Gharahkhani ble innvalgt på Stortinget ved stortingsvalget 2017. Da hadde han vært gruppeleder i Drammen Ap, i tillegg til medlem av komiteen som som ble nedsatt for å utforme Aps program for stortingsvalget 2013. Det valget hvor Høyre, FrP, KrF og Venstre ydmyket Ap, Sp og SV med å ta 96 mandater mot de rødgrønnes 72. Så Ap traff ikke spesielt godt med sitt politiske budskap ved dette valget – hvilket de heller ikke gjorde ved valget i 2017. Konklusjonen er vel at de lite lærte i løpet av sine fire første år i opposisjon.
Nå skal Gharakhani og (atter en gang) et eget utvalg stake ut kursen for en ny innvandringspolitikk, ifølge ABC Nyheter.
Innvandringspolitikken eies av FrP
Ap har hatt problemer med å ta inn over seg at innvandring blir en stadig viktigere politisk sak for velgerne. Ved Stortingsvalget i 2017 oppga 28 prosent at innvandring var viktig, noe som også gjorde det til den viktigste saken for velgerne. Deretter fulgte skatter og avgifter med 23 prosent, skole og utdanning med 21 prosent og miljø med 20 prosent.
Dermed har innvandringspolitikk gått fra å være en sak som relativt få brydde seg om, til den viktigste. I 2001 oppga kun 4 prosent at innvandring var en en viktig sak, i 2005 sa 6 prosent det sammen, men i 2009 mente 16 prosent at innvandring var viktig. Så falt det noe i 2013, til 12 prosent, for nærmest å «ta av» i 2017 til 28 prosent. Man aner vel her at folkevandringskrisen utløst i 2015 har vært utslagsgivende.
Velgerne ble også spurt om hvilke partier de mente hadde best politikk på ti sentrale saksområder. Til tross for at flere partier har innvandring som en viktig sak, var det FrP som stakk av med eierskapet til feltet. FrP «eier» innvandring, der velgerandelen (altså alle velgerne i undersøkelsen, uavhengig av partitilhørighet) som mente at FrP har best politikk på området var 35 prosent ved stortingsvalget 2017. Hele 70 prosent av FrPs velgere sier at innvandringspolitikk er viktig.
Aps problem var at de ikke utmerket seg spesielt med eierskap til noen av de fire viktigste sakene for velgerne.
Bedre ble det nok heller ikke av at Ap på landsmøtet i 2015 vedtok å hente 10.000 syrere til Norge, et vedtak som endte med et flertallsvedtak på Stortinget på 8.000. Og det uten at noen hadde regnet på kostnadene, ei heller diskutert om de samme pengene kunne benyttes på en bedre måte som kunne hjulpet langt flere.
Ikke til å kjenne igjen
Masud Gharahkhani synes ikke å kjenne Aps historie i innvandringspolitikken spesielt godt
Til ABC Nyheter sier Gharahkhani at han har hørt at Ap ikke har vært til å kjenne igjen i innvandringspolitikken. Hvorpå han understreker at Ap ikke ønsker en liberalisering.
– Jeg har hørt at noen mener vi ikke var til å kjenne igjen, men la meg derfor være tydelig på at vi ikke ønsker en liberalisering. Ap skal tørre å ta innvandringsdebatten, og velgerne skal vite hvor de har oss og vite hvilke linje vi har, sier Gharahkhani.
Samtidig har Gharahkhani en forståelse for at noen har oppfattet at Ap har en en liberalisering av asylpolitikken. Men det var «i hovedsak noe høyresiden lyktes med å selge.» Dette er Ap på sitt verste, de lyktes ikke og skylder på «høyresiden». Og han bedyrer:
– Jeg mener i hvert fall at vi skal sørge for at vi skal ha en streng linje, og at man er sikre på at når mennesker kommer så skal man få den vurderingen man har krav på i forhold til internasjonale konvensjoner. Et eksempel er oktoberbarn-saken hvor jeg mener at det som nå ligger der, sørger for en forutsigbar linje. Det betyr ikke automatisk at alle de skal bli, men nå får de en grundig vurdering.
Dette er Ap til «å kjenne igjen», i alle fall i opposisjon. De såkalte «oktoberbarna» er over 18 år, altså voksne, de har allerede fått vurdert saken sin og fått avslag. Men stortingsflertallet, inkludert KrF og Venstre, vedtok fire forslag fra Ap som bidrar til en liberalisering av asylpolitikken, en konsekvens Ap ikke vil vedkjenne seg. I tillegg innebærer det en betydelig merkostnad for Norge, da både ved å gjenoppta saksbehandlingen, at flere kan få omgjort avslaget, kostnadene ved forlenget opphold, eventuell ny klagebehandling ut fra (enda) lengre tid i Norge og fremtidige kostnader. Eller som John Bernander, tidligere politiker for Høyre, og med fortid både som kringkastningssjef i NRK og administrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), uttalte det «Tirsdag utøvde flertallet Stortingsregjereri av verste sort».
Men fra Gharahkhani følger det tilnærmede komiske:
– Vi skal være forutsigbare, strenge og rettferdige, og holde på den linja vi har hatt i alle år.
Det høres mest ut som oppgaven: Hvem eller hva skal ut?
Vil dominere
Ingen skal ta fra Ap og Gharahkhani at ambisjonene er i orden. For mens Ap skydde innvandringsdebatten som pesten i siste valgkamp, helt forståelig da også Ap vet at FrP eier dette saksfeltet, og heller gikk etter FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt, så skal partiet nå bli intet mindre enn dominerende:
– Jeg ønsker å bidra til at Arbeiderpartiet blir en dominerende stemme i innvandringspolitikken. Jeg mener det er viktig at vi er tydelige, at folk er trygge på hva vi står for og at vi skal føre en innvandringspolitikk som har legitimitet i det norske folk.
Hvilket innvandringspolitikk har så legitimitet i det norske folk? Etter at valget var tapt innrømmet Ap-leder Jonas Gahr Støre at innvandring og integrering ville bli et stort tema på det kommende landsstyremøtet (19.september). Hadde Ap, og deres enorme apparat, fulgt litt med i timen – og forholdt seg litt mindre til norske medier – så hadde de fanget opp at folk ønsker en streng innvandringspolitikk.
Her kan vi jo vise til en undersøkelse som ble bestilt av FrP til partiets Bærekraftutvalg (2013). Ett av spørsmålene lød: «Bør Norge legge om politikken og begrense mest mulig den ikke-vestlige innvandringen og heller prøve å hjelpe flere i deres hjemområder?» Hele 75 prosent sa ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sa nei. (Side 22 i Bærekraftutvalgsrapporten)
Men hør så på Gharahkhanis fantastiske historiefortolkning:
– Jeg tror innvandringspolitikk er noe folk snakker om hjemme, på jobb og i sosiale medier. Det opptar folk, og jeg er utrolig opptatt av at den politikken vi fører skal gjøre at befolkningen føler seg trygge. Den strenge linja Norge har hatt innvandringspolitikk er det Arbeiderpartiet som har lagt hovedlinjene for. Det var Ap som innførte innvandringsstopp på 70-tallet og Stoltenberg-regjeringen innførte betydelige innstramninger på 2000-tallet, sier Gharahkhani og viser blant annet til innføringen av midlertidig opphold for enslige mindreårige.
Kanskje Gharahkhani skulle ta en liten titt på statistikkene? Norge har aldri hatt høyere innvandring enn etter den såkalte «innvandringsstoppen». Noe av forklaringen finner du her.
Men som sagt, ambisjonene er i orden. For Gharahkhanis ambisjon er at folk i «Norge skal bygge på noen felles verdier uansett hvilken kultur eller religion du har. Det er frihet, demokrati og likestilling. Folk skal ikke tro at de kan ta med seg en ukultur her og få aksept for det.»
Og når ble dette sentrale verdier for Ap? Vi kan jo minne Ap om at da Jonas Gahr Støre presenterte tiltakene fra partiets integreringsutvalg i 2011, der Støre var klar på at Ap skulle ta fra FrP eierskapet til innvandringspolitikken, ble det fremmet en rekke forslag som var en blåkopi fra FrP. Da forlangte daværende innvandringspolitiske talsperson i FrP, Per-Willy Amundsen, at Ap skulle innrømme at dette var FrP-politikk. En slik innrømmelse kom selvsagt ikke. Ikke da og ikke nå, antar jeg.
Frekkhetens nådegave
Gharahkhani viser til det nye utvalget, som han skal lede, som om det er første gang partiet er kommet på noe så genialt som å la et utvalg stake ut en ny innvandringspolitikken. Eller ny og ny, det får jo tiden vise, for enn så lenge ligger Gharahkhani fortsatt på blåkopi av FrP – og det til tross for at han hevder at verken FrP eller SV skal være interessante. De skal finne den sosialdemokratiske politikken, må vite! Og hva er den? Hold deg fast:
- Innvandring og integrering henger sammen: «Vi skal ha en asyl- og flyktningpolitikk som fører at vi kan håndtere integreringen. Vi kan ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Kvoteflyktninger er det mest rettferdige.»
- Ressursbruk: «Det andre er hele diskusjonen om ressursbruken. Hvorfor? Jo, fordi det er ofte de med mest ressurser som flykter, og hvilke land de velger er ikke tilfeldig. I Sverige brukte de mer penger på asylinnvandrere enn UNHCR bruker på all verdens flyktninger. Altså de svakeste av de svakeste. Er dette virkelig human, rettferdig eller solidarisk?»
- Være strengere enn naboland: «Norge bør ikke ha en mer liberal politikk enn sammenlignbare land, fordi hvis de strammer inn vil det ha konsekvenser for oss. For å sette det på spissen, innstramningene i Sverige kan bety høyere asyltall i Norge.»
Helt ny og ukjent politikk, der altså. Hvis ikke Gharahkhani har hentet det fra FrP, så har han hentet det fra HRS – som FrP.
Og etter at Gharahkhani har vært gjennom dette, kommer flere helt nye og ukjente problemstillinger: Kampen mot sosial kontroll og ukultur, herunder ufrivillige ekteskap og forbud mot søskenbarnekteskap, innstramninger i familiegjenforening og at (innvandrer)kvinner også skal arbeide. Vi merker oss for øvrig fraværet av ideer til tiltak.
Søppel
På spørsmål om hva som skiller Ap fra politikken som dagens Regjering fører, eller i alle fall førte – det gjenstår jo å se hva Venstre klarer å rote til, setter Gharahkhani opp en stråmann.
– Det som skiller oss er hvordan vi omtaler mennesker. Vi omtaler ikke mennesker som søppel, for å si det sånn. Så det ligger mye på retorikken.
Hvem er det som har omtalt mennesker som søppel? Så vidt meg bekjent har det skjedd en gang i nyere offentlighet, og da myntet på tilhengere av en restriktiv innvandringspolitikk (publisert i Dagbladet, og felt i PFU). Ellers ble såkalt «hatretorikk» adressert til Listhaug under valgkampen, men som heldigvis også ble møtt med kritikk.
Og i tillegg har det seg slik at Regjeringen bare prater, mens Ap visstnok skal komme med konkrete forslag, om vi skal tro Gharahkhani. Ja, for det har jo ikke Ap i alle sine regjeringsår hatt noen muligheter til? Og hvorfor skal vi tro at FrP har orket å stå i stormen år ut og år inn med en restriktiv innvandringspolitikk, noe av dem endog forsøkt moralsk drept, hvis de ikke står for sine meninger? Her har en del av FrP-erne mye mer å være stolte av enn Aps vinglende representanter.
Men én ting er nå Gharahkhanis frekke forsøk på å selge inn Ap som (fremtidig) «eier» av innvandringspolitikken, noe annet er ABC Nyheters journalist. Det er ikke mange kritiske spørsmål journalisten finner plass til for de påstandene Gharahkhani fremsetter. Eller kjenner ikke vedkommende til politikken på feltet de siste 20 årene? Det er lite kledelig for medier å fremstå som et mikrofonstativ.