Den utvidede Solberg-regjeringen med Fremskrittspartiet (FrP), Høyre (H) og Venstre (V) har høye ambisjoner for innvandrings- og integreringspolitikken, der FrP har fått gjennomslag for to viktige prinsipper:
- Det er en sammenheng mellom innvandring og integrering, derfor må innvandringspolitikken være bærekraftig for å ivareta våre velferdsordninger.
- En bærekraftig innvandringspolitikk krever en effektiv integreringspolitikk.
Dette er prinsipper som ble etablert i FrPs Bærekraftutvalg (2013), som for øvrig den avgåtte justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) ledet, og som Sylvi Listhaug (FrP) har styrt innvandringspolitikken så langt etter.
Høy beredskap
Nå har imidlertid FrP kommet seg unna den utfordrende oppgaven med integrering. Det er et felt som er overført til den nye kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H), mens FrP etter all sannsynlighet fortsatt kan hevde de fører en restriktiv innvandringspolitikk med Listhaug ved roret. I alle fall hvis hun får tid. Når hun nå har overtatt hele Justis- og beredskapsdepartementet, venter det store, krevende oppgaver som kan tilsi at innvandringspolitikken havner i skyggenes dal. Men det er som det heter i Jeløya-plattformen: «Den internasjonale migrasjonen er svært lite forutsigbar, og vi må ha en høy beredskap for raske skiftninger.»
Det uforutsigelige peker åpenbart på (plutselig) høye ankomster, som vi opplevde i 2015. Spørsmålet er hva den høye beredskapen skal bestå av. I den politiske plattformen fra Jeløya står det for eksempel ingenting om grensekontroll for innvandringskontroll, men opp mot den «sikkerhetspolitiske situasjonen» (altså terrortrusselen). Handler beredskapen så om å «snakke ned» Norge som asylsøkerland, da vil kanskje ikke Venstre være helt bekvem? Og som kjent er både rask retur, flere returavtaler og krav om selvforsørgelse god «mediemat», der mediene ansvarsløst setter prinsipper til siden for «en god historie» om enkeltskjebner. For hva gjør Regjeringen om titusener igjen setter kursen til Norge? Det er ikke et umulig scenario nettopp gitt Venstres uttalte liberale innvandringspolitikk.
Venstre er sikkert helt enig i at vi skal ha en effektiv integreringspolitikk, men selv valgte de å sette en statssekretær, Sveinung Rotevatn (V), hos Listhaug heller enn hos den nye sjefen for integrering. Da slipper jo Venstre det daglig ansvar for denne oppgaven, som de som «støtteparti» har forholdt seg svært så faktaresistent til. For eksempel har Venstre-leder Grande, som selv ville bli kulturminister i den utvidede regjeringen, hevdet at innvandringen til Norge er økonomisk lønnsom og at de som kommer har høyere utdanning enn den norske befolkningen. Derfor er det bare «å få de i jobb fra dag én», ifølge Grande, noe hun med Venstres inngang i regjering ikke synes å ha altfor lyst å bidra aktivt til. Det får Høyres Sanner rydde opp i.
Effektiv integreringspolitikk
Jan Tore Sanner har siden den første Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013 styrt det omfattende Kommunaldepartementet, og etter hva ryktene forteller har han styrt det godt. Ingen betviler at Sanner er en dyktig statsråd, i tillegg fremstår han svært jovial. Der Listhaug kan oppfattes som en riksheks, ikke minst på grunn av retorikken, fremstår Sanner som den gode fe. Kanskje han noen gang har hevet stemmen, men det må i så fall være i det lukkede rom. En slik fremferd kan nok være en fordel i integreringspolitikken, ikke minst fordi integrering handler om noe som politikken ikke kan styre: Nemlig at folk selv aktivt må velge å ta del i det samfunnet de bor i, og det innenfor rammen av fellesskapets grunnleggende verdier.
Så heter det da også i Jeløya-plattformen at «Integrering er en toveisprosess hvor myndighetene skal sikre gode muligheter og den enkelte innvandrer må stille opp med egeninnsats.» Og her skjønner alle at det er stor forskjell på «innvandrere». En arbeidsinnvandrer er noe helt annet enn en flyktning, samtidig som en arbeidsinnvandrer fra Storbritannia kan være noe helt annet enn en arbeidsinnvandrer fra Polen, og en flyktning kan være en kvoteflyktning eller en tidligere asylsøker. Vi snakker altså om alt annet enn en homogen gruppe, og skal integreringen være effektiv må problemene identifiseres.
Her er det flere utfordringer. Det handler ikke minst om den berøringsangst som over tid har preget ulike regjeringer i angst for stigmatisering av grupper og enkeltpersoner, og beskyldninger om fremmedfrykt. Sanner påpekte på gårsdagens Dagsnytt 18 (NRK), at vi «ikke må glemme at mye går godt». Selvsagt går mye godt, men det er altså ikke der innsatsen må settes inn. I den grad vi skal forholde oss til det som går godt, er det, som også Sanner var innom, at vi må lære av hva som fungerer. Men hva hvis denne kunnskapen blir «sensitiv»? For eksempel har Finansavisen påpekt at spesielt grupper fra muslimske land gjør det dårlig på sysselsettingsstatistikken, er det gangbart å føre det opp som et spesifikt problem? Og hva gjelder høyere utdanning påpekes det stadig at spesielt jenter med innvandringsbakgrunn gjør det godt – men hva skjer når samme statistikk brytes ned på landbakgrunn?
Problemet er først og fremst de som har gyldig opphold i landet og som ikke bidrar til fellesskapet, men som over tid blir forbrukere av velferdsgoder og/eller benytter seg av vårt frie demokrati til å uthule grunnleggende frihetsverdier, slik som likestilling, religiøs frihet, likeverd og ytringsfrihet. Utfordringen av våre frihetsverdier kan være alt fra lovstridige praksiser som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, til uønskede praksiser som sosial kontroll eller krav om at storsamfunnet skal tilpasse seg spillereglene til en minoritet, som for eksempel religiøs påkledning, kjønnssegregering eller halalmat. Men igjen, det nytter ikke å tvinge noen til å ta del i våre frihetsverdier. Vi kan – og må – sanksjonere det som er lovstridig, men vi må også bli langt tydeligere på hva som forventes av en borger i Norge.
Akkurat sistnevnte begynner så smått å ta form. Og det skjer nettopp fordi en av de største «livsløgnene» til de innvandringsliberale er avkledd. Den høyeste innvandringen til Norge, og den som forventes å øke mest i fremtiden, er økonomisk svært kostbar. Når vår oljesmurte økonomi ikke lengre lar oss dekke over utfordringene, må det logiske påpekes: Norsk økonomi handler om arbeidskraft, om effektivitet og produktivitet, og om skatt til fellesskapet. «Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse, og innvandrere med fluktbakgrunn står i altfor stor grad utenfor arbeidslivet», heter det i plattformen. La meg si det slik: En god start, men presisjonsnivået har et betydelig forbedringspotensial.
Sanners oppgave er blant annet «å stimulere til arbeid og å stille krav», der «Regjeringen vil gjennomføre en helhetlig reform av integreringsfeltet for å få raskere og bedre resultater». Hva denne helhetlige reformen av integreringsfeltet består i, sies det ikke noe konkret om, men utvilsomt skal nettopp yrkesdeltakelse være sentralt. En stimulans til arbeid er ikke minst personlig økonomi, men også opplevelsen av å være egennyttig. Da er første bud at ikke pengene eller tilbudet kommer uansett, for det som i første omgang kan se ut som et integreringstiltak, som for eksempel «gratis» (skattefinansiert) barnehage, kan i realiteten virke integreringshemmende. Om ikke i første omgang for barna, så for foreldrene. Skal man skjønne verdien av noe, er kanskje ikke det lureste å «gi det bort». Da må det stilles krav, og krav trenger nødvendigvis ikke være foreldrebetaling. Men vel så viktig: Krav må følges opp. Noe av problemene som har bestått over tid, er at «krav», for eksempel introduksjonskurs, har like mange unntak som hull i en sveitserost. Det samme gjelder store deler av regelverket, for eksempel knyttet til familieinnvandring.
Inkluderingsdugnad
Når det snakkes om «inkluderingsdugnad» i Jeløya-plattformen er det så og si utelukkende i tilknytning til arbeid. Det er for øvrig interessant at i kapitlet om innvandring og integrering (kap. 5) nevnes ikke inkluderingsdugnad i det hele tatt.
Innledningsvis i plattformen påpekes det at flere må i arbeid, og det må skapes flere jobber. Her heter det at «Regjeringen vil ta initiativ til en inkluderingsdugnad for å få flere inn i arbeidslivet.»
Under kapitlet om arbeid og sosial (kap. 2) heter det at «Regjeringen vil invitere både offentlig og privat sektor til en inkluderingsdugnad med konkrete mål om å ansette flere personer med nedsatt funksjonsevne eller som har ‘hull i CVen’. Regjeringen mener at det påligger staten et spesielt ansvar for å gå foran i en slik dugnad.» Videre vil Regjeringen «målrette innsatsen for å bekjempe fattigdom, spesielt blant barnefamilier. De viktigste virkemidlene vil være en inkluderingsdugnad for å få flest mulig i arbeid og et løft for psykisk helse og rusomsorg.»
Gitt at erkjennelsen om betydningen av arbeid er sunket inn, så er det likevel noe nitrist tafatt med det politiske plattformdokumentet, som er typisk for denne form for dokumenter. Det er fortsatt katta rundt grøten. For hva med de utfordringer som ikke løses av arbeid? De utfordringer som handler om verdier, om kulturkollisjoner? Hva med lokalsamfunns problemer med gjengdannelser, ikke minst av enslige mindreårige asylsøkere, der kriminalitet som overgrep mot jenter og salg av smuglervarer og narkotika er blitt en del av virkeligheten? Hva med den sosiale kontrollen? Hva hvis det lokale politi og/eller barnevern ikke følger opp? Hva med miljøer der minoritetene er i majoritet? Dette er utfordringer som flere lokalsamfunn sliter med, men som ikke en gang er akseptert å snakke om.
Hvordan skal sivilsamfunnet da «mobilisere for å få til bedre hverdagsintegrering», som det innledningsvis heter i plattformen? Det blir raskt ord uten innhold og langt fra handling, utover tiltak som typisk har til hensikt å utløse flere statlige midler. En «hverdagsintegering» krever også en offentlig samtale om det problematiske – uten beskyldninger om «hat».
Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre