Du har sikkert truffet på dem i sosiale medier eller i private diskusjoner: de fastslår at Norge er avhengig av innvandring, at innvandring er økonomisk lønnsomt og at innvandrere vil redde velferdsstaten generelt og nettopp din pensjon spesielt. Ikke bare det; en vakker dag er det de som kommer til å vaske rumpa di på gamleheimen. Så der fikk du den!
Noen dokumentasjon får du sjelden, dette er noe alle innvandringspådrivere liksom bare vet, det. Hvis du insisterer, kan det hende at du får lenke til et leserbrev eller tre fra vedkommendes ideologiske meningsfeller. Som for eksempel E24s redaktør og administrerende direktør Per Valebrokk eller tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) Victor D. Norman. Faller du ikke til fote for oraklene, får du gjerne høre at du baserer deg på noen aldeles skrekkelige nettsider eller personer, for de leverer Fake News™ og er for øvrig helt ute av stand til å forholde seg til fakta. De har nemlig en agenda, har de!
Dokumentasjon? Nei, takk som byr!
Hvis du mot formodning ikke har gått lei allerede, men i stedet tar til motmæle, møtes du øyeblikkelig av krav om eksempler og dokumentasjon. Som mange før deg, bruker du tid på å grave frem lenker til rapporter som understøtter ditt poeng og legger dem ut i tur og orden. Det er da det så smått går opp for deg hvorfor din motdebattant mener det vedkommende mener, for lenkene blir sjelden eller aldri åpnet og innholdet blir ikke lest. I de få tilfellene de gjør, går vedkommende raskt over til å mistenkeliggjøre kilden, metodebruk, utvalg og avsender og fanden og hans oldemor. Når dere neste gang møtes til dyst, er det som om den foregående debatten aldri fant sted.
Men på samme måte som alle innvandringsliberale bare vet at innvandring er lønnsomt og at landet er helt avhengig av den for å gå rundt, er det altså du – kritikeren – som befinner deg i et ekkokammer sammen med alle andre faktaresistente dustehuer. Ekkokammmer er per definisjon et kammer som befinner seg alle andre steder enn i våre etablerte medier, diverse forskningsinstitusjoner og NGO-er, som jo absolutt ikke er befolket av personer som mener det samme eller noe sånt.
Neida, det er flust av redaksjoner som for eksempel er for innstramninger i innvandringspolitikken og helt nødvendige besparinger i statsbudsjettet. Dette voldsomme meningsmangfoldet i media er helt sikkert årsaken til at journalist Ludvig Løkholm Levin ble sittende alene i NRK-kantinen etter å ha utvist «islamfiendtlighet» i statskanalens dokumentar om radikalisering på nett våren 2016.
Hva kommer det av?
Skal tro hvorfor «alle bare vet» ting som beviselig ikke stemmer? Her kommer vi til innvandringsliberale og ditto mediers rolle. Og det er ikke bare noe jeg tror, for deres manglende meningsmangfold på innvandringsfeltet har fått målbare konsekvenser for hvordan de blir oppfattet. Innvandring er nemlig deres lesere/seeres største bekymring, og i 2014 viste en undersøkelse fra Institiutt for medier og kommunikasjon ved UiO at det flertallet som ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, har lav tillit til tradisjonelle mediers dekning av samme. De har i årevis forsynt leserne med det vi for høflighetens skyld kan kalle sannheter med (store) modifikasjoner:
- Det er og har vært en fremherskende sannhet at samfunnet tjener økonomisk på asyl- og familieinnvandring samt arbeidsinnvandring. Er det sant? Nei.
- Innvandring vil redde velferdsstaten. Er det sant? Nei.
- Asylsøkere til Europa driver ikke asylshopping, og flesteparten flykter direkte fra krigsområder. Er det sant? Nei.
- Asylkrisen er forbigående. Er det sant? Nei.
- Innvandring vil ikke føre til tap av jobber, lønnspress eller fortrengning. Er det sant? Nei.
- Stengte grenser og innstramninger kan ikke stanse asyltilstrømningen. Er det sant? Nei.
- Asylinnvandring er økonomisk gunstig hvis vi åpner for at de kan jobbe fra dag en. Er det sant? Nei.
- Syriske asylsøkere er høyt utdannet og arbeidsparate. Er det sant? Nei.
- Innvandring fører ikke til press på boligmarked, helsetjenester, sosialbudsjetter og skoler. Er det sant? Nei.
Disse «sannhetene» har imidlertid fått så sterkt fotfeste i befolkningen – ikke så rart, så aktivt som de har vært fremmet i og av media – at de er vanskelig å ta hull på. Så vanskelig at selv det man skulle tro var oppgående, uhildede forskere fremdeles kan fremme dem i offentligheten uten at deres gode navn og rykte tar skade. Det skyldes blant annet at beviskravene til innvandringsliberale er nær sagt ikke-eksisterende. De kan i realiteten påstå det meste, for det stilles knapt nok et kritisk spørsmål. Omvendt får en kritiker en skur av dem.
Med forskerhatten inn i debatten
Valebrokk og Norman er to eksempler, men fra nyere dato finner vi Inge Tvedten, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt, i VG og Jonas Hjort, assistant Professor of Economics, Columbia University, i Aftenposten. Sistnevnte skal vi ta for oss i del 2.
Vi tar Tvedten først. Under tittelen «Ja takk til innvandrere!» i VG, gjentar han et syv år gammelt sirkusnummer fra artikkelen Ja til økt innvandring i Aftenposten (2011):
Norge bør ta imot flere ikke-vestlige innvandrere, og det er all grunn til å være integreringsoptimist.
Norsk innvandringsdebatt har vært preget av to hovedleire. Den politiske ledelsen i Fremskrittspartiet og dens akademiske støttespillere har hatt fremmedfiendtlighet og intoleranse som utgangspunkt for sine utspill, og utnyttet fremmedfrykten strategisk. Alle andre partier har erkjent at innvandring og mangfold er en del av det norske samfunn, og fokuserer på de problemer og muligheter dette innebærer – med ulik vekt på de to. Få, om noen, har tatt til orde for at Norge trenger flere ikke-vestlige innvandrere for at vi skal kunne utvikle oss til et rikere, bedre og mer humant samfunn.
Som utgangspunkt fastslår altså Tvedten, med forskerhatten på, at kritikere ikke baserer sin kritikk på dokumentasjon og fakta, men på fremmedfiendtlighet og intoleranse. Herfra er det ren plankekjøring for herr seniorforskeren:
Vi har mye å lære av folk utenfra. Det er noe underlig med tanken at vi som representerer mindre enn 0,1 prosent av verdens befolkning og er en ung nasjon skal sitte med nøkkelen til det gode samfunn. Demokrati, likestilling og ytringsfrihet fremheves ofte som særlige norske verdier, men få innvandrere og innvandrerkvinner er uenige i det. Det er jo derfor de har kommet hit. Utover dette har de aller fleste innvandrere viktig kompetanse og kvaliteter, fra medisin og programmering, via omsorg og respekt for eldre, til idrettstalenter.
Ja, du kan så si. Vi 0,1 prosent sitter sikkert ikke med nøkkelen til det gode samfunn – kanskje bortsett fra for akkurat de 0,1 prosentene som bor her og har utviklet akkurat dette samfunnet fordi vi liker å ha det akkurat sånn – samfunnsinnretningen i Midtøsten og Afrika er jo minst like bra. Det er nok derfor så mange utvandrer og setter kursen hit, mens forsvinnende få drar motsatt vei.
Og visst har de aller fleste innvandrere kompetanse og kvaliteter. Så mange at under halvparten av ikke-vestlige asylinnvandrere per i dag er sysselsatt. Som vi ellers vet fra Frisch-senterets rapport, har ikke integreringen av asylinnvandrere og familiegjenforente på arbeidsmarkedet bare stagnert, den går feil vei: etter fem til ti års botid går integreringen i negativ retning. Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder. Statistisk sentralbyrå fant for øvrig det samme.
Syndebukkene er De Andre
Så har da også Tvedtens integreringsoptimisme fra 2011 fått seg et skudd for baugen, og det er selvfølgelig ikke fordi han opererte med feil forutsetninger, basert på ren ønsketenking og ikke udiskutable fakta, men fordi de helsikes kritikerne kritiserer. Så nå heter det – fortsatt med forskerhatten på – at «det offentlige ordskiftet som har fått utviklet seg, og nå domineres av innvandringskritiske stemmer, fremmer ikke integrering.»
Det er noe underlig med utgangspunktet: Norge er et bitte lite land med 0.007 prosent av verdens befolkning i det mange nok vil betegne som klodens utkant – og de som nå dominerer debatten om innvandring er ikke bare overbevist om norsk kultur og levemåtes overlegenhet, men også at innvandrere vil være ødeleggende for vår økonomiske framtid og velferd.
Nesten like surrealistisk er det med forskeren Terje Tvedt, entusiastisk heiet fram av Hege Storhaug, Kjetil Rolness og flere av landets aviskommentatorer: I sin nye bok «Det internasjonale gjennombruddet» argumenterer Tvedt bombastisk og selektivt for at innvandringen har endret den norske befolkning «med varige, ugjenkallelige konsekvenser».
Ah, der har nok Tvedten funnet selve hovednøkkelen til integreringsproblemene som er i ferd med å vokse europeiske land over hodet: en asylinnvandrer uten eller med liten skolegang, i verste fall analfabet, uten kvalifikasjoner for mottagerlandets arbeidsmarkedet, kanskje også uten evne til å forstå samfunnet rundt seg og med en totalt omvendt forståelse av hva som utgjør et godt samfunn, vil integrere seg helt perfekt og komme i arbeid for å redde både velferd og økonomi, hvis det bare ikke var for folk som Terje Tvedt, Hege Storhaug og Kjetil Rolness og sånn. Oppfattet?
Look to Sweden?
Dette problemet kan imidlertid løses; det er nemlig bare å se til Sverige, folkens! Og hvorfor ikke? Når vi like gjerne kan se til Somalia som til Norge for et godt samfunn, så kan vi vel også se til Sverige når det gjelder god integrering?
Sverige har utfordringer i forsteder til de større byene, men topper også internasjonal statistikk over integrering i forhold til arbeid og sosial deltakelse.
Du verden! Som vanlig ligger det ingen lenke til denne oppsiktsvekkende påstanden i Tvedtens forskerlegitimerte meningsytring. Det er muligens ikke så underlig, for i følge OECDs (Industrilandenes organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling) rapport fra 2011 – samme år som vår integreringsoptimistiske forsker tok til orde for høyere ikke-vestlig innvandring – er Sverige er dårligst blant industrilandene på integrering, særlig når det gjelder å skaffe innvandrerne jobb. Det vakte bekymring i Sverige, og i 2014 advarte eksperter om at man måtte lykkes bedre for å opprettholde vekst og velferd.
I mai 2016 gikk en rekke økonomer ut og advarte: – Sveriges økonomi er i dårlig forfatning og vil bli verre, skrev de, og pekte på den store asylinnvandringen, dårlig integrering av de ankomne og trygdeavhengighet som hovedårsak.
Tidligere samme år ble det kjent at svenske myndigheter bare de siste syv årene hadde satset over 50 svimlende milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er derimot magert, konstaterte Dagens Nyheter. Og der som her går det faktisk feil vei: flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent. Innvandrere utgjør i dag 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. Så er det noe Sverige kan, så må det være dette med integrering!
Året før rettet forresten selveste Riksrevisjonen i Sverige kraftig kritikk mot det svenske integrasjonsarbeidet og skrev i en rapport at staten ikke tar tilstrekkelig ansvar for mottagelsen av nyankomne. Riksrevisjonens rapport konkluderer med at statens innsats ikke er tilstrekkelig effektiv og at det fortsatt er store forskjeller i arbeidsledigheten mellom innenlands og utenlandsfødte. Dette gjelder særlig for kvinner. En granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
Men det ordner seg sikkert med utdanning, gjør det ikke? Vel, den er våre svenske venner heller ikke utpreget gode på. De satser hardt på noe som kalles SFI (Kommunal voksenutdanning i svensk for innvandrere). En stadig større del av de som starter der mangler lese- og skrivekunnskaper og ytterst få av dem klarer seg gjennom utdanningen. De siste årene har faktisk antallet «studieuvante» elever og analfabeter på SFI fordoblet seg.
Kanskje vi heller burde se til Danmark? Niks, heller ikke de har knekket koden. Bare en av fire asylinnvandrere er i arbeid etter ti år i landet. Den sosialdemokratiske regjeringen kalte tallene skremmende.
I Norge er som kjent bare 47,4 prosent av asylinnvandrere i arbeidsfør alder sysselsatt. En ny rapport fra NAV viser da også at halvparten av samtlige sosialmottakere i landet er innvandrere. Denne problemstillingen har det vært tverrpolitisk enighet i alle europeiske land om å løse i 20-30 år og det har vært iverksatt tiltak i milliardklassen i samme hensikt.
Ingen har så langt lykkes i nevneverdig grad.
Revolusjonerende innspill
Så har da også VG endelig sett lyset, så på lederplass legger man frem et revolusjonerende integreringsråd. Gad vite hvorfor ingen har tenkt på det før?
Flere må i arbeid
Under halvparten av de som er kommet til Norge som flyktninger er i arbeid. Andelen må opp, av hensyn til flyktningene selv og velferdsstaten.
Å investere i norskopplæring, utdanning og tilpassede kurs for flyktninger kan gi høy avkastning for samfunnet. Vi vet at det virker.
Nei, det gjør vi ikke. Tvert i mot vet vi det motsatte fordi vi allerede har forsøkt og feilet i tre tiår, og vi vet stadig ikke hva som eventuelt vil virke. Der har vært investert milliarder i integreringstiltak og kurs, og det står ikke en gang stille, det går bakover. I 2013 meldte mange kommuner om at regjeringens viktigste tiltak for for å få flyktninger ut i samfunnet, introduksjons- og kvalifiseringsprogrammet, ikke fungerer etter hensikten:
Historien om hva som skjedde med flyktningene i Skien som gjennomførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, rimer dårlig med Regjeringens bilde av en vellykket integreringspolitikk:
Av 60 flyktninger som fullførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, var bare 8 i arbeid og to i utdannelse. 40 levde av sosialhjelp, og resten gikk på andre statlige tiltak.
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet støtter det overordnede bildet: bare en av fire asylinnvandrere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra én times lønnet arbeid eller mer i uka målingen ble tatt opp. I 2015 budsjetterte regjeringen 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012.
Vi sitter faktisk med et omfattende problem i fanget som ikke et eneste europeisk land har lykkes med å løse de siste 30 år, og som ingen heller vet hvordan skal løses. Samtidig har vi politikere, forskere, insitusjoner og medier som ikke en gang greier å ta inn over seg de enkleste fakta og sammenhenger, men ikke desto mindre kjemper uavbrutt for å øke de betydelige problemene ved å føre en såkalt rausere asylpolitikk.
Men hvis bare Tvedt, Storhaug og Rolness kan være så vennlige å tie litt stille, så går det seg nok til hvert øyeblikk nå, skal du se!