Mange av oss var meget skeptisk til at Venstre skulle gå inn i Solberg II-regjeringen. Ikke bare fordi Venstre har en uansvarlig liberal innvandringspolitikk, men også fordi Venstre fra Solberg I-perioden var klar på at de ville i regjering – men uten Fremskrittspartiet – i tillegg til at Venstre som «støtteparti» var vinglete, ustabil og hadde meninger om ting de slett ikke burde mene noe om. Sistnevnte handlet for eksempel om hvem statsministeren valgte som statsråder. Da Sylvi Listhaug (FrP) ble innvandringsminister het det fra Venstre-leder Trine Skei Grande at «hun er ikke min statsråd». Og enda verre ble det da Per-Willy Amundsen (FrP) ble justisminister. Da gikk Venstre og Skei Grande helt i svart. Venstre holdt i desember 2016 like godt en egen pressekonferanse i Stortingets vandrehall for å fortelle hvor grusom denne Amundsen er, og at Regjeringen med denne utnevnelsen tok nok et skritt mot høyre – og vekk fra dem. Så at Amundsen ble ofret på Solberg II-regjeringens alter til fordel for Venstres inntreden er fullt forståelig. Men at FrP godtok det, se det er mer uforståelig. Dog, hva gjør en ikke for å beholde regjeringsmakt?
Kuvendingen
Alt handler om regjeringsmakt, det gjelder samtlige partier. Spillet Ap nå har iscenesatt handler om FrP og Venstre, og dermed indirekte Høyre.
For det er god grunn til å tro at også FrP fryktet at Venstre i regjering ville bidra til å svekke FrPs viktigste sak, innvandring. Det er ingen andre i den norske partifloraen som kan smykke seg med et slikt eierskapsforhold til feltet, og da uavhengig om vi snakker en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. For å redde politikkens ansikt til både FrP og Venstre (Høyre er jo som kjent helt fraværende i innvandringspolitikken), ble det i Jeløya-plattformen nedfelt noen innvandringspolitiske formuleringer som FrP kunne bruke til å hevde sin fortsatte restriktive linje, mens Venstre kunne hevde sin liberale linje. Som velger kan en jo selvsagt bare undre seg over hvilken realpolitikk det eventuelt blir av slikt. Men gitt eierskapsforhold til innvandringspolitikken, har FrP mer å tape enn Venstre.
Så ble løsningen for FrP utrolig nok Ap. I gårsdagens 12-timers debatt på Stortinget om nettopp Regjeringens plattform, fremmet Ap 22 forslag på innvandrings- og integreringsfeltet. Alle forslagene er velkjente, selv om de i sin nåværende formulering ikke kan kalles målrettede tiltak tilpasset dagens problemer. De er gårsdagens løsninger på gårsdagens problemer. Men viktigere i denne sammenheng: Tror Ap at de med slik copycat-politikk kan lure velgerne til å tro at Ap er det førende partiet i innvandringspolitikken?
Så og si samtlige av Aps forslag har vært fremmet i Stortinget tidligere av FrP, og stemt ned at Ap. Så hvorfor denne kuvendingen?
Skape konflikt
Det politiske spillet er enkelt. Med FrP i regjering kan partiet vanskelig stemme for Aps forslag uten at det kan skape konflikt med Venstre.
Så Ap bryr seg nok mindre om en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk til det beste for landet, de benytter saken for å skape splid i Solberg II-regjeringen. Derfor skal FrPs stortingsgruppe lokkes til å stemme mot Aps forslag for angivelig ikke å bryte med regjeringserklæringen, samtidig med at Ap kan peke på FrP og si, ah!, hvem har den mest restriktive innvandringspolitikken i landet her!?
Eller som Aps nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, sa her om dagen, rett etter at han hadde forhåndslekket Aps nye kuvending, at «Frp er store i kjeften, men viker unna innvandrings-tiltak». Stemmer FrP for vil Ap hardnakket påstå at at regjeringsplattformen brytes, kanskje med drahjelp av et forvirret Venstre.
Det er høyt spill fra Ap. Det er heller ikke første gang Ap har prøvd å frata FrP eierforholdet til innvandringspolitikken, forrige gang satt de endog i regjering (2011) – uten å lykkes, men det nye elementet denne gangen er altså Venstre.
Vinn-vinn for FrP – og landet
Her kan FrP på Stortinget bare boltre seg. De bør stemme for hvert av de tiltakene de er for, som i blåkopiens navn vel teller 22, og slik sett bidra til at FrPs innvandringspolitikk blir en realitet selv om de sitter i regjering med Venstre. Det kan bli en fantastisk vinn-vinn-situasjon for FrP. Og det beste for landet. For når selv Ap har innsett at FrPs innvandringspolitikk er den beste, da er det ingenting som bør holde FrP igjen.
Venstre på sin side får godta at Stortinget er den høyeste myndighet i dette landet, og innse at deres politiske motstander her er Ap. Og hvis noen virkelig tror at Venstre slipper den nylige tildelte regjeringsmakta på grunn av dette, da har man oversett Solberg strategiske evner. Solberg har ikke jobbet i årevis for å etablere en bred borgerlig regjering, hun har ikke en gang sluppet taket i KrF, for å la Aps politiske spill la det hele glippe. Det får hun nok også Venstre til å innse.
Neste trekk i dette er hva regjeringserklæringen ikke sier, for det er der løsningen ligger. Uansett er jeg sikker på at taperen her heter Ap, ikke minst fordi «folk flest» kommer å føle seg rundlurt av partiet, og da er folk flest både de med og uten innvandringsbakgrunn.