I dagens Verdibørsen (NRK P2) var gjestene historiker og forfatter Terje Tvedt og biskop i Borg Atle Sommerfeldt, sistnevnte også med fortid Mellomkirkelig råd.
Temaet var betydningen av «religionsmøter», der Tvedt argumenterte for en rekke internasjonale tilfeller der religion er blitt misbrukt for å oppnå politiske mål. Skal man analysere og forstå norsk historie er det interessant å vite hvordan Den Norske Kirke (DNK) møtte islam da denne religion kom til Norge, poengterte Tvedt.
Vi har tidligere, på bakgrunn av Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet, omtalt hvordan DNK begjærlig grep muligheten for å styrke egen makt, eller kanskje mer presist: ville revitalisere kristendommen i det offentlige rom, da islam meldte sin bredere ankomst. Antakelig derfor gjorde DNK hva den maktet for å legge til rette for at islam i Norge skulle få gode vekstvilkår. Det saliggjørende verktøyet var «dialog». Det var det den gang, og slik er det enda.
Professor Terje Tvedt.
Organisert islam
Før vi går nærmere inn i hva denne dialoglinjen innebar og hvorfor den ble valgt, er det interessant å minne om hvilket «religiøst klima» Norge var i på denne tiden (rundt 1960-70-tallet). I årtier hadde aktivister og sentrale medier kjempet for å frigjøre samfunnet fra kristendommens åk. Ikke minst var disse «kristendomsfrigjørene» å finne på venstresiden i norsk politikk, ledet an av medier som Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen, der særlig selverklærte feminister snakket kristendommens konservative moral ut av offentligheten. Det var et frigjøringsprosjekt.
Tiden var preget av at meningmann aktivt måtte søke opp kristendommen, utover det lille bidraget som skolen presenterte og det som tilhørte religiøse høytider, spesielt jula, samt at en kunne slumpe innom en gudstjeneste i statskanalen NRK. Dette er altså en tid der DNK sto uten nevneverdig makt. Det førte igjen til at DNK hadde svært liten politisk innflytelse, og de fleste syntes enige om at det var fornuftig, for ikke å si rasjonelt, å opprettholde et skille mellom religion og politikk. Det vil si, DNK var jo slett ikke av en slik oppfatning, men var skjøvet ut på sidelinja.
Med inntoget av lovreligionen islam, som altså ikke skiller mellom politikk og religion, kom muligheten for å skape et nytt klima. I begynnelsen var ikke islam organisert her i landet. Slik sett var muslimers tro privatisert, hvilket igjen var frigjørende for den enkelte muslim. Så satte DNK inn det som er blitt nådestøtet for mange muslimer i Norge. Eller som Tvedt sier det: DNKs møte med islam var «bemerkelsesverdig imøtekommende». Det handlet nettopp om bidra til å organisere islam, der DNK var svært så behjelpelig med å opprette «paraplyorganisasjonen» Islamsk Råd Norge (IRN) – en organisasjon som i årevis har vært befengt med skandaler og intern uro. Etter at statlige tilskudd ble holdt tilbake fra IRN og flere muslimske organisasjoner har meldt seg ut, vil nok resultatet bli etableringer av andre muslimske såkalte paraplyorganisasjoner, og nye krangler og maktkonsolidering. Og alle med like «gode grunner» til å hevde sin rett til statsstøtte. Makt og penger, er hva det handler om. Makt til å gjøre (deres tolkning av) islam til en politisk faktor, finansiert av befolkningens skattepenger. I dag er islam Norges nest største religion.
De første muslimene i Norge hadde langt større frihet enn i dag, ikke minst gjaldt det kvinnene. Men med større – og organiserte – miljøer kom også presset og kravene om «den riktige islam».
Organisert islam har således vært en ulykke for mang en muslim i Norge, men til gjengjeld en suksesshistorie for å gi islam makt – da via visse organiserte grupper. Men disse gruppene er akkurat samme type grupper som 1970-tallets kristendomsfrigjørere kjempet mot. Fra 1980-tallet og utover begynte de samme å forsvare disse gruppene. I dag finner vi dette forsvaret hos de fleste offentlige aktører, noen er endog blitt promotører. Villfarelsen ligger i «islamofobi», slik Tvedt poengterte i Verdibørsen.
Tvedts bestselger bak diskusjonen i Verdibørsen.
Dialog
Biskop Atle Sommerfeldts forklaring på valget av dialoglinjen hos Verdibørsen er nesten skremmende. For det kommer klart frem at DNK ikke bare hentet sine kunnskaper fra konfliktene i Midtøsten (via erfaringer fra misjonsorganisasjonene, Kirkens verdensråd og Lutherske verdensforbund), men de tok det for gitt at de samme problemene ville etablere seg på norsk jord.
Så hvordan håndtere noen konflikter som strengt tatt ikke eksisterte i Norge? Jo, ved tiltak som hadde som hensikt «å redusere konfliktpotensialet». Og hva var så tiltaket? Jo, å redusere noe som strengt tatt heller ikke var noe problem i Norge – nemlig å «nedbygge fordommer».
Med andre ord foretok DNK en «teoretisk import» av konfliktene mellom kristne og muslimer i Midtøsten og etablerte strategier deretter i Norge. Som Sommerfeldt påpeker: Dialogarbeidet, ikke minst utført av Kirkens verdensråd med røtter i Midtøsten, «advarte om at hvis Vestens kirker i møte med islam lager konfrontasjoner, og sier at det er umulig for kristne og muslimer å leve sammen, så er det vi som må betale prisen for det.» (La oss i denne sammenheng hoppe bukk over den innebygde trusselen som ligger i denne advarselen). Koblingen understreker Sommerfeldt ytterligere ved å påpeke at det var en «sammenheng mellom den strategi som man valgte i Norge og den strategi som kirker i Midtøsten anbefalte.»
Man kunne høre Tvedts oppgitte sukk i bakgrunnen mens Sommerfeldt forklarte. Tvedt viste til at det ikke handler om dialog versus ikke-dialog, ei heller om kristne og muslimer skal leve sammen. Dette er bare å banalisere hele problemstillingen, påpekte han. Det handler om det helt grunnleggende, nemlig: Hvordan leve sammen?
Tvedt eksemplifiserte med Rushdie-saken og karikaturstriden. I 1989 demonstrerte rundt 3.000 muslimer i Oslo mot at romanen Sataniske vers skulle oversettes og utgis i Norge. «Allah er stor» og «Rushdie satan», «Krenk ikke muslimene», «Forsvar menneskelig tro og verdighet» og «Forby sataniske verk» var blant slagordene som runget i hovedstadens gater. Demonstrasjonen var først og fremst rettet mot William Nygaard og forlaget Aschehoug som ville publisere boka, og arrangøren av demonstrasjonen hevdet at de protesterte på vegne av 20.000 muslimer i Norge. Fra DNK var det fullstendig taust, bortsett fra én stemme: Biskopen i Stavanger mente at – av hensyn til muslimene – burde boka ikke bli utgitt.
Atle Sommerfeldt.
Så ble karikaturstriden i Danmark utløst i 2005 (her finner du en samleside fra vårt gamle nettsted om konflikten fra sin uskyldige start 16. september 2005 til våren 2007). Første gang spørsmålet ble stilt om disse eller slike karikaturer kunne bli publisert i Norge, var 5. januar 2006 (i Kulturbeitet NRK P2). Gjester var avisredaktør Ivan Kristoffersen og tegner Finn Graff, og svaret var nei. Men det lå helt motstridende begrunnelser fra avisredaktøren og tegneren: Mens Kristoffersen ikke ville publisert tegningene av «hensyn til muslimers æresfølelse”, ville Graff betenkt seg med å tegne Muhammed i frykt for sitt eget liv. Graff ga også uttrykk for at islam hadde tvunget han til å begrense sin kunstneriske frihet. Til historien hører med at rights.no var de første i Norge som publiserte Muhammed-karikaturene, det gjorde vi allerede høsten 2005 da bråket ble utløst i danske Jyllands-Posten, men den gang ble ikke alternative medier regnet med, så det er den daværende kristne avisen Magazinet som i ettertid er blitt kjent som de første som publiserte Muhammed-tegningene, datert 9. januar 2006.
Selv om muslimer i Norge knapt hadde leet på et øyelokk over karikaturtegningene, så gikk Kirkens Nødhjelp, da ledet av nettopp Sommerfeldt, på vegne av muslimene offentlig ut og beklaget. Dette var å såre og provosere muslimer, fastslo Sommerfeldt, som dermed nok en gang var forutinntatt på muslimers vegne. Og som kjent – organisert islam visste å benytte seg av legitimeringen av offerrollen. Frihetsorienterte muslimer ble dermed nok en gang tatt som «gissel» for organisert islam, i Norge med DNK som pådriver.
«Dialogen» var viktigere enn ytringsfriheten, for «dialogen» skulle bidra til at religion ikke ble konfliktskapende. «Vi» måtte innse at ytringsfriheten har en grense, slik at «vi» kunne leve i fred og fordragelighet med hverandre. Noen flere som kjenner at denne argumentasjonen skurrer?
Islamofobi
At det skurrer mener i alle fall Tvedt. Han viser til at «hele denne dialoglinjen ble formulert ut fra en analyse om at i det norske samfunnet så er problemet islamofobi. På 90-tallet. Hvis man nå leser aviser, lederartikler og ledende politiske personers uttalelser, så er det jo en meningsløs oppsummering. For det var ingen islamofobi i det norske samfunnet på 1990-tallet, selvsagt bortsett fra visse utgrupper.»
Men nettopp ved å adressere problemet i Norge til islamofobi, så ble selvsagt det å kritisere islam det samme som islamfrykt eller at man ikke ville leve sammen med muslimer, påpeker Tvedt, og legger til at «det har selvsagt ingenting med det å gjøre».
Men Sommerfeldt tar ikke kritikken. Han viste nok en gang til at det var konflikter andre steder i verden, blant annet kristnes massakre av muslimer på Balkan og hvordan han med selvsyn i 1987 så hvordan muslimer behandlet kristne i Pakistan, som var grunnlaget for deres strategi. Han er heller ikke enig med Tvedt at det fantes islamofobe utgrupper, da det ifølge Sommerfeldt «er dype historiske tradisjoner i det norske samfunnet for fremmedfrykt og innflytterplage». For å begrunne standpunktet forteller Sommerfeldt at han selv var prest i Tøyen-området på 80-tallet «og levde midt oppi dette, og det er jo ingen tvil om at både den kulturelle frykten og den religiøse frykten var levende blant folk».
Sistnevnte er jo interessant, for da kan vel også jeg ta i bruk egne erfaringer. Jeg bodde i samme området på samme tid, men jeg må si at jeg tviler sterkt på Sommerfeldts utlegning. I mine 25 års fartstid i området, også med små barn og ditto møtepunkter, var det først utover på 2000-tallet at muslimers inntog i nærmiljøet begynte å vekke noen offentlig interesse og å bli diskutert, alltids i de lukkede rom. Ikke minst fordi det ble flere og flere muslimer i området, og den organiserte delen av islam begynte å gjøre bruk av sin makt blant annet ved særkrav, som naturlig nok vekket nærmiljøets interesse. Men å kalle det kulturell og/eller religiøs frykt, det sier mest om Sommerfeldt og DNKs tankegang. De fryktet at konfliktene skulle komme hit, og dermed gjorde de islamkritikere til syndebukker. Så løftet man opp organisert islam, og da «dryppet det på klokkeren». Slik kunne kristendommen igjen bane seg vei inn i offentligheten og igjen tilrøve seg politisk makt – noe Sommerfeldt altså ikke avviser.
Men historien skal vel skrives om – hvis vi ikke får flere oppriktige historikere som Tvedt på banen. Men det viktigste spørsmålet i dag er når norsk offentlighet igjen skal se den helt sentrale betydningen av å skille religion og politikk?