Se video lenger ned.
Jeanette (40) er født i Norge av foreldre fra Pakistan. Hun vokste opp i en fryktkultur (æreskultur) med hard sosial kontroll. 1i år gammel dro familien tilbake til Pakistan, Lahore. Faren hadde oppnådd målet sitt, uføretrygd, og de neste årene ble Jeanette ytterligere formet til å bli ei jente som kunne giftes bort uten motstand. Det skjedde da hun var 16 år.
Med livet som innsats for sin nyfødte datter
Jeanette er ikke hennes egentlige navn. Hvorfor forstår du snart. Den betydelig eldre ektemannen var svært voldelig. Vi skal ikke gå i detalj, bare konstatere at som gravid 16-åring, var det et under at hun ikke mistet barnet i svangerskapet. 17 år gammel ble hun sendt tilbake til Norge, gravid. Motivet var økonomisk fra foreldrenes side. De regnet med at det offentlige ville sørge for at hun som enslig fikk leilighet og trygder, samt at de ville ha nedkomststønaden.
De forregnet seg. Ettersom Jeanette fremdeles var et barn, tok barnevernet over omsorgen for henne. I trygge omgivelser i Norge våget Jeanette å stå opp for friheten. Da hun ble myndig, flyktet hun fra sine egne med livet som innsats. Drivkraften var at datteren skulle slippe unna vold og sosial kontroll.
Jeanette var sikker på å bli drept. Der har du svaret på hvorfor hun ikke finnes under fødenavnet i Folkeregisteret.
Hun skapte samtidshistorie
Vi ble kjent med Jeanette da hun skapte samtidshistorie i Norge. Høsten 1999 stod Jeanette åpent frem i et lørdagsportrett i TV2. Debatten den gang handlet om tvangsekteskap, og norskpakistanske talspersoner benektet langt på vei fenomenets eksistens. Da bestemte Jeanette seg for å vise sitt ansikt til hele Norges befolkning: Her er jeg, og jeg vet hva jeg snakker om, var hennes klokkeklare budskap.
Hennes opptreden gjorde dypt inntrykk. For et mot! Og hvilken ærlige utstråling og klare tale.
Da HRS brettet opp ermene for fullt i 2001 var Jeanette en sentral figur hos oss. Hun skrev flammende kronikker mot arrangerte ekteskap, hun møtte politikere på Stortinget, hun holdt foredrag, og hun ga intervjuer i mediene. Så tok hun en pause, men er de siste årene tilbake, blant annet som nestleder i Ex-Muslims of Norway.
Barn er foreldrenes vare
Vi spurte Jeanette om hun kunne sette ord på hva sosial kontroll er, hun som har vokst opp med foreldre som brukte dette regimet. Jeanette gir oss dette bildet: Foreldrene opptrer som eiere av en butikk, og varene i bedriften deres er barna som en dag skal kunne giftes bort uten at de gjør motstand. Varene må derfor være uåpnede, rene og pene, som hun sier det. Fordi: «Ingen vil ha en brukt vare.»
En brukt vare er å miste ære.
I kulturer der æresbegrepet står sterkt, finnes det ikke et fungerende politi, en fungerende domstol. Det er mer eller mindre lovløse, korrupte tilstander. Det finnes heller ikke et NAV. Man har kun sine egne å stole på når det gjelder overlevelse og beskyttelse. Kvinnene er satt til å bære mennenes ære på sine skuldre gjennom kvinnenes antatte seksuelle renhet og lydighet. Hvis omgivelsene opplever at kvinnene ikke er seksuelt rene (det holder å sette ut et falsk rykte), så mister familien/klanen/stammen ære. Det vil si at kvinnene indirekte forteller omgivelsene at deres menn er ingenting å frykte – for de frykter dem ikke. For å gjenopprette frykten i disse lovløse omgivelsene, må mennene vise muskler, i ytterste konsekvens drepe en hustru eller datter. Budskapet er at de er menn som skal fryktes.
Det er dette som ligger i bunnen av det politikerne nå omtaler som (negativ) sosial kontroll.
Vennskap? Nei, det er forbudt
Jeanette hadde ingen venner i oppveksten i Norge. Man oppdras til ikke å stole på utenforstående. Foreldre frykter at vennskap kan føre til at de mister kontroll over barna sine, sier hun.
I tillegg oppdras man i en sfære uten empati. Også derfor blir man analfabet i forhold til å etablere vennskap. Det negative synet på ikke-muslimer, torpederer likeledes unge muslimer i å etablere vennskap med «vantro»:
«Jeg hadde ingen venner. (…) Jeg skulle ønske jeg hadde hatt venner, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det.»
Barna læres aktivt til ikke å bli en integrert del av elevene på skolen:
«De (ikke-muslimer) når deg ikke, og du når ikke dem, fordi du har ikke lært det.»
Jeanette hørte aldri noe positivt om ikke-muslimer hjemme.
«Ble ikke oppdratt til å bli glad i de vantro. Ble ikke oppdratt til å sette pris på dem fordi de var gode mennesker. De skulle brenne i helvete, de var jo vantro.»
Kjærlighet er djevelens verk
I dette systemet fengsles kvinnen i hjemmet, hun fengsles i sin hijab. Hun skal stå seksuelt til rådighet for mannen, og hun skal være tjenestepike, forteller Jeanette.
Barna skal frykte far og elske mor og Allah. En ektemann skal kun elske sin mor og Allah. Kjærlighet til en kvinne må nemlig ikke skygge for hans hengivenhet overfor Allah. Allah er altså en sjalu skikkelse som krever all oppmerksomhet:
«Kvinnen er djevelens verktøy, kjærlighet er djevelens verk.»
Jeanette er svært tydelig: Vi får aldri til integrering, og vi blir aldri kvitt sosial kontroll over barn og unge, dersom vi ikke blir kvitt arrangert ekteskap.
Denne filmen bør vises på Stortinget, parallelt med at representantene der får en historisk forelesning om hva som skjedde med norske kvinners (og dermed også menns) liv da de arrangerte ekteskapene blant de bedrestilte ble kastet på historiens skrothaug.