte til Collier:
«Denne nye eliten misforsto også den tredje verdens bekymringer. De trodde at man skulle ivareta de behov som enkelte migranter og flyktninger som dukket opp på Europas dørterskel hadde. Men innbyggerne i den tredje verden har ikke bruk for hjelp til å komme vekk. De har bruk for muligheter i deres samfunn,« fastslo Collier.
Intellektuell latskap
Et lite knippe av de intellektuelt late
På spørsmål om hvorvidt Europa har en forpliktelse, som jo er standardfrasen til ulike humanitære organisasjoner, til å hjelpe migranter som har søkt seg til Europa, svarte Collier:
«Det er latterlig å hevde. Vi bruker 135 dollar på hver person som dukker opp, mot 1 dollar for hver person vi hjelper lokalt. De som blir tilbake er ofte langt svakere enn de som klarer å reise til Europa. De er typisk også rikere og yngre, og noen av dem forlater forpliktelser de har i hjemlandet.»
Var så de som kom under folkevandringskrisen i 2015 opportunister? Her svarer Collier at vi er nødt å se på folk individuelt, men han understreker likevel at disse migrantene er atypisk i forhold til flesteparten av flyktningene. Ikke minst fordi stort sett alle kom til Europa fra land hvor de i forveien var sikkerhet. Ideen om at nettopp denne gruppen har et enormt behov for hjelp er rett og slett uansvarlig og intellektuell latskap, fastslår Collier, og legger til: «Det er moralsk selvhevdelse av verste sort. Når intellektuelt late mennesker bruker den slags argumenter for å hevde at de er gode, bør deres argumenter punkteres. Og det gjør jeg gjerne.»
Her bør alle Lysbakkene, Jaglandene og Egelandene lytte nøye.
Leire i trygge naboland
Colliers kritikk av asylsystemet retter seg mot de politikerne som har etablert en incitamentstruktur som belønner de få fremfor de mange, og lokker folk til å sette sitt liv på spill på en farefull vei til Europa. Løsningen er å etablere leire i det første sikre landet migrantene kommer til, hvor de får mulighet til å arbeide og få kompetanse som de kan ta med seg når de vender hjem.
Men hva hvis Europa ikke lenger aksepterer asylanter, hva gjør man så med dem som kommer likevel? Her sier Collier det opplagte, men som politikere ikke har ryggrad til å gjennomføre – nemlig at den grunnleggende reglen må være at folk som ankommer i strid med asylreglene, ikke skal få opphold. Skjer det, vil bare flere komme – slik fungerer incitamenter, minner Collier oss om. «Derfor må vi finne en mekanisme som er i overensstemmelse med flyktninger ikke utsettes for fare eller lidelse, men som heller ikke innebærer at de får asyl og rettigheter i eksempelvis Nord-Europa. Der kan man si at uansett hvor man sender eksempelvis somaliere hen, vil det være bedre enn retur til Somalia og derfor kan man eksempelvis gi dem tilbudet om å bli innkvartert i en leir i et hvilket som helst sikkert naboland.»
Og, som vi så mange ganger har prøvd å få gehør for: «Som flyktning har man ikke rett til å shoppe etter det land man ønsker, i utgangspunktet skal man returneres til det første sikre land man kom til.»
Mange vil nok, igjen, kritisere den venstrevridde, liberaleren Collier for å ta til ordet for streng innvandringskontroll, og vil ikke ta inn over seg at det er en nødvendighet for å unngå en ukontrollert vekst med store negative konsekvenser for ankomstlandet – og avgiverlandet. Han ble da også spurt, fortsatt ifølge bt.dk, om hvordan han forholder seg til beskyldninger om å gå høyrefløyens ærend, og svaret kom rakst og skarpt:
«Hør her, jeg har brukt hele mitt liv på effektivt å hjelpe desperate utsatte folk, og har blant annet inntil nylig samarbeidet med den tyske regjeringen for å sikre hjelp til Afrika. Jeg har vært med på å samle inn to milliarder dollar som Verdensbanken bruker på noen av de mest utsatte i verdens mest skrøpelige land, og jeg har ikke tenkt å finne meg i å bli kalt høyrefløyens puddel. For hvert år jeg har brukt på å gjøre en forskjell for de fattigste og svakeste i verden, tviler jeg på at mine kritikere har brukt ett minutt.»
Snu ryggen til?
Mens Collier sier det åpenbart riktige, så sloss EU så fillene fyker i disse dager om akkurat fordeling av migranter som i utgangspunktet ikke skulle vært i Europa. Det må være fullt mulig å sette ned foten. Noe annet vil ikke bare bryte ned unionen, men det vil kunne skape interne konflikter i Europa som det kan ta mange, mange år å rette opp. Vi ser trekkene tydelig allerede, men vi mangler altså politikere av Colliers kaliber.
Det er også interessant om Collier, nettopp som venstrevridd liberaler, nå blir vendt ryggen «av sine egne» for sine meninger. Det var akkurat det samme som skjedde med Oriana Fallaci da hun innså at verden ikke var slik som hun i utgangspunktet trodde – og ønsket. Fallacis var for eksempel en stor stjerne i den norske journalistverden og hennes bøker var pensum på journalisthøgskolen – helt til hun kom med «Sinnet og stoltheten» (2001), hvor hun blant annet tok et knallhardt oppgjør med islam. Det ble for mye for de «gode». Så kan jo også nevnes at da Robert Putnam, professor ved Harvard i USA, utførte en omfattende undersøkelse (over 30.000 respondenter fra forskjellige amerikanske miljøer) om «mangfold», måtte han konkludere med at økt (etnisk) mangfold blant annet medfører nedsatt sosial tillit, som igjen fører til at folk føler seg mindre lykkelig og har lavere livskvalitet. For Putnam var dette funnet så ubehagelig at han utsatte i flere år å publisere det.