I del 1 tok vi en nærmere kikk på seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt Inge Tvedtens påstander i VG. En artikkel med omtrent likelydende påstander fra Aftenposten i 2011, viser at forskeren – til tross for all den forskningen vi faktisk har på innvandringsfeltet – ikke har endret en eneste mening på syv år. Det er ikke utpreget imponerende når han titulerer seg som forsker for å gi autoritet til et innlegg som ikke er noe annet enn uttrykk for egen private overbevisning, solid forankret i løse luften.
Den eneste forskjellen på innlegget i desember 2017, er at han står med et forklaringsproblem fordi han i 2011 hevdet, uten grunn, at det var grunn til «integreringsoptimisme». Det var det ikke da og det er det ikke nå. Men forskeren mangler enten evne eller vilje til å innse at han har operert med feilaktige forutsetninger og prognoser, så da må selvfølgelig noen andre ha skylden for at spådommene hans har slått feil. Og den går naturligvis til (Taraaa!): kritiske enkeltpersoner og «tonen i debatten». Tvedten ville hatt og fått rett, hvis det bare ikke var dem og den.
Det fødes en hvert minutt, sies det…
Han er ikke alene. I november 2017 var Jonas Hjort, assistant Professor of Economics, Columbia University, ute i samme ærend i Aftenposten. Påskuddet var bråket rundt Statistisk sentralbyrås nå avgåtte leder, Christine Meyer, som Hjort tydeligvis oppfatter som en meningsfelle.
Var finansminister Siv Jensens handlinger i SSB-saken motivert av et ønske om å opprettholde den type analyse som det beryktede innvandrerregnskapet representerer som premissleverandør for norsk politikk?
Norge har omtrent det beste datagrunnlaget for samfunnsforskning i verden. Likevel er det ikke slik at politiske beslutninger i Norge jevnt over tas basert på et mer kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag enn i andre land. Politikere har generelt en tendens til å håndplukke rapporter som støtter deres egen politiske agenda. Et av forholdene som har gjort en slik fremgangsmåte mulig og utbredt i Norge, er at det er blitt vanskelig for befolkningen å skille mellom forskning og analyse fra SSBs forskningsavdeling.
I likhet med Tvedten har Hjort som utgangspunkt at beslutninger han selv er uenig i, ikke er tatt på kunnskapsbasert grunnlag. Det er særlig Erling Holmøy og Birger Strøms såkalte innvandringsregnskap som er anstøtsstenen. Og hvem tror de nå egentlig at de er? Hjort kommer trekkende med et ikke nærmere identifisert flertall, som angivelig er enig med ham.
Analysen til Holmøy og Birger Strøm holder ikke høyt nok faglig nivå til å kunne publiseres i et velrenommert vitenskapelig tidsskrift (se bl.a. faktisk.no). Ikke nok med det, «blant samfunnsøkonomer er det nesten universell enighet om at innvandring skaper enorme økonomiske gevinster», for å sitere The Economist’s (korrekte) gjengivelse av forskningslitteraturen. I prinsippet er det selvfølgelig fullt mulig at akkurat Norges innvandring er såpass uvanlig at den tvert imot «koster penger». Men inntil en sånn hypotese eventuelt er bekreftet i fagfellevurdert kvalitetsforskning, tilsier vår nåværende kunnskap at forskere og politikere må anta det motsatte.
Hvilke hypoteser?
Det er så man knapt tror hva man leser. Gad vite hvor mange fagfeller Hjort trenger for å begripe helt enkle sammenhenger? Det er ingen hypotese at bare 47,4 prosent av asylinnvandrere i arbeidsfør alder er sysselsatt og at ingen helt vet hvordan vi skal få flere i arbeid. Det er et udiskutabelt, statistisk faktum. Det er også et udiskutabelt, statistisk faktum at halvparten av landets samtlige sosialhjelpsmottagere er innvandrere. De fleste har bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania eller Øst-Europa, hvor særlig de to første omfatter asylinnvandrere og familiegjenforente. De mottar halvparten av landets sosialhjelp, men de og deres norskfødte barn utgjør på landsbasis bare 9,2 prosent av befolkningen.
Et annet udiskutabelt faktum er at statens inntekter går ned og utgiftene opp. Dette ble også dokumentert av Brochmann-utvalget, som i 2011 påpekte at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser. Det er også direkte utgifter knyttet til innvandringen. I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Året etter fant Aftenposten at rundt 100 milliarder hittil har vært brukt på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
Bare i 2017 alene brukte staten 6,75 milliarder kroner på kun èn gruppe: Såkalt enslige, mindreårige asylsøkere.
Hardt tiltrengt fagfellevurdering?
De som fortsatt er i tvil om særlig asylinnvandringen generelt er et gigantisk pengesluk, bør muligens få fagfellevurdert logikken sin og ikke minst regneferdighetene sine.
Eller for å si det med ekspert i internasjonal migrasjon, forskeren Joakim Ruist ved universitetet i Gøteborg:
– Man er nesten uintelligent om man ikke er bekymret nå, selv om man har positiv holdning til innvandring.
Kostnadene er så store at de vil få konsekvenser for velferdssamfunnet, sa han:
Flere eksperter peger på, at regningen for at modtage op mod 190.000 flygtninge i år først nu er begyndt at gå op for svenskerne – og at det uundgåeligt vil komme til at gå ud over det svenske velfærdssamfund, hvor der bliver færre penge til skole, ældrepleje og socialvæsen.
Og der vil komme endnu flere og større regninger de kommende år, mener lektor og ekspert i international migration Joakim Ruist fra Handelshögskolen ved Gøteborgs Universitet.
»De økonomiske udgifter vil fortsætte også på det meget lange perspektiv. Det tager lang tid, inden flygtninge finder arbejde og et sted at bo. Og udgifterne for Sverige bliver ikke betalt tilbage – selv ikke hvis de finder arbejde,« lyder vurderingen fra Joakim Ruist.
Etter Ruists oppfatning bedriver den svenske regjeringen ønsketenking – i likhet med innvandringsliberale flest, får vi legge til – når de hevder at flyktningene og migrantene som en investering i fremtiden som «vil betale seg selv». – Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten.
Men dette er nok ikke skikkelige fagfolk, for de leverer og baserer seg på feil data, skal vi tro Hjort:
Grunnen er tilsynelatende at etterspørselen etter analyser har vært stor og at fagfellevurderte publikasjoner ikke har vært høyt nok premiert. Jeg tror ikke at det skorter på fagkunnskapen til Holmøy og de andre forskerne som Christine Meyer ville omplassere, men den typen analyser de produserer hører ikke hjemme i en forskningsavdeling og bør ha liten innvirkning på norsk politikk.
Nei, det beste hadde nok vært at politikere foretok beslutninger som går tvers av alle fakta på bakken og heller baserte seg på innvandringsliberal ønsketenking.
Usedvanlig kort vei fra fag til moral
Men i motsetning til meningsfelle Tvedten, disker Hjort i alle fall opp med dokumentasjon på sine påstander om at innvandring gir enorme økonomiske fordeler og således er gunstig for samfunnet som helhet: en artikkel i The Economist. Hva står det så i den, da?
Defenders of immigration often fight on nativist turf, citing data to respond to claims about migrants’ damaging effects on wages or public services. Those data are indeed on migrants’ side. Though some research suggests that native workers with skill levels similar to those of arriving migrants take a hit to their wages because of increased migration, most analyses find that they are not harmed, and that many eventually earn more as competition nudges them to specialise in more demanding occupations.
Dette er feil hva i hvert fall Norge angår, og som vi skal se lenger ned: ikke korrekt for USAs vedkommende heller. At innvandring av lavkvalifisert arbeidskraft fører til fortrengning på arbeidsmarkedet er for lengst dokumentert av både okumentert av både NHO, Frischsenteret og LO. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet i oktober 2014 og ifølge NHO rammer det «hovedsakelig de med lav kompetanse”.
Så kommer argumentet med skatteinntekter og finansiering av pensjoner igjen.
Appeal to self-interest is a more effective strategy. In countries with acute demographic challenges, migration is a solution to the challenges posed by ageing: immigrants’ tax payments help fund native pensions; they can help ease a shortage of care workers.
Javisst, dette er kvalitetsforskningen sin. Særlig når vi tar i betraktningen at under halvparten av den store gruppen asylinnvandrere og familiegjenforente er sysselsatt, at de jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt, høyere trygdeforbruk og ikke minst: selv skal ha pensjon og pleie etterhvert. Å tro at asylinnvandring er løsningen på arbeidskraftsproblemer og velferdsfinansiering, er ganske enkelt det samme som å tro på nissen eller den berømmelige gryten med gull ved regnbuens fot.
Gode samfunnsmessige beslutninger kan kun tas basert på god forskning. Christine Meyers avgang har bidratt til å opprettholde et system som ikke tjener det norske folks interesser.
Jo, det gjør innstramninger av enhver innvandring fra det som i statistisk terminologi kalles R3-land, faktisk. Det viser da også Hjorts egen «dokumentasjon», for bortsett fra eliten, som får billigere arbeid og tjenester, hvem er det som tjener mest på denne innvandringen? Innvandrerne selv og migranter er per definisjon ikke det norske folk:
Yet even this argument tiptoes around the most profound case for immigration. Among economists, there is near-universal acceptance that immigration generates huge benefits. Inconveniently, from a rhetorical perspective, most go to the migrants themselves.
Hjorts «dokumentasjon» er for øvrig langt mer moralsk enn faglig:
Americans and Europeans are not more deserving of high incomes than Ethiopians or Haitians. And the discomfort some feel at the strange dress or speech of a passer-by does not remotely justify trillions in economic losses foisted on the world’s poorest people.
Autoritetene – fagfellevurdert nok?
Over til hva en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas, har å si om saken.
Borjas har brukt store deler av sitt forskerliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring. Han har også skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler om temaet. Hans konklusjon er klar: De velstilte og høytutdannede tjener på innvandringen, de lavtutdannende og lavlønte taper.
Vinnerne er de som kan utnytte lavtutdannede innvandreres tjenester, spesielt fordi dette skjer til svært lave lønninger. Dette gjelder i særdeleshet servicenæringen som hotell, restauranter og taxi-bransjen. Innvandring øker gruppen arbeidstagere de kan velge og vrake blant. Også middelklassen tjener økonomisk på innvandring fordi de på lave lønner kan ansette innvandrere til matlaging, rengjøring, barnepass og hagearbeid, slik at de selv kan bruke mer tid på sitt godt lønnede arbeid og således gjøre økonomiske fremskritt for eget vedkommende. USAs økonomi har som helhet større fordeler enn ulemper av innvandring, ettersom økonomien i seg selv vokser. Tilskuddet av arbeidskraft gjør at f.eks. høytutdannedes kompetanse kan utnyttes bedre når enklere arbeidsoppgaver kan utføres av andre til lavere kostnader. Samtidig får mange i næringslivet høyere gevinst fordi lønnsutgiftene til ansatte går ned. Ifølge en av Borjas forskningsrapporter er USAs samlede økonomi 11 prosent større enn den ville vært uten innvandring.
Gevinsten havner i all hovedsak hos innvandrerne selv, til tross for at de ofte lever i trange økonomiske kår. Selv om de er i nedre skala hva gjelder inntekt i det amerikanske samfunnet, er det likevel bedre enn hva de ville oppnådd i sine hjemland. Bare en liten del av gevinsten tilfaller den eksisterende befolkningen, og den tilfaller først og fremst den delen som ansetter eller på annet vis benytter seg av innvandrernes tjenester.
Men så er det alle andre, da. Og de får det dårligere. Riktignok vokser den økonomiske kaken, men fordelingen av den endres. De som først og fremst taper er «innfødte» som er lavt utdannet og derfor bare har tilgang til en begrenset del av arbeidsmarkedet. Som følge av innvandringen øker konkurransen om arbeidsplasser, som av forskjellige årsaker – som automatisering og næringslivets utflytting – blir stadig færre. Innvandring fører til lønnspress og det går hovedsakelig utover de som har lav lønn fra før. Følgen er enda lavere lønn og fortrengning på arbeidsmarkedet. De som i størst grad rammes er allerede underprivilegerte grupper som afro-amerikanere og spansktalende.
– Dere må innse at innvandring ikke er gratis. Om man vil ta imot mange flyktninger fordi det føles riktig, så har det en pris som må betales. Man må regne med at det blir større økonomiske ulikheter i landet, samt økt press på de offentlige finansene. Det vil gå mange år før de nyankomne flyktningene kommer i arbeid, sier han. Hele gruppens inntektsfrekvens kan også ventes å bli lavere enn den øvrige befolkningens. I tillegg vil de fleste ende i lavtlønnede jobber, og dermed ikke betale særlig mye i skatt. Til tross for at økonomien vokser som følge av innvandring, kan press på velferdsstaten oppstå, sier han.
– Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, fastslår Borjas, som sier at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innbefatter kultur og samfunnets stabilitet. Og de kan bli svært høye, legger han til.
Borjas later ellers til å være fagfellevurdert til den store gullmedaljen.
Logikk du, liksom!
En annen autoritet på området er Jeffrey Sachs. Han er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, professor og direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling, og i juni 2015 sa han det rett ut:
– Migrasjon er et av verdens absolutt største problemer og det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme. Han advarte også om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring. – Ingen vet hva man skal gjøre med det, la han til og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme. Han advarte også om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat.
– Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Ren logikk der, altså, men ikke for en assistant Professor of Economics, Columbia University. Vi får håpe at han har mange fine fagfellevurderinger å trøste seg med. Hvilke interesser han føler at han tjener må gudene vite, men han tar grundig feil når han hevder at finansminister Siv Jensen ikke gjør jobben hun er satt til for nettopp å tjene det norske folks interesser.
– Kanskje var det egentlig Siv Jensen som burde gått?, avslutter Hjort artikkelen sin, som åpner med det listige spørsmålet: Kan vi stole på Siv Jensen etter SSB-saken?
Spørsmålet er vel helst om vi kan eller bør stole på Jonas Hjorts faglighet når det gjelder innvandring. Svaret på det er ikke fagfellevurdert, men jeg drister meg likevel til å sende det ut i offentligheten:
Tro´kke det, gitt! Hvis det «blant samfunnsøkonomer er det nesten universell enighet om at innvandring skaper enorme økonomiske gevinster» når snart alle statistikker og rapporter viser det motsatte, er det nok helst de som bør gå.