Khomeinis ånd hviler enda over Iran.
For mange iranere er 1979 året da håpet om en bedre fremtid for Iran brast. Det var året da Khomeini tok makten og starten på dagens undertrykkende regime.
Før 1979 var det få som forsto rekkevidden av Khomeinis plan om et teokratisk diktatur tuftet på Islamsk lov. Mange trodde på løftene hans om frihet, likestilling, ytringsfrihet og bedre levekår for alle. Få brydde seg om at Khomeini i realiteten var en religiøs ekstremist som aldri hadde hatt som mål å innføre et liberalt demokrati i Iran.
For mange ble det derfor også et stort sjokk å se hvordan regimet etter maktovertakelsen umiddelbart startet sine utrenskninger. I stedet for å avskaffe Sjahens brutale metoder, fortsatte det nye regimet med tortur og henrettelser av tusenvis av kvinner, barn og politiske aktivister av alle slag.
Tapte muligheter
Mange i Norge lever i villfarelsen at siden det gjennomføres valg på både president og parlament i Iran, så er det et slags demokrati der. Men et demokrati forutsetter at alle kan stille til valg. I Iran er det bare de som på forhånd får godkjenning av presteskapet som får stille til valg. Det er derfor ikke rart at det i det iranske parlamentet bare finnes en fraksjon – de som støtter regimet.
Men misnøyen med regimet er bredere og dypere enn vi ofte kan få inntrykk av når vi leser vestlige medier. Rett under overflaten ligger det en opphopet frustrasjon over Irans mange tapte muligheter. Med sine store oljeressurser og høyt utdannede befolkning, har Iran et stort potensiale som aldri har blitt realisert.
Til tross for dette finnes det ingen reel opposisjon i Iran, for regimet setter en effektiv stopper for all kritikk og opposisjonsdannelse. Men hva med de mange som har forlatt Iran? Men enn 10 millioner iranere har forlatt landet siden revolusjonen. Mange av dem har bosatt seg i vestlige demokratier.
Utgjør ikke de en opposisjon som kan ta over den dagen regimet måtte faller? Dessverre er det lite som tyder på det.
Ungdommen reiser seg
Nå nærmer det seg 40 år siden den iranske revolusjonen, og ungdommer protesterer i gatene med krav om politiske endringer. De fleste av dem har aldri opplev et Iran uten sharia og et prestestyre. Men i motsetning til tidligere protester mot regimet, som ofte har vært anført av studenter og representanter for middelklassen, er det denne gangen unge fra arbeiderklassen som protesterer.
Deres frustrasjon skyldes de mange brutte løftene om frihet og bedre levekår. Etter utallige år med krig og sanksjoner, øynet man et håp om bedre tider nå når sanksjonene skulle løftes. Dagens president vant valget nettopp på løftene om bedre tider etter å ha fremforhandlet en atomavtale med Vesten. Men Rohanis presidentskap har ikke ført til bedre tider, tvert imot. Prisene går opp og de nye jobbene uteblir.
Det er ingen tvil om at opprører vi ser i Iran nå har folkelig appell. Det er heller ingen tvil om at opprøret har en politisk målsetning nå slagordet er «Ned med regimet, ja til demokrati!». Men hvor er opposisjonen som kan innfri de mange unge menneskenes krav om frihet og demokrati?
Den opposisjonen som finnes så vel i Iran som utenfor landet, har alle sin bakgrunn fra revolusjonens dager. Sjahens gamle tilhengere håper på en kontrarevolusjon som vil føre sjahens sønn tilbake og gjeninnføring av monarkiet. Mujahedin med sin særegne tolkning av Islam har aldri gitt opp håpet om å overta makten med de midler de rår over, men Mudjahedins folkelige støtten er så godt som ikke-eksisterende i Iran. Kommunistene har bevart sin drøm om et fremtidig sosialistisk Iran, men unge iranere av i dag drømmer ikke om proletariatets diktatur, de vil heller ha liberale rettigheter og demokrati.
Nei til islam, ja til demokrati
Det alle disse opposisjonsgruppe har til felles er at de fortsatt kjemper den kampen de tapte i 1979, de har aldri klar å forsone seg med at de tapte for Khomeinis islamistiske revolusjon. Deres kamp har legitimitet i et Iran for 40 år siden, og lite tyder på at noen av disse gruppene oppleves som relevante for unge iranere av i dag.
For de unge av Iran drømmer ikke om å etablere en idealstat, for de har sett hva en idealstat fundert på Islam og sharia har gitt dem. De har ikke troen på utopier, men vil ha noe mere jordnært – noe fritt og moderne. For slagordene deres er ikke til å misforstå; «Nei til Islam – nok islam nå!» og «Ja til demokrati!» Problemet er at det i dag ikke finnes noen iransk bevegelse som kan møte deres ambisjoner.
Vårt og deres håp er at det snart kommer en iransk demokratisk allianse med støtte på tvers av etniske skillelinjer og politiske ideologier, en allianse som vil kjemme fram et demokratisk regimeskifte i Iran.
Protest-ropene blant iranere i Norge legger også vekt på demokrati, men du behøver ikke grave lenge før du oppdager at disse gruppenes evne og vilje til å samarbeide ikke er spesielt godt utviklet. Man kan derfor lure på hvordan det står til med det demokratiske sinnelaget når ingen av de ulike gruppene ønsker eller evner å snakke sammen om å danne en felles front for et fremtidig demokratisk Iran.
Det virker som retorikken ikke står i samsvar med holdningene som utvises. Ingen av grupperingene ser ut til å være innstilt på maktdeling, for alle drømmer om den store revansjen hvor det er deres lille gruppe som kommer seirende ut av den kampen som de tapte i 1979.