Lars Løkke Rasmussen er beviset på at det finnes ikke en klassisk høyre- venstreakse i politikken opp mot islam og stammekultur. Dette er jo interessant på så mange måter, ikke minst fordi islam er mer politikk (og derav juss) enn spiritualitet. Politikere som ikke klarer å møte politikk fra angivelig religiøst hold, er jo mildt sagt et underlig skue.
Dette er den samme statsminister Løkke Rasmussen som sa følgende etter det vanvittige angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015:
«Det er jo noen som åpenbart har voldtatt en av verdens største religioner, og på en fullstendig fanatisk måte altså (har) drept uskyldige mennesker.»
Nyttårstalen bærer bud om samme tankesett. Først er Løkke Rasmussen lynende klar på at de mange danske ghettoene skal slettes fra kartet, forteller Den korte avis:
”Nogle steder ved at bryde betonen op. Rive bygninger ned. Sprede indbyggerne og genhuse dem i forskellige områder. Andre steder ved at tage en klar styring af, hvem der flytter ind.”
Så føyer han til dette: ”Mit budskab handler ikke om hudfarve, ikke om religion.”
Hudfarge er vi enige om. Men at dette ikke handler om islam, se det må han forklare oss. Det er jo nettopp islam som dominerer i de europeiske ghettoene, og denne religionens medvandrende stammekultur. Man må kunne spørre Løkke Rasmussen om han kan forklare hvorfor vi ikke sliter med eksempelvis kinesere og og filippinere i i voldelige og kriminelle ghettoer?
Sharia i ghettoene
En landsmann av Løkke Rasmussen har fortalt i klarspråk hvordan ghettoene fungerer. Ahmed Akkari var selv imam og shariadommer i de danske ghettoene i en årrekke. Akkari beskriver imamenes kontroll over jenter, kvinner 0g hele storfamilier slik i boken Min afsked med islamismen:
«Det betød at jeg og ganske få andre religiøse overhoder i praksis kom til å styre små og store beslutninger i hundrevis av familier bare i Aarhus. Vi kunne stort sett bestemme hvor barna skulle gå på skolen, og de kunne gå på fest, om hustruen kunne lese avis, om familien kunne låne penger til ny bil, om mannen kunne ønske sine danske kolleger god jul, og alt mulig annet.
De muslimene som søkte råd, ble ofte knyttet så tett til imamene, at de kom til å fungere som fremskutte lyttestasjoner for den lille religiøse eliten. Så eller hørte de noe i det muslimske nærmiljøet som de mente kunne være i strid med Sharialoven og islams ånd, slik den ble fremlagt av mine kolleger og meg, grep de straks etter telefonen i lommen.
Blikkene lå især tungt på de unge. Det ble sett som en felles oppgave å sikre disse spede sjelene mot det danske samfunnets fordervelse. I praksis medførte det at jenter i mange muslimske familier ikke kunne oppføre seg vennskapelig overfor gutter uten at det ble mistenkeliggjort og innberettet. De kunne heller ikke selv bestemme om de ville kle seg religiøst eller om de ville se sine venninner uten betrodde voksnes oppsyn.
For guttene var reglene og normene i prinsippet de samme. De ble dog knapt håndhevet så strengt. Man så gjennom fingrene med at de hadde kjærester. Viste de seg offentlig med dem, skulle det skje langt fra gettoen, så adferden deres ikke fordervet andre.
De ’rene’ øyner var overalt, og så de noe som kun grenset til en overtredelse av islams regler, ble jeg eller en av de andre imamer ringt opp. Deretter sørget vi for å kontakte foreldrene med tordentale. Det hadde typisk den ønskede effekt, da foreldrene var av den overbevisning at de hjalp barna sine ved å sikre dem ære og renhet, som imamene alltid påberopte seg.
Hjalp ikke denne direkte appellen, gikk vi til den formasteliges omgangskrets og oppfordret medlemmene til å irettesette og eventuelt isolere den det gjaldt, inntil han eller hun kom på bedre tanker. Selvfølgelig for å hjelpe den utskjelte tilbake på Guds rette vei, men også for å hindre spredning av det åndelige forfallet. For de som lever i et lite etnisk samfunn uten den store kontakt til noen utenfor, kan denne form for inngripen ha enorm betydning. Derfor innrettet for det meste selv de mest gjenstridige seg.
Hele dette islamistiske overformynderiet var med på å forsterke isolasjonen fra det danske samfunnet som allerede ble understøttet i skolen (private muslimske skoler, min merknad), og moskeer. Unge som voksne ble ganske enkelt systematisk forhindret fra å integrere seg.»
Kanskje vi skulle sende et eksemplar av boken til statsministeren, eventuelt heller den nye danske versjonen av Islam – den ellevte landeplage, der sitatet er å finne?
Så man kan rive all betong i ghettoene, flytte rundt på folk, nekte folk å stimle sammen i nye ghettoliknende områder, men endrer dette kulturen de brakte med seg? Endrer dette islam?
Kun de som selv ønsker å bli en fullverdig del av Norge eller Danmark, blir det. Overfor de som ikke vil, må det strammes betydelig opp ved ikke mist bruk av økonomiske sanksjoner. Det må rett og slett bli utrivelig å bo her som snyltere på velferdsstat og som under-gravere av friheten vår. Da trengs det en total politisk pakke på bordet, som etter et par generasjoner kan få sin virkning i positiv forstand. Det er dette tidsperspektivet vi snakker om etter alle tiårene med hodeløs politikk.