De sosialdemokratiske partiers fall, slik som vårt eget Arbeiderparti (Ap), handler kort og godt om at de sovnet på vakt. De var sløvet av langvarig makt. De oppfattet ikke at verden forandret seg. De oppfattet heller ikke at deres egen organisasjon var i ferd med å råtne på rot. De forlot sitt eksistensgrunnlag. Det hjelper lite å hete «Arbeiderpartiet» og hevde å være på lag med arbeiderne, mens egen partiledelse fylles opp av akademikere. Avstanden til egne velgere har dermed bare økt. Like lite hjelper det å importere «nye» borgere som tilnærmet stemmekveg hvis de i liten grad er sysselsatt, i tillegg til at borgerne som historisk har vært sosialdemokratenes velgere ender i konkurranse med innvandrere på arbeidsmarkedet.
Siste meningsmåling (2. februar) fra Norstat for Vårt Land gir Ap en oppslutning på 22,7 prosent. Det er en nedgang på hele 4,7 prosentpoeng fra siste stortingsvalg, som var ett av de dårligste valgene for Ap på lang tid. For Høyre er det derimot nok en god måling. De havner på 29,9 prosent, en økning på 4,9 prosentpoeng fra valget 2017. Regjeringsmakker FrP får 12,8 prosent, ned 2,4 prosentpoeng fra valget, mens Venstre fortsatt vaker rundt sperregrensen med 4,0 prosent, ned 0,4 fra valget. For de øvrige partiene er oppslutningen som følgende (endring siden valget i parentes): SV: 7,4 prosent (+1,4), Sp: 11,0 (+0,7), KrF: 4,3 (+0,1), Rødt: 2,8 (+0,4), MDG: 2,7 (-0,5). Utover Aps kraftige fall, er det altså nedgang for FrP, MDG og Venstre. Hvorvidt metoo-sakene påvirker denne målingen er vanskelig å vite, men uansett ser det ut som om Høyre, også med mange metoo-saker, kommer godt ut av det.
Nettavisen har, med utgangspunkt i EU Observer, Spiegel Online, NTB, New York Times og kommentarer fra generalsekretær i Atlanterhavskomiteen, Kate Hansen Bund, sett nærmere på sosialdemokratenes situasjon i en rekke land i Europa. Det kan ikke være lystig lesning for dem som bekjenner seg til sosialdemokratenes politikk.
Sosialdemokratisk europareise
15 av de 17 undersøkte landene med sosialdemokratiske og sosialistiske partier opplevde en tilbakegang i perioden 2000-2017, og noen en drastisk tilbakegang. I 2000 hadde sosialdemokratiske og sosialistiske partier regjeringsmakt i 10 av de 15 landene som den gang utgjorde EU-medlemslandene. I dag teller de en drøy håndfull av 28 medlemsland.
Ved fjorårets valg i Tyskland fikk sosialdemokratiske SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) en oppslutning på 20,5 prosent. Det er det dårligste valget til SPD siden 2.verdenskrig. Til sammenligning hadde partiet en oppslutning på 40 prosent i 1998. På 19 år har altså partiets oppslutning falt med nesten 20 prosentpoeng.
Presidentvalget i Frankrike i fjor endte med at presidentkandidat Benoit Hamon fra PS (Parti socialiste) fikk en oppslutning på 6 prosent. Hans forgjenger og tidligere president Francois Hollande, den minst populære presidenten i fransk historie, avstod fra å stille til gjenvalg.
I Nederland og Tsjekkia gjorde de sosialdemokratiske partiene det elendig under fjorårets parlamentsvalg. De falt med henholdsvis 19 og 13 prosentpoeng fra forrige valg. Det nederlandske sosialdemokratiske partiet PvdA (Partij van de Arbeid) gikk fra 38 til 9 mandater.
Det greske sosialdemokratiske partiet PASOK (The Panhellenic Socialist Movement) er stort sett utradert. I parlamentsvalget i 2012 falt oppslutningen med mer enn 30 prosentpoeng, fra 43,9 til 13,2 prosent, og i 2015 var oppslutningen på stusselige 4,7 prosent.
Det sosialdemokratiske partiet SPÖ (Sozialdemokratische Partei Österreichs) i Østerrike har falt med nesten 10 prosentpoeng i oppslutning de siste 15 årene. Ved parlamentsvalget i 2002 oppnådde partiet 36,5 prosent, i fjorårets valg havnet SPÖ på 26,9 prosent.
Sosialdemokratiske partier i Italia, Spania og Portugal, kan bare lengte tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, da de kunne ha en oppslutning på over 40 prosent i valgene. Det spanske sosialdemokratiske partiet PSOE (Partido Socialista Obrero Español) fikk for eksempel en oppslutning på 42,6 prosent i 2002, i 2016 var oppslutningen falt til 22,7 prosent.
Storbritannias ledende arbeiderparti, Labour Party, har også slitt. Labour mistet en oppslutning på 10 prosentpoeng mellom 2001 og 2015, selv om fjorårets parlamentsvalg viste en fremgang på nesten 10 prosentpoeng (fra 30,4 til 39,9). Men så står da også Storbritannia i en spesiell situasjon for tiden gitt Brexit-forhandlingene.
Også de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Sverige og Finland har gjort samme erfaringer. I Danmark har imidlertid Sosialdemokratene (S) kanskje igjen begynt å gjenvinne makt. I det danske kommunevalget senhøsten 2017 endte S på 32,4 prosent. Det er betydelig bedre enn de 26,3 prosent ved folketingsvalget i 2015. Fremgangen kan antakelig tilskrives at S-leder Mette Fredriksen har tatt et skritt mot høyre, for øvrig en strategi som Marte Gerhardsen i Agenda i februar 2017 i en kronikk i VG dømte som et historisk feilsteg.
Frustrasjonen
Hva har skjedd? Hvordan forklares at sosialdemokratene har mistet makt i land etter land?
– Hvis man går 15 til 20 år tilbake i tid, var det nesten bare sosialdemokratene som satt med makten i Europa, sier Europa-ekspert og generalsekretær i Atlanterhavskomiteen, Kate Hansen Bundt, til Nettavisen.
Forklaringen finner Bundt i en kombinasjon av strukturelle og politiske forhold. Strukturelt til teknologisk utvikling: globalisering og ikke-vestlig innvandring. De politiske til manglende forskjeller mellom sosialdemokrater og de borgerlige i velfungerende velferdsstater.
– Basen for sosialdemokratene har vært arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen, da i hovedsak industriarbeidere. De er rent tallmessig i tilbakegang i store deler av spesielt Vest-Europa. Det skyldes både den teknologiske utviklingen med blant annet robotiseringen innen industrien, og globaliseringen hvor mange arbeidsplasser har forsvunnet til lavkostland lenger øst i Europa eller Asia, sier Bundt.
Så har vi den høye arbeidsledigheten i deler av Europa. Frustrasjonen til dem som faller utenfor har de sosialdemokratiske partiene ikke har klart å fange opp, sier Bundt. Noe som neppe er så uforståelig, da sosialdemokratenes politiske lederskikkelser kan trone øverst på lønningslistene. De er blitt del av eliten.
Samtidig mener Bundt at det er paradoksalt at det er partier på ytre høyrefløy som har klart å fange opp mange arbeiderstemmer, da ved å presentere seg som anti-globalisering-, anti-innvandring- og velferdspartier. Men er det egentlig så «paradoksalt»?
Når deler av folket opplever selve livsgrunnlaget som truet, så velger man kanskje å stole på politikere som hevder å satse på eget land og eget folk? Politikere som hevder å sette sine egne først. Jo, det lukter Trump og «Make America great again» – som slo an. For selvsagt kan «slitere» bidra til å hjelpe innvandrere, men det fordrer at den samme sliteren har mulighet til å bidra og ikke ender opp i et forsøksprosjekt der innvandreren tar jobben din eller får fordeler som oppleves urettferdig for øvrig befolkning. Slik som for eksempel at innvandrere kan få bonus for å komme seg i jobb, slik som vår nyslåtte integreringsminister Jan Tore Sanner (H) luftet i Nettavisen:
– En sluttbonus som premierer deltakere som kommer raskere gjennom introduksjonsprogrammet og over i jobb, aktivitet eller utdanning er et annet forslag som vi vurderer, sier han.
Tiltaket kan være bra i seg selv, ikke minst besparende, men kall det for all det ikke «bonus». Men slik «frustrasjon» plages ikke velfødde politikere av, men det gjør «globalistenes tapere». For de rike kan le hele veien til banken av billigere arbeidskraft (her eller der) og enda flere muligheter for internasjonale investeringer og avkastninger. I alle fall hvis de er så kortsiktig at de holder seg varm ved å pisse i buksa. For på sikt vil globaliseringen og dagens innvandring belaste velferdsstaten i en slik grad at «kreativiteten» for å få inn mer penger til staten kan ramme de rikeste hardt. Så vil sikkert noen av dem bare flagge ut, gitt at de ikke bygger sin formue på naturressurser, skog for eksempel, som ikke er så enkel å ta med seg. Men det kan jo også være at mange av de samme rikingene som har mulighet til å flagge ut, har bånd til Norge, ikke minst familiære i et historisk perspektiv, som kan skape et dypt savn til røttene. Kanskje penger ikke er alt likevel.
Fremtidsangst
Men hvorfor skulle så Ap rammes så hardt av innvandring og arbeidslinja i Norge? For selv om Norge de siste tiårene har hatt en enormt høy innvandring i forhold til folketallet, og at det kommer mange ikke-vestlige innvandrere (som vil fortsette), så har ikke Norge slitt spesielt mye med høy arbeidsledighet. Forklaringene er flere, men la oss ta kortversjonen: Norges arbeidsledighetsstatistikk forteller ikke den reelle situasjonen. 600.000-700.000 personer i arbeidsfør alder er helt eller delvis ute av arbeidsmarkedet, det vil si at de lever helt eller delvis på NAV. Men ikke alle disse fanges opp av arbeidsledighetsstatistikken. «Lav» arbeidsledighet og høy innvandring har Norge rett og slett betalt seg ut av. Fordi vi har hatt råd til det. Merk: Har hatt, nå røyner det på.
Det skaper angst for fremtiden. Vil Norges hittil oljesmurte økonomi beherske overgangen? Vil vi klare å skape nye og flere arbeidsplasser når vi blir flere og flere mennesker, mange uten nødvendige kvalifikasjoner for et norsk arbeidsmarked? Og det samtidig med det politiske spillet om «grønne» arbeidsplasser som ikke bare er kostnadskrevende i seg selv, men som er som en dråpe i havet om vi løfter blikket utover verden. Så kommer den verdimessige biten i tillegg: Hvordan endres Norge med stadig flere borgere med et verdisyn på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier? Her har for eksempel politikernes knefall for islam ikke akkurat stagget fremtidsangst.
Derfor handler det ikke bare om hva som er, man hva man frykter kan komme. Som Bundt sier til Nettavisen, har ikke Tyskland høy arbeidsledighet, men undersøkelser avdekker at selve frykten for hva den teknologiske utviklingen og videre globalisering skulle føre til på sikt, betyr mye for mange. Og det i en kontekst der forbundskansler Angela Merkel rotet seg fullstendig bort da folkevandringskrisen ble utløst i 2015.
– Frykten for hvordan, spesielt ikke-vestlig innvandring vil kunne endre europeiske samfunnsverdier og utfordre velferdsstatene, kjennetegner ikke bare Tyskland, men de fleste land i Europa, sier Bundt.
Se dette opp mot Aps uansvarlige forslag om å invitere 10.000 syrere til Norge (april 2015), dertil på et fullstendig feilaktig kostnadsoverslag, og spør deg hvorfor Ap gjorde et elendig valg i 2017?
«Denne fremtidsangsten burde sosialdemokratene kanskje ha fanget opp. I stedet går mange arbeiderstemmer til ytre høyrefløy», fortsetter Bundt og viser til de mange såkalte høyrepopulistiske partier i Europa som har fått et kraftig oppsving.
– Mange søker nok etter nye løsninger fordi de opplever at den gamle oppskriften ikke fungerer. Så velgerne er på vandring mot ytre høyre i de fleste europeiske land, sier Bundt.
Men hvis det hadde vært så enkelt, hvorfor har da Fremskrittspartiet (FrP) hatt den politiske utvikling som de har hatt? I 2009 hadde partiet 22,9 prosent av stemmene, i 2017 havnet FrP på 15,2 prosent – den laveste oppslutningen på 32 år. Det kan ikke tilskrives regjeringsslitasje, da partiet i 2013 (bare) hadde 16,3 prosent.
Det kan være at folket ikke ser nye løsninger hos partier med en restriktiv innvandringspolitikk, men de øyner kanskje håp. De stemmer «høyrepopulisitisk» for å presse ansvarlige partier til en mer innvandringsrestriktiv politikk. FrP i regjering har gjort liten forskjell, men da pekes det gjerne på hvordan det kunne vært uten dem – og på kjøttvekta. Men hvem tror at denne kjøttvekta – med Venstre i regjering – vil gjøre det lettere for FrP å få gjennomslag for sin innvandringspolitikk? Det er akkurat det Ap har «skjønt» og dermed nylig har gjort FrPs innvandringspolitikk til sin egen. Men det er et lett gjennomskuelig politisk spill om regjeringsmakt, men som nevnt tidligere: det kan tjene landet.