Som kjent har Arbeiderpartiet (Ap), med Masud Gharahkhani i førersetet, omtrent over natten blitt et parti som skal markere seg i innvandringspolitikken med en minst like streng politikk som Fremskrittspartiet (FrP). Forskjellen, om vi skal tro Ap, er at Ap skal føre en restriktiv innvandringspolitikk basert på helt andre motiver enn FrP. Ap er snill, FrP er slem, for å si det enkelt. Om Ap driver med annet enn politisk spill, gitt at Ap – som stort sett samtlige sosialdemokratiske partier i Europa – har tapt stort på å vike i innvandringsdebatten, det vil tiden vise. Høyre på sin side gjør som de alltid har gjort: Bruker mange ord på å si minst mulig, slik at alle politiske rømningsveier er åpen.
Aftenposten (16. februar) har tatt de tre innvandringspolitiske talspersonene tilbake til hjembyen Drammen, hvor de har høstet sine erfaringer med innvandring. Og deres refleksjoner sier sitt om hvilket parti de valgte: Drammen er en fantastisk, multikulturell by, fastslår Høyres Ørmen Johnsen. Mer tilbakelent Aps Gharahkhani og FrPs Engen-Helgheim. Gharahkhani konstaterer at han fått med seg mer i bagasjen, mens Engen-Helgheim nøyer seg med å si at hvis en har drevet politikk i Drammen så har en vært borti temaet.
Om Drammen, som ved inngangen til 2017 hadde en innvandrerbefolkning som utgjorde 28 prosent av folketallet (med stor overvekt av ikke-vestlige), har lyktes eller ikke som innvandringsby, strides nok politikerne om, men mer interessant er Aftenpostens ti spørsmål til disse innvandringspolitiske talspersonene. For da fremkommer, i alle fall gitt det de svarer, at selv om Høyre og FrP sitter i samme regjering, så sammenfaller (tenderer mot mest enig) svarene deres i mindre grad enn mellom FrP og Ap, eller mellom Høyre og Ap.
Se tabell, der mørk grønn er sammenfall, lysere grønn nesten sammenfall og uten farge er ingen eller svært lite sammenfall med noen av de øvrige.
Som vi ser på spørsmål 2 vrir Gharahkhani seg unna ved å ønske seg færre flyktninger og asylsøkere i verden, men det var neppe det Aftenposten tenkte på. Ørmen Johnsen på sin side viser at Høyre ikke har noen planer om å begrense innvandringen til Norge, hun bare flytter antallet mellom grupper. FrPs Engen-Helgheim fastholder færre til Norge. Disse svarene korresponderer med svarene på spørsmål 1.
Høyre klarer heller ikke å ta stilling til forbud mot søskenbarnekteskap (spm 3), selv om det medisinske er begynt å synke inn, og fortsatt lever de i villfarelsen om at det ikke vil bidra til å forhindre negativ sosial kontroll. Når det kommer til arrangerte ekteskap (spm 5), famler også Høyre. Ørmen Johnsen tror det vil bli vanskelig å håndheve et slikt forbud. Lytt så til Jeanette som – også ut fra egne erfaringer – forklarer at nettopp arrangerte ekteskap er roten til sosial kontroll. Først når vi får bukt med det, får vi også til integreringen. Da har vi ikke råd til å la være.
Vi registrerer også at Høyre svarer nei til strengere vilkår for familiegjenforening (spm 4), men at de vil forhindre proformaekteskap og flerkoneri. Ap og FrP derimot er enige om både forbud mot søskenbarnekteskap, lov om arrangerte ekteskap og strengere vilkår for familiegjenforening.
Ap og Høyre ønsker ikke å fjerne retten til å søke asyl i Norge (spm 7, som tilsier at personer kommer av egen vilje til Norge og påberoper seg rett til asyl), noe FrPs politikk i praksis vil innebære. Når det kommer til å endre internasjonale konvensjoner for å begrense flyktning og asylsøkere (spm 8), er Ap og FrP mest på linje med et ønske om slike endringer, mens Høyre mener de «kan gjennomgås» gitt at verden har endret seg.
Påbud om norsk språk ved koranskoler (spm 9) er de enige om, men her peker Ap også på opprettelse av imamutdannelse. Spørsmålet er om Gharahkhani mener at en slik utdannelse skal være betalt av det offentlige, altså skattefinansiert, eller som et påbud til moskeene.
Samtlige ønsker lovforbud mot «jomfrutest» (spm 6), som er det eneste av spørsmålene de er helt enige om.
Dette sier endel om hva Regjeringen med Høyre og FrP sliter med – og da har vi ikke engang nevnt den nye regjeringskollega Venstre. Men det forteller oss også at det kan bli morsomt på Stortinget etterhvert. Her er det bare å omfavne Aps relansering av gamle forslag, for deretter å kunne gå videre med nye forslag tilpasset dagens virkelighet.
Så gjenstår det å se hvor mange år det tar før dagens virkelighet når inn til representantene på Stortinget. Gitt HRS’ erfaringer er mitt stalltips: ca. 10 år – hvis ikke noe drastisk skjer, slik som f.eks. folkevandringskrisen i 2015 eller at noen lykkes med et terrorangrep på norsk jord.