De totalitære kreftene ikledd religiøse slør og skjegg har særdeles gode tider i Norge. Det er ikke en eneste politiker i Drammen som ytrer seg negativt, endog ikke i et integrerings-øyemed, over at den fascistiske verdensomspennende bevegelsen med sete i Pakistan, Minhaj ul-Quran, i løpet av året skal åpne en nybygd moské. Dertil reises bygget i bydelen Fjell, dominert av ikke-vestlige, mange med opphav i den islamdominerte verden.
Kanskje integreringsminister, Sylvi Listhaug, skulle interessere seg for moské-veksten i Norge – sånn med tanke på integrering?
Drammens tidende skriver om mosképlanene i dag 12. januar (bak betalingsmur), og tar kun for seg spørsmål av praktisk, økonomisk karakter. Ikke ett ord om at Minhaj-bevegelsen ønsker en verden under det svarte og hvite kalifat-flagget, der muslimer står over ikke-muslimer, der menn står over kvinner, der kvinner helst skal holde seg i hjemmet, der shariaens groteske straffer, som dødsstraff for blasfemi, frafall og sex utenfor ekteskap, skal straffes med døden.
Lederen for denne ekstremistbevegelsen er pakistaneren Tahir ul-Qadri, som Sylvi Listhaug i august i fjor under en konferanse i Østfold også pekte på som en ekstremist. Listhaug ga «Fredens religion», eller «Fredens apostel», det glatte lag. Man undres: Hva skal til for at mediene behandler disse kreftene for hva de vitterlig står for? Hva skal til for at politikernr gjør det samme?
«Fredsapostelen» Qadri og statsråd Listhaug.
Les Terje Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet, og du vil få bekreftet at ikke en eneste toneangivende avis klarer å levere noe som helst kritisk mot islam på lederplass. Enten det handler om Morgenbladet, Aftenposten, Klassekampen eller Vårt Land, er tonen den samme: Islam og kristendommen er to størrelser av samme alen, med de samme grunnverdiene. Ingen av dem er bedre enn den andre. Som jeg kommenterte dette før julen 2017: Norske medier lider av langt fremskreden islamofili.
Slik graves den kulturelle graven for det som engang var en kristen norsk nasjon. Norge er Gud, Allah, Alt og Intet, som Kong Harald sa det 1. september 2016 i Slottshagen i Oslo.
Drammens tidende åpner artikkelen om den «store happeningen» i byen slik:
Til høsten kan den etterlengtede moskeen i Solsvingen på Fjell stå ferdig – i en rimeligere utgave enn opprinnelig planlagt.
Menigheten Minhaj ul Quran Buskerud – som nå heter Drammen Moské – håper nå å få rask godkjenning av sine nye planer for en moské på Fjell. Foreløpig er kun administrasjonsbygget for imamen oppført. Dette ble bygget i 2010.
Minhaj har satt ikke-muslimer på saken som arkitekter. Knut Steinland i Steinland Multiplan AS.
Vi få vite at den opprinnelige planen for moské ble for dyr og omfattende. En «enklere løsning» er til behandling i Drammen kommune. Prisen på den nye planen for moské er seks millioner kroner, pluss merverdiavgift.
Ny moské skal komme i Drammen, om de totalitære kreftene får gjennomslag (igjen).
Bygget skal prydes med grafikk (avbildning av mennesker er forbudt i islam, for det kan føre til hedningdyrkelse, skal profeten Muhammed ha sagt), forsamlingslokalet er på 320 kvadratmeter, og – her kommer «bomben» – lokalet skal kunne «deles i to». Hvorfor det, mon tro? Jo, her følges «purdah», «gardin», mellom kvinner og menn, så ingen av dem skulle få unødige seksuelle fantasier og følelser av å se motsatt kjønn.
Bygget får også en minaret, der det er plass til høytaler.
Men vent nå, Steinland kan berolige oss: Det blir ikke plass til at «en imam står der med bønnerop»! Hva skal man si? Akkurat som det skulle avhjelpe det ideologiske traumet Fjell skal påføres. Hvorfor skal en høytaler på plass om den ikke skal brukes? Skal moskeen ringe inn julen? Hvilken teknologiske tid lever Steinland og co i? Kan man ikke endog i disse tider få Qadri himself til å sende ropene sine via Pal Talk fra Lahore i Pakistan, om så var?
Drammens tidende kommer med en ny tørr saksopplysning i avrundingen:
Foreningen som står bak moskeen, Minhaj ul Quran International Drammen, het fram til 2009 Jamaate-e-Ahle Sunnat. For ett år siden skjedde et nytt navnebytte, til Drammen Moské.
«Kjært barn» har mange navn, med forstår avisen hvilke «barn» vi snakker om? Tydeligvis ikke. Akkurat som i Stavanger, der en sentral i Minhaj i den sørvestlige oljebyen ble fremstilt som en helt ok fyr ideologisk. At han ga sin støtte til en hatpredikant hentet inn til Norge for å undervise ungdom, se det fikk knapt noen til å lette på øyelokket.
Heller ikke Stavanger Aftenblad reagerte, selvsagt. Så er da denne Ejaz talsmann for Muslimsk Fellesråd Rogaland (pent navn skal det være), et råd som er i tett og rørende dialog med selveste biskopen. Det er lett å la seg blende av fine navn og gode kontakter?
Nå ser det ut til at Trine Skei Grande er på full fart inn i en stasrådstol. Hun mener jo at «islamofobi» og «rasisme» er problemet, ikke islam, og prøvde med dette å «skyte ned» Christian Tybring-Gjedde. Med Skei Grande i regjering, kan vi nok skyte en hvit pil etter at den nye Regjeringen vil våge å gripe fatt i det totalitære moské-Norge, vil jeg anta.
Jeg synes faktisk vi borgere hadde fortjent bedre enn kontinuerlig å få en berettiget følelse av å leve på 30-tallet.