Fra mange hold yndes det å harselere med HRS og «integrering». Påstandene som som gjerne fremmes i nærmeste skrikende toner, er at HRS ikke bidrar til integrering. Dette komme fra medier på lederplass, diverse samfunnsdebattanter og enkelte politikere – sistnevnte og førstnevnte selvsagt som ledd i et politisk spill. Den midterste nevnte typisk som ledd i posisjonering i de «penes» rekker (som gjerne ender i spagat).
La oss ta et rolig steg tilbake og sjekke noen absolutte fakta.
Ap har nå opplyst og vedtatt til det ugjendrivelige at vi i Norge har fått etablert noe som nå kalles sosial kontroll, altså såkalt æreskultur fra først og fremst den islamdominerte verden. Den beste benevnelsen av dette umenneskelige fenomenet kunne mye riktigere vært kalt fryktkultur. For det er trusler (og vold), og derav frykt, det handler om. Trusler om utstøtelse fra egen familie, klan eller stamme. Frykt for overgrep, i verste fall drap, om man trør over de svært strenge grensene for hva som er definerte som akseptabelt. Vi snakker altså om – ikke minst – kontroll over jenter og kvinners kropp og liv. Dette er selve drevet i æreskulturen: jenter og kvinners antatte/ikke antatte seksuelle uskyld. Dermed er vennskapelig, platonisk omgang mellom kjønnene blokkert. «All makt» settes således inn for å sikre den fulle kontrollen over jentebarn, faktisk fra de klarer å stå på to bein og formulere en setning.
Sett så dette inn i konteksten «integrering» og realpolitikk. Da skal jeg ta dere med på en liten reise som kan gi noen hentydninger til hvor noen hundretusener nye nordmenn kunne ha vært om vår politiske ledelse hadde fulgt HRS’ tiltaksforslag og presentasjon av problematikken gjennom nå 17 år.
Forbudt med vennskap
Først skal jeg si noen personlig. Jeg har jobbet innen innvandringsfeltet i 26 år, først som journalist (1992 – 2002), deretter i HRS med de samme temaene. Det startet med tvangsekteskap og æresrelatert vold og drap, og fortsatte med kjønnslemlestelse. I konteksten «integrering» må man kunne si at disse temaene er noe av det mest integreringshemmende man kan tenke seg. Blir du «markert» med avskåret ytre kjønnsorgan, vil du også vokse opp med sterk sosial kontroll i familie og omgivelser. Du vil tidlig vite at nær kontakt med andre enn dine aller nærmeste er tabu, det er haram» («forbudt»). Vennskap, slik Jeanette nylig forklarte oss, med medelever – særlig dem som ikke har den samme religiøse bakgrunnen som deg selv – er ditto «haram». Du vet fra svært ung alder at det kommer en dag da du skal giftes, og du vet at det er dine nærmeste – mor og far – som bestemmer hvem du skal dele resten av livet ditt med. Du forstår som ganske ung hvem de kommer til å peke på som din make: En med samme etniske og religiøse bakgrunn, kanskje aller helst fra foreldrenes opprinnelsesland.
Det er nettopp de transkontinentale arrangerte ekteskapene som tusener på tusener av unge i Norge har opplevd, som er en hovedfaktor for å forstå hvorfor vi i dag sliter med integreringen. Integreringen til herboende part settes nemlig i revers, og barna som fødes i disse ekteskapene får minst en forelder som typisk starter på null i norsk tilknytning ved ankomst Norge.
Så «enkelt», så logisk
Sosiologen født i Tyrkia, tyske Nekla Kelek, har formulert dette problemet gjennom importen av unge tyrkiske kvinner fra den analfabete kurdiske landsbygda slik, her med mine ord: De unge kvinnene sluses inn i storfamilier og tyrkiske miljø i Tyskland. De isoleres, de lærer verken tysk eller noe om det tyske samfunnet. Så kommer den doble tragedien. Disse marginaliserte kvinnenes hovedoppgave i livet er å oppdra barna som fødes i disse ekteskapene. Det ligger i sakens natur at kvinnene ikke klarer å gi barna den bagasjen de trenger i ranselen den dagen de starter på skolen. Barna blir tapere, og de settes inn i samme prosess: de blir levende i utenforskap, med sosial kontroll, æreskultur, som normen. Og en dag skal de giftes bort…
Så «enkelt», så logisk.
Dette viet vi mye plass fra år 2002, ikke minst i den banebrytende boken Feminin integrering i 2003, en bok som fikk føtter å gå på ut i verden (helt til USA og Brasil), ikke minst fordi vi dokumenterte en families innvandringshistorie (og derav forferdelige, umenneskelige integreringskonsekvenser), ved systematisk bortgifting av barna til søskenbarn i Pakistan som ble hentet hit. «Ahmed» som kom som arbeidsinnvandrer i 1973, var etter å ha hentet kone og åtte barn i 1978 blitt til 67 familiemedlemmer i 2002. Den pakistanske landsbygd-mentaliteten ble slik etablert i Norge. Som vi skrev i presentasjonen av boken:
De statistiske analysene avdekker at et overveldende flertall av de muslimske innvandrerne som har giftet seg, har inngått ekteskap med partner bosatt i opprinnelseslandet. Gjennom en norsk innvandrerhistorie (…) møter vi ansiktene til noen av dem statistikken omfatter. Det er rystende historier om utnyttelse, frihetsberøvelse og tvang – som også viser ”familiegjenforeningen” gjennom ekteskap: Søskenbarn tvinges til å ekte hverandre.
Motivene bak de arrangerte transkontinentale ekteskapene er å sørge for visum til Vesten, samt å opprettholde ”tradisjonelle verdier” knyttet til blant annet undertrykking av kvinner og religiøs underkastelse. HRS kaller de unge brudene for ”levende visum i en moderne form for menneskehandel”. Dokumentasjon vitner om at denne handelen er et omfattende problem i hele Vest-Europa.
Politiske maktpersoner både i Norge, Danmark, Finland og Nederland har allerede vist interesse for de uredde og innsiktsfulle forslagene til tiltak.
I denne høringsuttalesen fra HRS (2006) er historien til Ahmeds datter Mina, og familieinnvandringen, omtalt. Ingen instanser i Europa hadde noensinne lagt slik dokumentasjon på bordet. Tross den grundige dokumentasjonen og analysen av alvorlige konsekvenser for muligheten til å få til en god integrering, klarte ikke Stortinget å samle seg rundt felles løsninger den gang. Det var ett parti som utmerket seg, FrP, og som kom med konkrete forslag for å bremse hentingen av ektefeller i opphavslandet. Deler av Ap var også på ballen, med partiet ble oftest «skutt ned» av egen såkalt venstreside, pluss bremseklossen i Stoltenberg-regjeringene: SV.
Nettopp disse arrangerte ekteskapene er en hovednøkkel for å forstå hvorfor vi i dag er der vi er, med omfangsrike miljø og storfamilier som lever på utsiden av det norske fellesskapet.
Anti-integreringstiltak
I 2004 gjorde HRS på nytt et banebrytende arbeid i europeisk kontekst. Vi satte et bredt, dokumentert fokus på barn og unge som sendes til foreldrenes opprinnelsesland – på lange opphold, inkludert på koranskoler i Somalia og Pakistan. Vi omtalte grufulle forhold for en del av disse barna, vi dokumenterte skolevesenet og ideologisk indokteringering i de pakistanske skolene som generelt er helt uforenelig med humanisme og gjeldende verdier i Norge. Vi gikk opp løypa til somaliske Samira fra Tromsø, som var dumpet på koranskole i somaliske Garowe fordi hun viste vilje til å bli en del av Norge. Vi gikk gjennom alt av lovmessige forskrifter for å beskytte barn mot slik uttransportering, i den oppfatning at barn som skal bo i Norge i sine voksne liv, har rett til å ha oppveksten sin her, og også kan bli utsatt for grove overgrep under slike opphold. Hva ble vi møtt med? At foreldre selv bestemmer hvor barna skal vokse opp. Og: er ikke antallet (for øvrig et estimat basert på ambassaders uttalelser), i en fotnote i rapporten på 150 sider, feil? Det kan da ikke være så mange som rundt 4.000 barn som befinner seg i foreldrenes opprinnelsesland til enhver tid?
I HRS var vi ganske «svimeslått». Hvordan er det mulig å ignorere at barn, mange født i Norge, sendes til despotiske regimer der barns status tilhører en «annen verden», ofte uten foreldres omsorg, og med en skolegang som knapt oppfyller et eneste kriterium i Opplæringsloven? Men nei, «regelen» om at én er én for mange, gjaldt ikke. Det var antallet som skulle diskuteres, og tallet skulle snakkes ned. Slik toet man sine hender.
Det var rett og slett en fortvilende tilstand å møte i den offentlige «samtalen».
Vi fulgte opp med konkret statistikk i 2009, og hva var resultatet i «De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen»?
- I Oslo kommune manglet 1.852 elever.
- På landsbasis manglet 3.877 elever.
Estimatet fra 2004 var kanskje ikke helt på jordet likevel? Men fikk det de nødvendige konsekvenser? Noe ble bedret, men langt fra nok.
Nå er det (kanskje) endelig politisk vilje til å sikre disse barnas oppvekst i Norge. Ap vil ha tiltak, Regjeringen likeså. Tiltakene vi foreslo i 2004 står like støtt i dag (de var svært mange), ikke minst at skolegang i utlandet skal forhåndsgodkjennes, og at foreldre ilegges dagsbøter hvis barnet er tatt ut av landet og de nekter å tilbakeføre det. Vi tror dessverre ikke at disse forslagene blir en realitet, men det er håp i hengende snøre, som det heter.
Assimilering
Jeg har så langt ikke nevnt alt arbeidet HRS har gjort på sysselsetting, gjeldsvekst (ikke minst knyttet til demografi og skatteinngang) og segregert bosetting – som alt henger sammen med ovennevnte og integrering. I denne artikkelen har vi har valgt å ta opp alvorlige forhold som konkret handler om individets frihet/ufrihet. Da skal jeg nevne et gledelig arbeid som pågår: at ny lov om kjønnslemlestelse (det har aldri vært en eneste tiltale innen feltet tross dokumenterte lemlestelser av norskfødte jenter), kan se dagens lys innen om lag ett år, en lov som er i tråd med hva HRS foreslo i Bærekraftsrapporten til FrP i 2013: at foreldre skal ansvarliggjøres hvis det avdekkes at barnet deres er utsatt for dette overgrepet.
Så hva er integrering? Det er, som også redaktør Svein Gjerdåker nylig sa det i Dag og tid, et «løst og altomfattende» begrep. I 2003 var HRS i møte med statsråd for integrering i Danmark, Bertel Haarder (V). Samme dag publiserte Berlingske kronikken vår «Den multikulturelle trussel», der vi i klare ordelag tar til ordet for det samme som Norges opplysningsprofet Walid al-Kubaisi sier det: målet må være verdimessig assimilering – hvis vi skal få til et bredt folkelig fellesskap på tvers av blant annet nasjonalt opphav.
Det handler om likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom alle uansett opphav og familiær bakgrunn, religiøs frihet – ikke minst retten til å fravelge religion og konvertere – og alle friheters mor, ytringsfrihet. Dette skjønner nok de fleste nå.
Ja, vi kan lett peke på dem som har blitt en del av oss. De har valgt det selv, enten det er en Walid al-Kubaisi, Lily Bandehy, Mahmoud Farahmand, Jeanette – etc. De ville Norge. Og de ble varmt tatt imot.
De tusener andre som (kanskje) ville Norge, men som ikke fikk lov, ble ofret på det innvandringspolitiske alteret i et politisk spill, der ikke minst rasismekortet trivdes svært godt i mange, mange år.
De andre følger i HRS sin løype nå
Så hvor er vi i dag?
I HRS er vi danske socialdemokrater, partiet Venstre og Dansk Folkeparti, parti som går i våre fotspor. Dette er et politisk ståsted vi har tilhørt i årevis. Vi kan ikke fortsette en politikk med henting av nye ektefeller som ikke vil ha evner til å bli en del av oss. Det må stanses. Vi må også få på plass en kravpolitikk, en konsekvenspolitikk, ovenfor dem som bor her og som aktivt velger ikke å bli en del av oss. Som begrenser sine egnes frihet, som stenger sine egne ute fra Norge, som ikke sørger for at barna blir en fullverdig del av oss, som velger å leve som om Norge var «gratis lunsj». Da er ikke minst økonomiske sanksjoner en nøkkel. Og en sterkt begrenset innvandring i de kommende årene, der de som kan få komme skal kunne dokumentere grundig at de har ressurser som kommer Norge til gode, og at de ideologisk og mentalt er på frihetens side.
Ingen kan med redelighet og dokumentasjon i front hevde – som en del gjør – at HRSs arbeid gjennom årene ikke handler om «integrering». Det er ingen instans i landet som har produsert mer dokumentasjon og konkrete forslag til tiltak på helt avgjørende felt for å få til et bredt folkelig fellesskap enn HRS. Å påstå noen annet er intet mindre enn forsøk på historieforfalskning. Det er heller ingen der ute som skal tro at vi på noen måte føler et snev av skadefryd over at historiens utvikling har vist at vi hadde så rett.
Integrering handler nemlig om realpolitikk, som igjen henger sammen med innvandringspolitikk, og ikke «dialog», informasjon etc. Enhver ærlig sjel forstår at hadde HRS’ arbeid vært fulgt opp fra «tidlig morgen», ville Norge vært et langt bedre sted på «integrerings»-feltet.
Det er bare trist, ja, rett ut sorgtungt, å måtte konstatere dette faktumet. Særlig fordi det er så mange som har fått ruinert mulighetene vi andre fikk i «fødselsgave» til å leve fullt og helt i det frie Norge. Akkurat sistnevnte mener jeg personlig er den største skampletten i norsk politisk samtid.
PS: Nå har vi ikke nevnt alle tiltakene som faktisk har blitt innført grunnet vårt arbeid. Det faller faktisk for langt.