Når man leser denne historien, kommer tanken: «De» er for mange til at et demokratisk innstilt land vil klare å hamle opp med alle overgrepene, alle forbrytelsene. Det handler altså om kvantum for en rettsstat. Og det handler om tankesettet – som utvannes i møte med overgrepskultur fra den islamdominerte verden.
Det er der Sverige ser ut til å være: Landet har antakelig nådd et tipping point. De klarer ikke å opprettholde eget lovverk, egen rettsstat.
Vi ser det i alle voldtektssakene som anmeldes (ny rekord i fjor), for ikke å snakke om alle voldtektene som etter all sannsynlighet ikke anmeldes.
Hva med barneekteskap? Hva med kjønnslemlestelse? Sistnevnte er nå avdekket i Gøteborg. Overgrepet skal ha blitt utført på barnet i hennes eget hjem. Foreldrene er satt fri fra varetekt.
Betalt for å ta av seg «kona»
Jentebarnet denne artikkelen handler om, ble hentet til Sverige 15 år gammel. Hun ble plassert av myndighetene i «familjehem», altså fosterhjem, hos den fem år eldre mannen hun var giftet bort til. Ektemannen, en uttalt jihadist, fikk dermed økonomiske bidrag for å ta seg av barnet, som han fritt kunne bruke som han ville.
Han nektet henne å gå på skolen, for der kunne hun treffe andre menn. Dernest lot han henne møte opp på skolen, for selv å sitte som vakt i samme klasserom. Han nektet henne å kontakte slektninger i Tyrkia på telefon. Han nektet henne å ha mobil. Hun var fanget i hans hjem. Det er jentas oppnevnte verge som forteller, Helena.
Historien om Diane begynte under migrasjonskrisen høsten 2015. Svensk sosialtjenestes kapasitet var sprengt. En mann oppsøker administrasjonen i en mindre kommune i Örebro-distriktet. Han har med seg jenta, Diane, som han nettopp hadde fraktet fra Tyrkia som hustru. Mannen ber om at det oppnevnes en verge til den mindreårige jenta.
Alarmklokkene ringte – i hodet på Helena, som har lengre erfaring med å arbeide med yngre asylsøkere.
«Jeg forstår ikke at ingen reagerte da han kom inn og var gift med henne, barneekteskap er jo forbudt i Sverige. Familien hans eier dessuten eiendommen der Dianas familie i Tyrkia bor, så det er jo ikke så vanskelig å forstå at hun har vært en form for handelsvare», sier Helena.
Trusler
Hvis noe gikk imot ektemannen, truet han med å sette fyr på seg selv og omgivelsene. Da han møtte motstand på skolen til Diane – de ville ikke ha en voksen mann blant elevene – svarte han: «det er vi jihadister som bestemmer», forteller Helena.
Hun fortsetter: – Og i hele perioden betalte kommunen ut bidrag (lønn, inndekning av utgifter for å ta hånd om barnet) til ektemannen.
Helena hadde mye kontakt med Diane, men sjeldent på tomannshånd. Ektemannen var nesten alltid til stede.
Bekymringsmelding
På skolen til Diane begynte man å ane ugler i mosen. Skolen sendte derfor en bekymringsmelding til sosialtjenesten. Dianas onkel, som bor i Nederland, varslet på sin side politiet, ettersom han ikke fikk telefonkontakt med Diane på flere uker.
Men det var først da kommunen fikk en ny leder i sosialtjenesten, at kommunen fikk øynene opp for den 15 år gamle barnehustruen. Vedkommende ville plassere Diane bort fra ektemannen. Saken ble løftet inn for forvaltningsdomstolen i Karlstad, med henvisning til Lov om omsorg for unge (LVU).
-Vi hadde så store forventninger til rettergangen, men retten sa nei til LVU. Og så snart dommen falt, tok mannen med seg jenta til en annen by der sosialtjenesten ikke når henne, sier Helena.
Helena har derfor ikke kontakt med Diane lenger. Den lille informasjonen hun får om jenta er «bilder i sosiale medier iblant». Derfor vet Helena at Diane ikke går på skolen, men at hun er hjemmeværende med en baby.
Dommen
Hvordan tenkte forvaltningsdomstolen da den snudde ryggen til barnet Diane, som fremdeles ikke er myndig? Vi vet altså at hun er barnehustru, hun føder selv barn, hun er sterkt frihetsberøvet. Dommeren, Joar Berglund, forklarer seg slik: «Det trengs alvorligere misforhold.»
Frihetsberøvelse, barneekteskap, sannsynlige voldtekter – ikke alvorlig nok?
Berglund står fast ved dommen som falt for to år siden. Han er faktisk fornøyd med rettsavgjørelsen sin. Sjekk blodtrykket etter at du leser dette fra dommen, og Berglunds kommentar:
”Enligt kommunens utredning gifte sig XXX med Diana när hon var 15 år i Turkiet. Barnäktenskap är dock inte tillåtna i Sverige, och äktenskapet är därmed att betrakta som ogiltigt.”
– Fast det spelar ju ingen roll om det var ett äktenskapsbrott eller inte, det behövs mer konkreta missförhållanden i hemmet, säger Joar Berglund.
Videre fra dommen:
Och:”Under socialtjänstens utredning har det blivit tydligt att maken styr en stor del av Dianas liv. Han har bland annat hindrat henne från att gå i skolan, övervakat hennes telefonsamtal, hindrat henne från att kontakta anhöriga och från att tala med andra män, bland annat lärare.”
Berglund husker ikke om Diane var til stede under rettssaken. Men han mener at sosialtjenesten gjorde en dårlig jobb. De klarte ikke å legge tilstrekkelige bevis på bordet (sic!).
Et «helt vanlig» liv
Det blir verre, for i dommen står også disse ordene: Diane lever «et helt vanlig» liv sammen med ektemannen sin. Reporteren spør:
«Men her i Sverige er det vel ikke særlig vanlig at 15-åringer er gift med jihadister som begrenser deres liv så sterkt at de knapt kan gå på skolen?»
Dommer Berglund:
«Det kan man mene. Men det krever alvorligere misforhold for at man kan ta en beslutning om LVU. Som at foreldre misbruker en eller slår.»
-Men, spør reporteren dommer Berglund videre, om man ser Dianas situasjon i et helhetlig bilde, er ikke det tilstrekkelig for et LVU-vedtak?
«Nei, det fantes det ikke tilstrekkelig grunnlag for.»
-Men ville man ha vurdert dette på samme vi om det var en svensk jente? spør reporteren videre.
Dommer Berglund avviser problemstillingen som «spekulative bekymringer» som han ikke vil kommentere.
Illustrasjonsbilde HRS/Rights
Se i bakspeilet? Nei, takk
Reporteren prøver en ny vri: Hva om dommer Berglund ser seg i «bakspeilet», syntes han fremdeles avgjørelsen var riktig?
Berglund avviser å svare: «Jeg er ikke interessert i å se i bakspeilet.»
Kommunens advokat dengang får også reporteren på telefonen. Hun vil heller ikke uttale seg. «Jeg har ikke så mye å si om det her, jeg kan bare råde deg til å kontakte den aktuelle kommunen.»
Det gjør reporteren. Men hun kan konstatere at i denne kommune er det «ingen som arbeider med denne saken», med Diane, altså.
Vi får håpe at Sverige er et annet sted enn Norge. Og vi får håpe at Diane på et tidspunkt klarer å reise seg og ta kontroll over eget liv. Men som norskpakistanske Jeanette sa i et videoopptak med oss nylig (publiseres denne uken) om å klare å bryte ut av sosial kontroll:
«Det er en veldig langsom prosess, det å bli integrert i sin egen frihet, når man aldri har visst hva det er.»
Jeanette. Foto: HRS/Rights
Artikkelen er basert på to oppslag i Nerikes Allehanda, bak betalingsmur.
Bortgift 15-åring placerad i familjehem – hos sin make