Tidlig i denne måneden ble det arrangert et møte med Sveriges modigste politibetjent Peter Springare, i Gøteborg. Møtet krevde forhåndspåmelding, og var lukket, med TV4 til stede.
Peter Springare, du vet han som er «så jävla trött» av all grov kriminalitet i Sverige som er relatert til personer med opphav i disse landene, skrev slik på Facebook om en uke på jobb i Örebro for et år siden:
Länder som representerar veckans alla brott: Irak, Irak, Turkiet, Syrien, Afganistan, Somalia, Somalia, Syrien igen, Somalia, okänt land, okänt land, Sverige. Hälften av de misstänkta kan vi inte veta säkert eftersom de inte har några giltiga papper. Vilket i sig oftast innebär att de ljuger om nationalitet och identitet.
De politisk korrekte «gikk amok», mens Springare ble møtt med et blomsterhav fra folket, pluss anmeldelse.
Tankepoliti frykter sannheten
Denne gangen er det politiet selv som anmelder kollegaen sin. Politiet har altså trådt inn rollen som tankepoliti. Disse ordene falt nemlig i Gøteborg 4. februar: gruppevoldtekter «er et nytt, kulturelt fenomen», og ble kringkastet på TV4 i Sverige. Springare sa også at problemet har eskalert, og at, jo, det finnes svensker som også er med på dette barbariet, men det er liten tvil om overrepresentasjonen til visse nasjonaliteter.
«Det er også etniske svensker som begår gruppevoldtekt, men ikke i samme størrelsesorden som utenlandsfødte gjerningsmenn.»
Ifølge politiledelsen i Bergslagen foreligger det en mulig lovovertredelse i Springares uttalelser, og politiet mener derfor de har en plikt til å anmelde og etterforske saken. Politiet mener at publikums tillit til politiets nøytralitet kan ødelegges.
Da tror jeg vi skal minne politiet om følgende som den frittstående journalisten Joakim Lamotte gravde frem i fjor: I den lille byen Stenungsund på vestkysten (ca 10 000 innbyggere) har ikke politiet ressurser til å etterforske voldtekt av barn ned i treårsalderen. Mens på Facebook ganske nylig fortalte Julia Fahlgren om en spesiell hendelse på et venteværelse hos tannlege (2. februar), som virkelig burde vekke bekymring hos politiledelsen i Bergslagen og Sverige generelt.
Tillit? Neppe
Vi gjengir Fahlgren først med våre egne ord: To jenter i tenårene snakker lavt sammen, men høyt nok til at Fahlgren snapper opp samtalen. Temaet er voldtekt og anmeldelse. Ingen av dem ville anmeldt voldtekt, fordi de har ikke tillit til systemet! De leser i mobilen om en voldtatt kvinne og at gjerningsmannen ikke ble dømt. Begge to har flere eksempler på slike hendelser fra mediene. Men enda verre: De to jentene kjenner flere jenter både i hjembyen og andre steder som har blitt voldtatt og som ikke har anmeldt saken. Eller som har anmeldt uten resultat.
Fahlgren spør dem forsiktig om de kan fortelle henne om bekjente av dem som har blitt voldtatt. Idet hun spør blir den ene av jentene kalt inn til tannlegen. Den andre forteller dette:
«Hun sier at alle hennes venner kjenner noen (mer eller mindre godt) som har blitt voldtatt.
Men det er nesten ingen som anmelder det, fordi det skjer ingenting.
Ei jente på *****skolen her i byen ble voldtatt på toalettet.
I skoletiden!
Hun anmeldte det.»
Anmeldelsen førte kun til en innledende etterforskning. Overgriperen og hans venner skrøt i omgivelsene om hvor lett det var å slippe unna. De lo jenta opp i ansiktet, fornedret henne, truet henne og tafset på henne daglig etter anmeldelsen. Det hele kulminerte med at jenta måtte bytte skole. Hvorfor? Fordi overgriperen ikke kunne «flyttes rundt» fordi han var i en «asylprosess». Jenta på venteværelse har mange flere historier, om hun som ble voldtatt og opplevde spontanabort (ikke anmeldt), om ei 16 år gammel jente voldtatt i byens sentrum på et toalett (anmeldt, gjerningsperson gikk fri), ei jente som ble voldtatt av tre gutter i en leilighet utenfor sentrum (anmeldt, lave straffer fordi overgripernes alder var lav). Fahlgren forteller at jenta på venteværelset har enda flere historier om voldtekter hun kunne fortalt om.
«Hun avslutter med å si at hun og de fleste vennene hennes aldri ville anmeldt en voldtekt i dag.»
De voldtatte orker ikke gå gjennom detaljer for politiet, bli mistrodd og stilt kritiske spørsmål til og deretter oppleve å møte overgriperen på gaten dagen etter eller etter et par måneder. Det er ikke verdt det. Det oppleves som en ekstra fornedrelse. De har venner som angrer bittert på at de gikk til anmeldelse.
«Og sannheten er at jeg forstår dem. Overgrepet pågår så lenge rettsprosessen pågår. Og når overgriperen engang ikke dømmes så er det offeret som straffes.»
I 2016 hadde 56 prosent i Sverige stor/ganske stor tillit til politiet. I 2017 sank andelen til 31 prosent. 44 prosent sa de hadde veldig/ganske liten tillit til samme etat.
Kanskje kollegene til Springare skulle ta en alvorsprat på kammerset? Dessuten; kriminalitetsutviklingen i landet bør ikke komme som en overraskelse på verken politi eller «eksperter». Den har vært varslet lenge. Svært lenge.