Europeiske land flest våkner så smått opp av Historien er slutt, det liberale demokratiet har vunnet-døsen og nye vinder feier over kontinentet. Det er liten tvil om at det nærmer seg et demokratisk/politisk oppgjør om de siste 30 års vanvittige innvandringspolitikk og alle de sosiale, økonomiske og kulturelle problemene som har fulgt derav.
Verst utsatt er Sverige, og opportunister både i og utenfor politikken proklamerer nå at de personlig har vært kritiske i en årrekke. Som den av det svenske etablissementet feirede forfatter og skribent Alexandra Pascalidou, som nå påberoper seg at hun minsanten har stått på for å bekjempe æreskultur. Hun er ellers mest kjent for å ha anklaget sosialdemokraten Nalin (født Baksi) Pekgul for løgn da hun i 1997 påpekte at tilvandret æreskultur vokste frem i Sveriges forsteder. Senere har Pascalidou brukt mye tid på relativisere æreskultur som noe som finnes alle steder og at innvandrertette forsteder derfor ikke bør utpekes.
Hun er ikke alene og det er ikke rart de nå står frem på rad, for det har blitt litt mindre belastende å peke på innvandringsrelaterte problemer.
Griseri
For de som virkelig sto på når det kostet noe, er tilværelsen fremdeles barsk. Nå som før blir de regelmessig tilsvinet på det groveste i tradisjonelle medier, på sosiale medier og av et utall statsfinansierte organisasjoner på deres nettsider. De blir regelmessig masseanmeldt og utestengt fra samme sosiale medier. Bøkene deres finner ingen forlag, og når de gir dem ut selv på egne forlag, forsøker tilfeldige biblioteksansatte å holde bøkene deres vekk for normalt utlån. De av bøkene deres som blir anmeldt i tradisjonelle medier, blir anmeldt av folk som ikke en gang har lest boken, eller av anmeldere hvis personlige antipati drypper fra hver setning og ikke minst: beskyldt, helt uten grunn, for løgn.
Forsøk på crowdfunding av aktiviteter eller bøker blir sabotert av organiserte kampanjer, og livredde foretak faller til fote. De møter ofte problemer når de vil avholde møter/foredrag og blir nektet å leie offentlige lokaler. Nettsidene deres blir jevnlig utsatt for DOS- og andre hackerangrep. Å avverge dette koster tid og penger, penger de i motsetning til sine statsstøttede politiske motstandere ikke har. De med innvandrerbakgrunn som er modige nok til å delta i moroa, som Moderaternas prominente og frittalende Hanif Bali, Det goda Samhällets Mohamed Omar og Vänsterpartiets Amineh Kakabeveh, for ikke å nevne kvinnene bak minneforeningen for Pela og Fadime og som jobber mot æresundertrykkelse, blir – og det av den angivelig antirasistiske venstresiden og deres stormtropper i Antifa – utsatt for ren rasisme i form av skjellsord som «onkel Tom», «husneger» og «kokosnøtter». Det er et griseri uten like.
Vi skal huske på at de sistnevnte i tillegg er utsatt på grunn av den nynazistiske og/eller høyreekstreme bevegelsen som også finnes i vårt naboland. De sistnevnte risikerer imidlertid å få journalister bevæpnet med kamera og mikrofoner på døren i beste sendetid og konfrontert med rasismen sin og/eller truslene sine. De førstnevnte gjør ikke det, og kan i praksis spy ut både rasisme og trusler så mye de lyster. Og det gjør de, når særlig innvandrere ikke går i takt og mener eller påpeker ting innvandrere tydeligvis ikke har lov til å mene og påpeke.
Ingen av dem har fått eller får noen hjelp av den politiske ledelsen eller det øvrige etablissementet.
Misbruk og fornektelse
Det finnes imidlertid én aktør i Sverige som er mektige nok til å skremme folk på plass – ikke minst politikere og andre samfunnstopper, som går i dekning så fort de værer noe negativt i kjømda: mediehusene. Og hvordan har de forvaltet sin makt? Ved å misbruke og i ettertid fornekte den.
De skulle være folkets vaktbikke, den fjerde statsmakt, representere «den lille mann» og sette søkelyset på alvorlige samfunnsproblemer. Istedet har de løpt maktens ærend og lagt lokk på både debatt og problembeskrivelser. I den grad de har sluppet til de siste, har deres kommentorer gjort sitt beste for å relativisere dem, tone dem ned eller bortforklare dem. Fra mediehus som har et Apeberg av kommentorer som forsøker å selge et innvandringsliberalt budskap og oppdra befolkningen til å simpelthen eeeelske Det nye Sverige, var det neppe annet å forvente; det er jo litt kjedelig å måtte snakke om gallopperende innvandrerkriminalitet når du i årevis har påstått at innvandring nettopp ikke fører til økt kriminalitet.
Selv om den påfallende tausheten ikke bare skyldes egne interesser, men kanskje var godt ment, var det ikke desto mindre dårlig tenkt. Vel er de gjengkriminelle i forstedene hovedsakelig første- eller andregenerasjons innvandrere (76 prosent iflg. Journal of contemporary criminal justices rapport, 2012), men så er også flesteparten av deres ofre. Det er de siste som nå lever i frykt i hverdagen. Og de har blitt latt i stikken bare fordi politikere, medier og akademikere syntes saken var ubehagelig å snakke om, sverget til kulturrelativisme og/eller fordi de var redde for å bli kalt ufjelge ting av såkalt antirasistiske aktivister.
Å i det hele tatt ha tillatt fremveksten av disse parallellsamfunn er en forferdelig dårlig attest for en demokratisk rettsstat grunnlagt på opplysning, fornuft og rasjonalitet.
Virkeligheten
Så ja, den politiske ledelsen bør gå i tenkeboksen en tur, og det gjelder ikke bare den nåværende ledelsen, men alle partier som er ansvarlige for å ha ledet Sverige ut i dette. Journalist Lotta Gröning mener de også bør stille seg spørsmål om hvordan det var mulig å lukke øyene for realitetene på bakken så lenge:
De politiskt ansvariga bör ställa sig frågan, hur hamnade vi här? Varför tog det så lång tid för oss att se verkligheten och reagera på den organiserade brottligheten?
De er ikke de eneste som bør stille seg det spørsmålet, for at det tok så lang tid for de politisk ansvarlige å se virkeligheten var bare mulig fordi svenske medier gjorde det mulig. Hvor når har de tenkt til å ta selvkritikk for det?
Men vi bør ikke glemme vårt eget etablissement. Før jul gikk for eksempel leder i tenketanken Agenda, Marte Gerhardsen, ut i Dagbladet og advarte mot at visse «høyrepopulistiske krefter» – Agendask for Resett, Document.no og Rights.no – undergraver tilliten til institusjonene våre.
I tillegg til at disse kreftene øker konfliktnivået mellom grupper og bidrar til økt fremmedfrykt, jobber de systematisk med å undergrave tilliten til institusjonene våre. Og de lykkes. Forskning viser at stadig flere i den vestlige verden mener at det representative demokratiet ikke fungerer.
Selvfølgelig lykkes det, for det er ingen grunn til å ha tillit til institusjoner når de ikke lenger innbyr til tillit. Og det var ikke vi som undergravde den, det gjorde de i all hovedsak selv.
Politikk mot flertallet
Det er et faktum at suksessive norske regjeringer, med mediers og NGO-veldets støtte, i årevis har ført en politikk som flertallet er imot. Den har medført mange problemer som blir vanskelig å løse, i den grad de lar seg løse i det hele tatt. Dette skjedde uten at Den rojale norske vaktbikkja ga fra seg et pip. Eliten har ikke fått nødvendig korrigering underveis og da ender det som regel slik.
Ingen kommentatorer i de tradisjonelle mediene har sagt på lederplass noe sånt som at: «Æh…hallo der oppe… Vi har over år hatt en årlig innvandring på størrelse med en mellomstor norsk by, er dette så lurt? Er dere sikre på at dette er demokratisk forankret i folket? Er dette bra for samfunnet som helhet? Hvor er vi om 30 år hvis dette fortsetter? Har vi noen nyere og bedre planer for hvordan det skal håndteres enn vi hadde for ti år siden? Er infrastrukturen vår eller velferdssystemet rustet til dette? Har vi en integreringspolitikk vi tror at faktisk fungerer? Hva gjør vi med politistyrken når vi vet fra andre land at så stor innvandring av særlig enslige, unge menn medfører både økt og råere kriminalitet?»
Ingen aviser har stilt spørsmålet. Man forsøker å holde seg skadesløs ved å stadig hevde at man er for en «streng, men rettferdig innvandringspolitikk», men hva i granskauen betyr egentlig det? Og hvorfor sa de i så fall ikke fra på lederplass i alle de årene vi beviselig ikke hadde noen streng innvandringspolitikk, men derimot en av Europas mest liberale?
Etablissementets nåværende problemer med å opprettholde status quo oppsto først da ærlige kritikere brøytet seg frem i offentligheten og påpekte alle manglene, inkonsekvensene, den dårlige forskningen, de dårlig funderte beslutningene og handlingslammelsen som fantes der fra før. Det var lett spill, for hvis det ikke var så mange mangler, så hadde vi heller ikke hatt noe å påpeke, hadde vi vel?
Og ja, vi argumenterer for at det eneste rette demokratiet er den direkte folkeviljen, for i et demokrati er regjeringen folkets tjenere, ikke herskere. Folkets, ikke FNs og EUs – og heller ikke andre verdensdelers. Norge er ikke elitens private føydalrike de kan skalte og valte med som det passer dem. Et samfunn utgjøres av folket som bor i det, og endrer man demografien så dramatisk som vesteuropeiske land helt ubedt har gjort, så blir samfunnet etterhvert til noe annet. Har våre kortsiktige ledere – gitt alt vi vet og ser i dag, og som har vært under oppseiling i flere tiår – noen visjon, helst en jordet en, ikke luftige skrivebordsteorier, om hva det i så fall er ment å bli? Hvor vi er om 20 år, hvor har vi tenkt oss og hva vil det bety for samfunnsinnretningen vår? Og har de forsikret seg om at folket de angivelig tjener vil dette?
«Alle vi som vil bevare et åpent og tolerant samfunn basert på liberale verdier må forstå bedre hva høyrepopulistene vil og hvordan de jobber», skriver Gerhardsen.
Hva vi vil
Den forståelsen kunne dere, for å gjengjelde høfligheten: kortsiktige venstrepopulister skaffet dere for lenge siden hvis dere bare hadde giddet.
Vi vil ha en annen kurs. Vi vil ha en annen innvandringspolitikk. Vi vil ha kontroll på hvem som kommer hit og hvem som er her. Vi vil ha et samfunn som er basert på lov, rett og orden, hvor staten faktisk opprettholder voldsmonopolet sitt, ikke et samfunn som degenerer til selvtekt og jungelens lov som i stadig flere deler av Sverige. Vi vil ha en samfunnsorden som garanterer ytringsfrihet, likestilling, personlig trygghet, bevegelsesfrihet – ikke minst for kvinner – møtefrihet og en innvandring som er håndterbar. Vi vil ha et samfunn uten parallellsamfunn hvor æreskultur og sosial kontroll slår rot og kriminelle herjer. Vi vil ha skoler hvor barna våre er trygge og hvor de faktisk lærer noe, og hvor aktivistiske lærere, læreboksforfattere eller andre miljøer forhindres i å drive politisk indoktrinering. Vi vil ha et samfunn hvor barna våre ikke blir ranet på skoleveien. Vi vil ha et samfunn som holder totalitære islamister og deres organisasjoner på (minst) en armlengdes avstand. Vi vil ha et samfunn som regjeres utfra det muliges kunst og en realistisk tilgang til både verden og menneskene, ikke som idag, hvor det i stor grad regjeres etter ønsketenking og manglende innsikt i den grunnleggende menneskelige natur.
Og vi vil at de som har ledet oss hit skal se sin egen medvirkning, ta selvkritikk for den – fordi det er den eneste farbare vei til å lære av sine feil og legge om kursen – og slutte å skylde på alle andre ved bruk av skjellsord og fjollete merkelapper.
Sånn, det var vel ikke så vanskelig?