En leser av Rights sendte oss dette fotoet, tatt i en møbelforretning på det blide Sørlandet.
Innsenderen så en en ansiktstildekket kvinne, en kvinne i nikab. Vi ringte butikksjefen og spurte hvordan det kan ha seg at butikken promoterer det som kan oppfattes som kjønnsfascisme og støtter oppunder islamisering av Norge?
En meget imøtekommende og hyggelig sjef fortalte at på hans initiativ, og i samråd med de ansatte, ble dette bildet valgt ut som dekorasjon for å gjøre butikken noe «annerledes». Alle de ansatte syntes bildet var «vakkert». Han fortsatte:
–Vi sjekket bakgrunnen for bildet med leverandøren Herregård. Vi ville nemlig ikke gjøre narr av noen eller krenke noen ved å henge opp et bilde av en tildekt muslimsk kvinne. Kvinnen på bildet er ikke muslim, hun er nomade, og, ifølge leverandøren, har hun det bra. Vi ser kun det positive i dette bildet, en vakker kvinne, flotte farger.
Men kunden som tok dette fotoet så altså ved første øyekast først og fremst reklame for islamisme og kjønnsfascisme, og dette tok butikkeieren på ramme alvor.
-Vi ville bare vise mangfold i beste mening, signalisere at alle er velkommen i butikken vår, fortsetter han. – Men jeg ser poenget. Vi som butikk vil ikke på noen måte bidra til noen snikislamisering, jeg vil ikke bygge oppunder noe som ikke er bra. Jeg tar bildet ned umiddelbart.
La oss så spole tilbake til Valtentinsdagen tidligere i måneden. Valentinsdagen har sitt utspring i en fest i eldre kristne tider for å hylle St. Valentin og andre helgener som døde for sin tro. I vår tid (USA, deretter spredte dette seg), er dagen gjort til en hyllest av romantikken, den frie kjærligheten.
Fri kjærlighet mellom menn og kvinner er ikke akkurat hva hijaben prøver å fortelle.
Den intellektuelle kortslutningen er himmelropende.
Vennskap og kjærlighet er, mildt sagt, frabedt i islamsk æreskultur, der sosial kontroll er kjernen for å videreføre ukulturen.
Kontroll over jenter og kvinner manifesteres ikke minst ved hijaben på hodet. Den gir beskjed om at verken flørt eller annet er aktuelt. Hun eies av foreldre eller ektemann. Hun er en uløselig del av det islamske fellesskapet, ummaen, og skal giftes bort til en muslimsk mann. Som andre, hennes nærmeste, peker ut. Og denne ektemannen skal engang ikke elske henne. Han skal kun elske Allah og sin egen mor.
Rema 1000s reklame er ikke manipulerende islamisering. Den er direkte løgnaktig i islams favør.
Vi trenger altså verken Islamsk Råd Norge, moskeer eller predikanter for å få fart på den kulturelle revolusjonen som utspiller seg rett foran øynene våre. Vi har Rema 1000, og andre imbesille aktører som Kiwi, som laget sin egen grønne hijab for å lokke muslimske kvinner bak kassa, til å hjelpe mullahene.
At Rema 1000 fikk mange rasende reaksjoner fra publikum etter at nevnte reklamefilm ble lagt på Facebook, var ikke uventet. Rema 1000 valgte imidlertid å avfeie reaksjonen med «rasisme» og «diskriminering». (Noen kommentarer kan selvsagt ha vært det, vi har ikke sjekket kommentarfeltet deres.) Rema 1000 argumenterer som islamistene gjør på sitt beste: hopper med begge beina i offerrollen. I nidkjært forsvar for det som visstnok «bare er et plagg».
Som om folks reaksjoner var rettet mot kvinnen i reklamen, og ikke hijaben og budskapet. Nei, folk flest er imot hijab, og så mange som 59 prosent i Norge mener det er en fundamental kollisjon mellom islam i seg selv og verdiene Norge er tuftet på.
«Dagens bukett røde roser» går til den blide og rasjonelt tenkende butikkeieren på Sørlandet som står opp for friheten.
Fortsett å sende oss bilder til fotoprosjektet som dokumenterer forvandlingen av Norge. MSM, politisk lederskap og aktører som REMA trenger å bli minnet kontinuerlig om hva de selv har stelt i stand, og som de ser ut til å være livredde for å ta i.