I ukesvis har norske medier formidlet varsler om Trond Giske og om en råtten kultur i Arbeiderpartiet. Kommentatorer synser og mener. Rykter har vokst seg store og sterke i historienes hete, som for eksempel at Giskes samboer, Haddy Njie, i romjula hadde tatt med seg deres felles barn og flyttet ut, noe som visste seg å være bare tøv. Tvert om sto Njie frem i går og fortalte til VG at hun «støtter Trond fullt og helt.»
Hensyn til familien
I går gjorde Giske det offentlig kjent at han trekker seg som nestleder og stiller sin rolle som finanspolitisk talsperson for Ap til disposisjon. Giske valgte å gjøre dette på sin egen Facebookside, hvor han blant annet sier:
«Hovedgrunnen til at jeg gjør dette, er at det er umulig for meg og familien å fortsette å stå i det presset vi har vært under de siste ukene. Belastningen er blitt for stor, og det rammer aller mest de jeg er mest glad i, og som ikke selv har valgt et liv i politikken. Det er svært tungt for dem å oppleve det bildet som tegnes av meg, dag ut og dag inn.»
Å følge denne saken via mediene får vel flere enn meg til å føle seg uvel. Vi har ikke fått annet enn et overfladisk innsyn i hva «varslingene» handler om. Det gjør at vi vanskelig kan stilling. Vi kan selvsagt ta et «moralsk valg», i betydning at vi – ut fra medienes fremstilling – ender på at den atferden Giske beskyldes for er moralsk forkastelig og ikke forenelig med å være nestleder eller ha prestisjefylte oppgaver i det som inntil nylig var Norges største parti. Men hva vet vi egentlig? Hva gjør oss til dommere?
Kilder og håndtering
Giske forteller om press og belastning, som også, eller kanskje først og fremst, rammer en uskyldig tredjepart. Kanskje det er derfor jeg føler meg så uvel i denne saken.
HRS har vært ute i flere mediestormer, da med plasserte drittpakker som ikke har hatt snev av sannhet. Jeg kan skrive under på at det er grusomt. Og jeg kan skrive under på at det ikke nytter å slåss med spøkelser når mediene har bestemt seg for å forfølge deg. Tar du til motmæle, er du en arrogant drittsekk som ikke tar kritikken på alvor. Holder du kjeft, er du en feiging som har gjemt deg. Vi har prøvd begge deler. Ingen «metode» hjelper. Flokkdyret mediene kan drive saker frem for å bekrefte sin egen historie. Om de samme mediene etterhvert begynner å innse at historien kanskje ikke holder vann, blir det viktigere å beskytte seg selv enn den de har angrepet. Dette kan de gjøre fordi de kan peke på en tredjepart: kilden (-e). Men snakker vi troverdige kilder? Kildenes mangel på troverdighet kan jo ødelegge en «god sak».
Kildene i Giske-saken har vært anonyme, inntil en av dem for kort tid siden ga varslerne et ansikt. Da sto Line Oma frem på NRK. Hun fortalte at for henne føltes det «riktig å stå frem, samtidig som jeg forstår de som ikke vil det. Jeg vil fortelle alle de andre som har opplevd ting at det er trygt å varsle til Arbeiderpartiet. Jeg har blitt godt behandlet og tatt på største alvor etter at jeg gikk til Jonas Gahr Støre med min historie i romjula.» Oma er Ap-politiker i Oslo. Med sin historie gir hun ikke bare varslerne et ansikt, hun kan samtidig fortelle at «det er trygt» å varsle til Ap og at Ap-leder Støre tar det hele «på største alvor».
Med andre ord går en Ap-politikeren ut – som varsler overfor Giske – og frikjenner partiet for det som har vært det noe av det mest problematiske med hele saken, nemlig partiledelsens håndtering.
Metoo-kampanjen
Giske-saken er samtidig pakket inn i Metoo-kampanjen. Det gjør den på mange måter mer «delikat», men i realiteten viser det kampanjens bakside.
Metoo-kampanjen kunne holdt seg edruelig ved å få frem uønsket seksuell atferd i ujevne maktforhold, typisk menn med makt overfor sårbare unge kvinner. Men det tok helt av. Enhver atferd av (det som kunne tolkes som) seksuell karakter utløste #metoo. Noen av «varslene» er hinsidige å kalle overgrep, som et klaps på rumpa eller å bli strøket over ryggen. Resultatet ble heller at «alle» kvinner ble redusert til et potensielt offer. Og merk, et uskyldig offer. Uten ansvar for noe som helst. Skulle du nå ha gjort noen dumme valg i livet, var det bare å senmedisinere seg med #metoo. For dem som faktisk har vært utsatt for overgrep, må det oppleves som et hån.
Men samlet sett oppnådde metoo-kampanjen det som var målet, nemlig folkeopplysning om at oppførsel av seksuell karakter kan oppleves forskjellig for avsender og mottaker, og at varslere om seksuelle overgrep skal tas på alvor. Og nettopp at så mange kvinner sto opp for kampanjen, ga den enorm makt. Den som har makt, den vinner.
Spillet
Giske ga i går fra seg makten. Det var neppe «frivillig», i den grad man kan kalle noe i politikken frivillig. For politikk er maktkamper. Det er politikkens vesen. Derfor er det også absurd når noen, om det så er i Ap eller i mediene, prøver å fortelle oss at Giske-saken ikke er en maktkamp. Selvsagt er det en maktkamp, uansett hvordan vi snur og vender på det. Og makt i politikken handler først og fremst om tillit. Klarer noen å rokke ved din tillit forvitrer makten. Varslerne om Giske ble (til slutt) uforbeholdent tildelt tilliten.
Det viktigste i dette er spillet. Har noen bestemt seg for å frariste noen makt og disse spiller sine kort riktig, har den som «utfordres» tapt politisk. Om Giske hadde (har) fortjent en politisk sjanse til, blir et ikke-tema. Eventuelle støttespillere vil alltid være på etterskudd. De visste ikke når slaget kom, de kjente ikke neste trekk og, vips, så er spillet over.
Å kalle Giskes avgang for et «klokt valg» er meningsløst. Det var ikke noe valg. For «alle» har visst at Giske har vært (er) glad i damer, og at mange oppfatter han som arrogant. Han kunne blitt politisk korrigert for lenge siden. Men «noen» valgte å ta mannen og ikke ballen, antakelig også for en viss tid siden. Men skal man vinne, må man vente til det riktige tidspunktet. Partileder Støre synes ikke å ha fått med seg dette spillet. Spørsmålet er vel heller hvilken brikke han selv er tildelt. Kanskje var det derfor Støre nylig så det som nødvendig å minne om at det er han som er sjefen. Men å tro at Giskes avgang løser noe som helst i Ap, eller at partiet har en «ryddejobb» å gjøre, er ikke å ta politikk på alvor.
Nå går spillet over i en ny fase. Selvsagt har Giske skjønt det, og han har heller ikke gitt opp kampen. Derfor var hans neste forklaring på sin avgang nettopp av hensyn til partiet, som han fortsatt «vi-er» seg med:
«Den andre grunnen er hensynet til Arbeiderpartiet og det viktige arbeidet vi har foran oss. Jeg er rørt og takknemlig for støtte, omsorg og varme fra enormt mange kjente og ukjente i partiet og fagbevegelsen over hele landet. Samtidig vet jeg hvor fortvilt mange er over at arbeidet vårt er lammet og at man ikke får jobbet med politikk. Jeg håper min beslutning gjør at medlemmer og tillitsvalgte igjen kan bruke kreftene på å skape det samfunnet vi brenner for.»
Her lukter det hevn?