Oda (ikke hennes virkelige navn) trodde hun skulle på et hyggelig treff, spille PlayStation, lytte til musikk, ja, rett og slett kun hygge seg og bli kjent med noen av byens nye innbyggere fra et annet kontinent. Totalt fire unge asylsøkere var i boligen denne sommerkvelden. Vi har lest dommen: jenta ble utsatt for både voldtekt og seksuelle overgrep.
Barnevernet hadde ansvaret for de asylsøkende tenåringene. Men de ble kun fulgt opp seks timer i uka. Mens Oda var i boligen, banket en barnevernansatt på døren. I døren spurte hun asylsøkerne om alt var greit. Hun gikk ikke inn for å sjekke. Hadde hun gjort det, hadde Oda etter all sannsynlighet vært spart for de forferdelige overgrepene og de påfølgende psykiske skadene.
Overgrepene skjedde i en kommunalt leid bolig. Illustrasjonsfoto, HRS/Rights.no.
Vi treffer Oda i hennes eget hjem. Foreldrene er velutdannet og i jobb. Alt er tilsynelatende på stell i det pene hjemmet. Dette var en familie med høyt aktivitetsnivå, en typisk velfungerende familie med flere barn. Siste halvannet året snudde bildet seg.
Overgrepene
Fire asylsøkere var altså denne sommerkvelden i boligen, og et barn, Oda. Da tilnærmelsene startet, ga Oda klar beskjed. Til ingen nytte. Den eldste av asylsøkerne på nesten 20 år, tvang henne med seg inn på et rom, låste døren og tvang av henne klærne. Oda protesterte, høylytt, han ble mer hardhendt, og begikk seksuelle overgrep mot henne. Overgriperen ble (tilfeldig) avbrutt av en av de andre asylsøkerne. Men det stoppet likevel ikke der. Det endte med voldtekt, gjennomført samleie, utført av en av de tre andre unge mennene på da 17 år.
De visste hun var et barn. Oda fortalte selv hvor gammel hun var før de brutale overgrepene skjedde.
Oda fortalte ikke mor eller far hva som hadde skjedd. Hun var forvirret, hun prøvde å skyve alt bort. Hun fortalte ikke før truslene kom: Guttene hadde tatt bilder av voldtekten. Bildene skulle legges ut på Snapchat dersom hun ikke kom tilbake til den kommunalt leide boligen. Da brast det hele for Oda. Hun fortalte moren hva som var blitt gjort med henne.
«Jeg kan gråte i timevis»
Vi spør Oda, en reflektert og velformulert jente for sin unge alder, om hun kan beskrive tilstanden sin, hvordan hun har det, over ett år etter at marerittet startet.
Hun forteller om den vonde ventingen, ventingen på at saken skulle komme for domstolen. Det tok over ett år. Over ett år i uvisse. «Det har vært veldig vanskelig og jeg har hatt mye søvnproblemer», forteller hun. Hun beskriver nattlige mareritt. Hendelsene som dukker opp når hun sover, at hun våkner. Fem, seks ganger i løpet av natten. At hun plutselig gråter. I timer, både om natten og på dagen.
«Jeg har vært veldig sliten og blitt mye mindre sosial. Jeg går til psykolog og har både fått posttraumatisk stresslidelse og middels depresjon. Så jeg har hatt veldig mye psykiske problemer etter det som skjedde. Alt fra søvnproblemer, nedstemthet, trøtthet og mye flashbacks. Så det har vært veldig mye for meg. Og det har ikke blitt noe bedre heller. Det blir bare verre og verre egentlig.»
-Hva er det du opplever som blir verre?
«Det er vel bare egentlig hvordan jeg har det. At jeg blir mer sliten, mye mer lei meg, og at jeg på en måte tenker mye mer på hva som skjedde da, at jeg blir veldig plaget av det. Alle tanker og alle følelser har på en måte blitt forsterket. Mye verre og mye mer belastende.»
Redd andre skal forstå hva som har hendt henne
Oda forteller at hun bruker all energi på skolen. Bokstavelig talt all energi.
Svært få vet hva som skjedde med Oda sommeren 2016. Oda bruker all energi på ikke å «avsløre» sine smerter. Ilustrasjonsfoto HRS/Rights.
– Hvorfor?
– Jeg vil ikke at folk skal skjønne at det er noe som plager meg. Så jeg vil jo ikke plutselig gjøre det dårlig på skolen. Så jeg har brukt veldig mye energi og veldig mye av mine krefter på å gjøre det bra på skolen. Fordi jeg er redd for at noen skal begynne å tenke; ok, det har skjedd noe med meg. Så jeg har egentlig brukt altfor mye krefter på skolen.
Svært få vet hva som skjedde med Oda i fjor. I familien kun mor og far. Noen ansatte på skolen og i barnevernet, og et par av de nærmeste vennene. Hun har klart «det største spillet»: Holdt fasaden på skolen. Men det er heller ikke mer hun klarer. Foreldrene beskriver en ressurssterk, svært utadvendt og sosial jente. Ei jente hele tiden med tusen jern i ilden. Akkurat slik jenter i den alderen helst skal være: lett og lekende glad sammen med jevnaldrende og en trygg familie.
Hvorfor har det gått i nedoverbakke? Hvorfor klarer hun ikke å begynne å finne tilbake til seg selv?
Overgriperne, som er østafrikanere, går løs i byen den dag i dag. De henger i sentrum i en gjeng, kjent for narkotikasalg, salg av sigaretter til barn, og knivslåssing. De går ikke av veien for å banke opp norske gutter, rane dem, og true dem på livet. En gutt i ungdomsskolealder ble ganske nylig banket opp og drapstruet. Han ble så redd at han flyktet til et mindre tettsted flere mil unna før familien fant han igjen.
Denne gjengen risikerer Oda å møte hver eneste dag til og fra skolen. Denne gjengen går fri, Oda sitter hjemme, isolert, hver eneste dag etter skoletid. Hun våger knapt å bevege seg ut.
«De bor jo i byen. Da sier det seg jo selv at de er mye rundt i gatene. Sjansen for å møte på dem er stor. Hvis jeg går forbi dem, er jeg nesten aldri alene (sammen med venner, vår merknad), men hvis jeg er alene så blir jeg veldig redd for at de skal gjøre noe. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg blir veldig redd, alt blir på en måte uklart. Jeg blir svimmel. Det er veldig slitsomt bare det å gå forbi dem.»
«Jeg blir usikker på hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Så jeg begynner å tenke veldig mye. Jeg ser for meg at det verste kan skje, at de kommer til å begynne å slå eller et eller annet. Og så blir jeg veldig kvalm. Det hele blir nesten helt uvirkelig på en måte. Jeg blir ikke bare veldig redd, men også sint. Det er ikke noe god følelse. Masse dårlig på en gang.»
Hvor har støtteapparatet vært?
Vi spør Oda om det er noe mer hun vil si om hvordan hun har det.
«Det som skjedde har jo ødelagt mye i livet mitt, spesielt sosialt. Og det er jo ikke bare det at jeg har vært litt lei meg, men det er jo sånn at jeg kan ligge i flere timer, mange dager, og bare grine uten å klare å stå opp. Så har jeg hatt mange angstsymptomer. Det er ofte det at hvis jeg er steder med mange folk, så bli jeg stressa av det. Det har gått ut over så mye. Bare det å gå på butikken kan være vanskelig for jeg blir så redd og stressa av mye folk.»
Ei sosial og blid jente forvandles til ei redd og sky jente som ikke takler å møte mange ukjente. Illustrasjonsfoto HRS/Rights.
-Er det fordi at når det er mye folk så mister du kontrollen?
«Ja. Og det er veldig vanskelig å være med folk som jeg ikke er veldig trygg på. For eksempel på skolen går det bra, for da er jeg med mine venner som jeg stoler på. Men når jeg kommer ut av skolen til et annet sted så blir jeg veldig stressa for da er det folk som jeg ikke er trygg på, som jeg ikke vet hvem er. Og da mister jeg den trygghetsfølelsen.»
Oda og foreldrene sitter tilbake med flere spørsmål: Hvordan kunne kommunen la enslige unge asylsøkere bo uten mer enn noen timers tilsyn i uken? De kjenner til andre jenter, «små» og «mange», som har vært observert inn og ut av samme bolig. Har kommunen kontroll? Eller er det ikke ressurser til å følge opp?
Og hvor har støtteapparatet rundt Oda vært? Det er foreldrene som på eget initiativ skaffet barnet psykolog. Barnevernet, som har ansvaret for de mindreårige asylsøkerne, blant annet den som voldtok Oda, har aldri kontaktet familien og spurt: Hvordan går det? Har dere behov for bistand på noen måte? Hva kan vi gjøre for å avhjelpe dere i situasjonen? Aldri. Ikke én henvendelse fra Barnevernet.
Ikke en gang drosje til psykolog i en annen by et par mil unna, har kommunen villet bistå med. Derfor må mor ta seg fri fra jobb og kjøre Oda til timene som er i ordinær kontortid.
-De har ingenting her å gjøre
Begge overgriperne ble dømt for seksuelle overgrep mot et barn under 14 år. Dommen falt for få måneder siden. Den eldste fikk flere år i fengsel, den yngste på 17 da overgrepene skjedde, fikk samfunnsstraff. Men de har altså helt siden i fjor sommer gått løs i byen, og de gjøre det fremdeles fordi dommen (straffeutmålingen til den eldste) er anket.
Hvordan kan det være slik at Oda er fanget av frykt i byen familien har dype røtter i, mens unge fremmede menn fra et annet kontinent – som dertil nå er dømt for voldtekt av et barn – går løs i gatene?
Det forstår ikke Oda og foreldrene hennes. Alle tre vet hva som kunne fått den en gang så utadvendte jenta mentalt på beina igjen: At overgriperne ble flyttet til et helt annet sted i landet. Så langt bort at Oda ikke trengte å frykte å møte dem igjen. Som hun selv sier det:
«Sånn for min del hadde jo det beste vært at de ikke fikk lov å bo her, for de har jo egentlig ingenting å gjøre her. De har ikke familie eller noen ting her, og de er jo ikke norske. Så det som ville vært det mest ideelle, var om de ble flyttet langt bort.
«Eller ut av landet», skyter mor inn.
Haken ved sistnevnte er at Norge ikke har returavtale til landet disse overgriperne kommer fra.
Forstår Stortinget konsekvenser av beslutninger de har tatt på asylfeltet? Hva vil de folkevalgte egentlig si til et barn som Oda?
Hvor mange andre barn i Norge har blitt utsatt for liknende overgrep?
Vi frykter at liknende fortellinger som Oda sin, kan være å finne mange steder i landet nå. Mange. En slik tanke er ikke alarmisme. Det er realisme. Vi lever nemlig i kulturkollisjonens tid der ikke minst jenter og kvinner ofres politisk på det multikulturelle alteret.
Oda har et håp om at en dag skal hun slippe å møte overgriperen på et gatehjørne i hjembyen.
PS: Dette intervjuet ble tatt i november måned. Nå har endelig kommunene stilt opp med drosje når Oda må kjøres til terapitimene. Det tok altså nesten halvannet år.
PS2: Rights besøkte først foreldrene et sted i Sør-Norge for en samtale/et intervju. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å snakke med Oda grunnet at hun er et barn, men Odas foreldre ga beskjed til oss etter den første samtalen at Oda selv hadde lyst til å treffe oss. Foreldrene vurderte at dette kunne gjøre henne godt. Meldingen fra moren etter samtalen var at Oda «syntes det var godt å prate om det og følte at dere brydde dere».
Rights følger opp saken.