Trond Giske-saken er hva som virkelig utløste den krisen vi nå ser rir Arbeiderpartiet. Giske-saken er dog kun et symptom på et pampevelde frakoblet virkelighetens nordmenn som har fått råde ganske hemningsløst gjennom årene.
Den virkelig krisen her og nå er at ikke en eneste i Aps ledelse kan løpe fra dette faktumet: Alle kjente godt til Trond Giskes «dameliv».
Som da også Anniken Huitfeldt, leder av Aps kvinnenettverk, nylig bekreftet:
– Jeg vil ikke uttale meg om Trond Giske konkret. Men det har gått rykter om Giske i mange år, sier hun.
Ja, dette visste «hele folket», her eksemplifisert med Thomas Giertsen i 2012 i serien «Helt perfekt»:
Og her eksemplifisert med «Kjendisbloggerne» i TV2 sin Giske-sketsj i 2010.
Jonas Gahr Støre må også ha visst om ryktene gjennom årene, og ga da nylig Giske offentlig refs:
– Jeg tror ikke det har skjedd før at en partileder har gitt den typen offentlig kritikk til en nestleder, men det var nødvendig. Jeg opplevde at Trond Giske for første gang, etter mange år med rykter og omtaler om hans liv – la oss si det slik, nå måtte snakke om det på en måte som forholder seg til realiteter. Han gjorde det på en måte som … han la seg flat, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre til NRK fredag morgen (min uthevelse).
Denne uttalelsen falt imidlertid etter at Støre først benektet at det var noe kritikkverdig rundt Giske: «Giske har ikke opptrådt upassende.» Støre ba eventuelle varslere om å stå frem.
En person til bør nevnes, Hadia Tadjik. Det var sjokkerende og skuffende da Tajik offentlig vred kniven om i mannen alle forstod nå lå nede og dertil var sykmeldt med disse ordene på Facebook. Tajik hadde da satt seg inn i det noen av de såkalte varslene inneholdt:
«For meg var varslene rystende lesning, både som menneske, nestleder og jurist.«
Dette karaktermordet begår altså en nestleder mot kollega og nestleder Giske.
Arbeiderpartiet må være inne i en krise større enn på svært mange år. Det er umulig å se for seg Giske tilbake i den politiske manesjen, dertil i «feminist-partiet» Ap. Støre må vise handlekraft ved å be Giske trekke seg. Men hva med Støres troverdighet som partileder? Støre kjente antakelig til ryktene gjennom mange år – uten at noe ble gjort (i alle fall noe som er offentlig kjent). Først når det hele sprekker i all sin uskjønnhet, reagerer Støre.
Jeg kan ikke se at Støre kan fortsette som partileder, i alle fall ikke med den troverdigheten som en leder må ha for å hente inn nok stemmer i folket.
Hvem andre kan man se for seg som ny leder? Hadia Tajik? Etter «knivangrepet» på Giske, som må være noe av den styggeste dolkingen av en partikollega vi har sett på lenge, fremstår ikke Tajik som en samlende, troverdig figur hun heller. Tajik begikk rå maktkamp med utspillet sitt, og stiller seg selv opp som en politisk maskin mer enn som et politisk (med-)menneske.
Anniken Huitfeldt prøvde å bagatellisere forholdene rundt Giske med at det må være «lov å gå på en smell». Huitfeldt er på Giskes politiske side. Huitfeldts troverdighet er heller ikke god. og hun har ikke en folkelig appell. Det samme kan sies om duoen Marianne Marthinsen og Jette Christensen. Her mangler det også politisk tyngde. For ikke å snakke om Raymond Johansen, som er vel glad i å tre inn i oppdragerrollen overfor folket. Røde-Raymond med fartstid i SV utviser i betydelig monn en arroganse som ikke kler en politiker som skal lede det Ap har vært igjennom flerfoldige tiår: en folkebevegelse.
Det er altså ikke en eneste godt kjent Ap-politiker som trer frem som en naturlig arveprins eller -prinsesse. Ikke en eneste en. Og man skal virkelig være i det optimistiske hjørnet hvis man tror Jens Stoltenberg fraskriver seg internasjonale titler for å prøve å reise partiet igjen.
Men krisen stopper ikke ved kollapsen i ledelsen. Som en politiker nylig sa det til oss:
«Aps største problem er at partiet ikke har noen politikk (som skiller seg ut). Partiet har ingen hjertesaker. Partiet er oppbrukt. Ap innførte mange kloke reformer opp gjennom årene, men disse forsvares nå av samtlige partier. En tredje faktor er at partiet var skråsikre på å vinne valget i høst og at mange av postene allerede var fordelt (selvsagt ikke offisielt). Derfor er mange frustrerte og noen helt uten jobb. Støre vil nå være i opposisjon i åtte (!) år. For ham er det åtte bortkastede år, ettersom han har et stort medieskapt selvbilde. Støre byttet på opportunistisk vis sågar parti for å kunne få ledende stillinger.»
Ap må endre kurs. Ledelsen er ferdig, partiprogrammet må skrives på ny. De må ta ansvar selv for ny kurs, vise integritet, og ikke prøve å dytte ansvar over på andre. Ap må vise visjoner for landet og fremtiden. Hele ledelsen fremstår nå som en pinlig, ynkelig forsamling. Eller som Aps bydelsordfører i Gamle Oslo, Line Oma, sier det på Facebook om «tysnaden» fra partiledelsen nå:
«Jeg vet hvorfor det er så pinlig stille i partiet om dagen: Det er fordi ingen har gjort jobben sin. Jens har ikke gjort jobben sin. Jonas har ikke gjort jobben sin. Anniken, leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk, har ikke gjort jobben sin. Raymond, tidligere partisekretær, har ikke gjort jobben sin. Vi andre i organisasjonen har ikke gjort jobben vår. Vi har stilltiende gitt vår aksept til elefanten i rommet», skriver hun.
Meget presist formulert.
Erna Solberg fremstår som en bauta i norsk politikk nå, og Ap-ledelsen når henne ikke til anklene. Jeg tror vi er mange som er takknemlig for at det er Solberg som styrer Norge nå, ikke en Støre.
2018 blir et politisk uhyre spennende år. Både ute (EU, Trump, Russland, Iran, Midtøsten) og hjemme. Det er som om demninger brister, og vi vet ikke hva som kan dukke opp.