Det er et mønster gjennom årene at når islamske ekstremister besøker Norge, er det ikke én opptreden hos ett muslimsk trossamfunn som skjer. Nei, man turnerer rundt etter en planlagt timeplan basert på invitasjoner. Dette så vi eksempelvis allerede i 2004, da daværende leder av det religionsfascistiske Jamaat-i.Islami-partiet i Pakistan, Qazi Hussain Ahmed, ble invitert til Norge av Islamic Cultural Centre. Under besøket her, opptrådte Hussain Qazi også med foredrag på Universitetet i Oslo etter invitasjon fra Muslimsk studentsamfunn.
De siste dagene så vi det samme: Somalieren bosatt i Canada, Said Rageah, står blant annet for dødsstraff for blasfemi. Kvinner helst ikke skal bevege seg utendørs, i henhold til hans ideologiske kart. Som vi skrev, hadde Islamsk Opplæringssenter (IO) Said på offisielt besøk torsdag og fredag.
På lørdag og søndag befant samme Rageah seg i Oslo hos Tawfiiq-moskeen, det vil si ungdomsgruppe, på helgeseminar. Arrangementet gikk av stabelen på Oslo Tennisarena.
Vi minner kort om dette: I denne moskeen ble en narkoman ung norsk kvinne og fersk konvertitt giftet bort til av landsforvist jihadist våren 2015. Jihadistene i Profetens Ummah stod bak arrangementet. Videre anbefaler Islam Net denne moskeen til norske konvertitter.
Det må altså være kommunikasjon mellom IO i Stavanger og Tawfiiq i Oslo. På hvilket nivå? Er det internasjonale organ som står bak? Najonale?
Og det er dette som er noe av det virkelig skremmende: Spørsmålet som ligger og duver i overflaten er: Hvilke sunni-moskeer i Norge ville avvist tilbud om foredrag ved Said Ragaeh?
Akkurat det skulle jeg likt å vite, for det ville gitt en klar pekepinn på hvor moské-Norge generelt befinner seg.
PS: Legg merke på invitasjonsplakaten at Timraz er titulert som professor. Timraz er ansatt ved BI, og et spesiale for han er shariafinans. Samme Timraz er knyttet til Rabitamoskeen/Det islamske forbundet i Oslo, som er Brorskapets hovedbastion i Norge og ført opp på terrorlisten til Den forente arabiske emiratene. Timraz har vært svært aktiv i nødhjelpsoperasjoner til og i Syria, og der PST har mistenkt at pengeinnsamling til nødhjelp i bunn og grunn har vært innsamling til terrorstøtte.
La oss si det slik: Det skulle vært i kirke-Norge noe slikt nevnt her foregikk, og politikere hadde hatt fri tilgang til alle mediers mikrofoner for å fordømme galskapen – og stoppe den.