I 2004 avslørte HRS innvandrergrupper, også flyktninger, som sender sine barn på lange opphold i typisk foreldrenes hjemland. Vi dokumenterte også at barn sendes på koranskoler. Politikerne har i 14 år hatt sjansen til å fremme en politikk på området som kunne stoppe praksisen. For Norges del handler det om Bondevik II-regjeringen (2001-2005), Stoltenberg-regjeringene (2005-2013), Solberg I-regjeringen (2013-2017) og nå Solberg II-regjeringen (2017-).
Det finnes ingen unnskyldning for at så og si ingenting er gjort med problematikken. Nåværende statsminister Solberg (H) var kommunalminister, med ansvar for innvandring og integrering, i Bondevik II-regjeringen og også mottaker av vår rapport om Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Som sikkert alle har fått med seg, var daværende regjerings reaksjon, supplert av diverse etater og forskere (!), å gjøre problemet minst mulig. Ja, det ble til og med stilt spørsmål med om det i hele tatt var et problem. Vi ble endog hasteinnkalt til daværende statsråd Solberg den dagen (en mandag) rapporten ble offentlig – da ikke på grunn av problemstillingen, men fordi rapporten hadde «blitt lekket» til danske medier tre dager (fredag) før sperrefristen. At vi hadde fått tillatelse fra departementet til å la danske Weekendavisen omtale rapporten denne fredagen, var det ingen i departementet som vedkjente seg på møtet, og vi tidde om hvem denne personen var for å beskytte vedkommende. Erna Solberg var nemlig rasende. Da vedkommende i dag er pensjonist, kan vi røpe navnet: Eli Ferrari de Carli. Så vet du det, Solberg, selv om jeg personlig tok på meg skylden i 2004 ved å si at «jeg kanskje hadde misforstått». Men det var ingenting å misforstå. Ferrari de Carli sa klart og tydelig at det de (departementet) ikke fikk gjort til fredag, fikk de heller ikke gjort til mandag. Det var bare det at det ble fullt mediekjør i Norge om rapporten med en gang Weekendavisen omtalte den.
Danmark viste vei
Mens det i Norge var en kamp om å svekke HRS’ troverdighet, tok den daværende danske VK-regjeringen grep, da ved utlendingsminister Bertel Haarder (V). Bakgrunnen var nettopp informasjon om barn returnert til koranskoler i Somalia. Vi hadde to caser i rapporten om Somalia, én om norsksomaliske Samira fra Tromsø og én om norskdanske Samira fra Danmark, ja, begge het Samira og begge ble returnert til Somalia på koranskole omtrent samtidig. Og begge av samme grunn: De var blitt for vestlige, og for kritiske til islam.
Vi jobbet hardt for å bidra til å få norsk-Samira tilbake til Norge, og alt vi gjorde er dokumentert i rapporten. Men vi fikk ingen drahjelp, verken fra politikere, regjeringen, norske myndigheter eller politi. «Vår» Samira forble i Somalia. Om hun siden er kommet tilbake, som voksen, antakelig gift med barn og «god» muslim, vites ikke. Danske-Samira fikk en helt annen skjebne. Statsråd Haarder var på denne tiden i god kontakt med HRS, og vi rådet han ut fra den kunnskap og erfaring vi hadde. Haarder tok raskt affære da han ble kjent med saken. Via mediene ba han familien i Danmark om å hente Samira tilbake øyeblikkelig, og de måtte selv betale for returen til Danmark. Hvis så ikke skjedde, ville han personlig sørge for at familien ble fratatt alle offentlige ytelser. Danske-Samira var tilbake på dansk jord etter kort tid. Ved retur viste det seg for øvrig at foreldrene ikke var hennes biologiske foreldre. Samira ble flyttet til et fosterhjem, og etter hva vi vet gikk alt godt med henne.
Men så sovnet Danmark igjen. Sløvheten om problematikken kan handle om at regjeringen Helle Thorning-Schmidt (Socialdemokratiet, Det Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti, siste tiden uten SF) overtok roret i perioden 2011-2015. Som kjent har sentrum-venstresiden i politikken ivret for en liberal innvandringspolitikk og en integrering basert på dialog og forståelse.
Etter at NRK nå har tatt opp problematikken med utsendelse av barn igjen, ser det lysere ut for å få politiske tiltak på feltet. Og det kan være at NRK også har minnet mediene i Danmark om eksistensen av problemet. Jyllands-Posten rapporterer om en kartlegging i Danmark som viser at hvert år sendes om lag 100 barn med ikke-vestlig bakgrunn ut av landet for såkalt «gjenoppdragelse».
I rapporten oplyser kommunerne, at der fra den 1. august 2015 til efteråret 2017 har været 204 tilfælde af udlandsophold på mere end en måned. I 130 af sagerne vurderer kommunerne, at det har negative konsekvenser for den unge – oftest ved at det går ud over skolegang, sprogkundskab eller trivsel. ( … )
Københavns Kommune har desuden siden januar 2015 registreret 580 tilfælde, hvor børn ikke er mødt i skole efter en ferie. Sagerne om genopdragelsesrejser fordeler sig på 33 kommuner, hvoraf halvdelen vurderer, at opholdene typisk varer op til tre måneder – ofte i form af forlængede sommerferier. To kommuner vurderer, at den unge er væk i mere end et år.
Nå lover utlendings- og integreringsminister Inger Støjberg (V) å ta et nytt grep om problemene. «Barn og unge som vokser opp i Danmark skal utvikle seg med de friheter og rettigheter som vårt samfunn er bygget på», fastslår Støjberg. Men eksakt hva Støjberg og regjeringen vil gjøre, vites ikke. For statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) har varslet at det i neste uke kommer en «ghettopakke» for å bekjempe parallellsamfunn. Her heter det at Støjberg skal legge frem en rekke nye initiativer for å stoppe gjenoppdragelsesreiser.
Om nye danske tiltak vil treffe gjenstår å se, men vi er i alle fall kommet over tiden der det stilles spørsmål ved problematikken.
Det er vanlig
I denne type fengselsbygning (koranskole for jenter i Pakistan) befant det seg i 2004 norskpakistanske jenter under forferdelige forhold. Foto: HRS
Nylig avdekket NRK norsksomaliske elever på nok en koranskole, Gaargaar, i Somalia som driver med tortur av elevene. I det somaliske miljøet i Norge heter det at foreldre handler «desperat».
«Lærer og aktiv deltaker i det somaliske miljøet forklarer at somaliske foreldre kan handle desperat hvis barna dropper ut av skolen eller blandes inn i kriminelle miljøer.»
Mannen det vises til er lærer Asad Quasim. Men hvor «desperat» er egentlig en slik handling, når han også forteller at det er «vanlig», samtidig med at han understreker at foreldrene har stor tiltro til de religiøse lederne?
– Det er egentlig vanlig. Det er flere som sender barna sine til Somalia og andre land med koranskoler, sier han.
– Somaliske foreldre har veldig stor tillit til religiøse ledere. Hvis en imam eller sjeik sier at barna er trygge og har det bra, er det hundre prosent sannsynlig at de stoler mer på dette enn hva barna skulle si.
Og hvorfor sendes barna på slike opphold? Ifølge Quasim er det hovedsakelig to grunner:
- Barna/ungdommen kan ha droppet ut av skolen og eventuelt havnet i et kriminelt miljø.
- Frykten for barnevernet.
Men «forklaringen» er ikke dekkende nok. Nærmere sannheten er vi i Gargaars reklame for egen skole:
«De som er født i vesten, som aldri har sett sitt hjemland Somalia, og som fornekter sin kultur og religion, er klare for Gargaar», sier stemmen i reklamevideoen.
Les det så for hva det er verdt: Det finnes innvandrere som er mer interessert i å bevare egen kultur og religion enn å integrere seg ved å ta fullverdig del i det vestlige samfunnet. Det gjør gjerne de samme på fellesskapet bekostning.
Tiltak
Det finnes en rekke tiltak som kan settes i verk, noen av disse er uproblematisk, andre er langt mer krevende – men høyst nødvendig. La oss starte med:
A. Vi må få kontroll med hvem som faktisk er ute av Norge.
De barn/unge det her er snakk om skulle typisk vært i grunnskole eller videregående. Skal vi få oversikt over hvem som «mangler» i Norge i grunnskolen må vi få på plass et nasjonalt elevregister. Det er helt uproblematisk, all den tid et slikt register kun skal være en oversikt over hvem som går/ikke går grunnskolen i Norge. Her må privatskoler og hjemmeundervisning inkluderes.
For barn under grunnskolealder er det mer krevende å få oversikt, men ikke umulig. En helse- og språkkontroll før skolestart (grunnskolen) kan gjøres obligatorisk (oppmøte på slike kontroller er svært god i dag, så det vil være minimale kostnader det er snakk om).
Ungdommer som er i alder for videregående skole kan nås ved informasjon på en helt annen måte enn barn. Og når nå problemet er anerkjent, vil det være enklere å få utarbeidet slik informasjon som de samme kan få ved avslutning av ungdomsskolen. De må advares om at de kan bli lurt av sine egne, få kjennskap til sine rettigheter, informasjon om hvor vanskelig det er å yte dem hjelp hvis de allerede er ute av Norge, og hvordan de kan ta sine forhåndsregler (f.eks. kopi av eget pass, ambassadeoversikt inkl. adresse og telefon, melde fra om reiseplaner til fortrolige, etc.).
Problematikken må også fanges opp i den pågående revideringen av folkeregistreringssystemet.
B. Krav ved utreise.
Meldesystemet i dag for dem som tar barna ut av grunnskolen er altfor dårlig. Etter vår avsløring i 2004 kom det faktisk på plass et meldesystem, men det var mer tilpasset for å avdekke juks med barnetrygd enn å ivareta barnas beste.
Forsvinner et barn fra grunnskolen har rektor plikt til å melde fra, men hvis foreldre forteller rektor at de har tenkt å ta barnet til f.eks. Somalia for ett år eller to på skole der, har ikke rektor samme meldeplikt. Hvis rektor godkjenner slikt fravær, så kan kjennskapen til utenlandsoppholdet forbli der. Rektor forteller kanskje at familien må melde fra ift barnetrygden (som frafaller etter tre måneder i utlandet) eller søke om å beholde den ved lengre utenlandsopphold. Her må det et system på plass, f.eks. i det ovennevnte elevregisteret, der alle slike opphold skal meldes fra. Det kunne også vært ivaretatt i Folkeregisteret, da ved at det innføres en egen kategori av typen «midlertidig ute av landet», men det vil være en mer krevende prosess å bli ført ut/inn av Folkeregisteret enn et elevregister.
Foreldre plikter å søke hvis de skal ta barna ut av grunnskolen. Dette kravet skyldes opplæringsplikten i Norge (vi har ingen skoleplikt). Hvis foreldre forteller at barna skal gå på skole i utlandet (som etter vår erfaring ikke nødvendigvis er sant), må det stilles langt strengere krav om dokumentasjon av tiltenkt skole. Her skal det kreves at presentasjon av skolen, læreplan, undervisningsmetoder, pensum osv. legges frem. Videre bør det gjøres klart at Norge kan foreta stikkprøvekontroll av aktuell skole. På samme måte må det kunne kreves kontroll av hva barnet faktisk lærer i utlandet, slik som det per i dag er lov til å gjøre når barn har godkjent hjemmeundervisning. Barn kan innkalles til en ekstraordinær kunnskapskontroll i aktuell norsk kommune f.eks. en eller to ganger i året. Reisekostnadene må foreldrene selv dekke. Hvis barnet/den unge ikke består denne skoletesten, skal vedkommende fortsette i norsk skole. Et slik tiltak vil også ha den fordelen at barnet/den unge er tilbake i Norge, og hvis noe er galt vil det være mulig å iverksette hjelpetiltak.
Det må også gis en redegjørelse for type omsorg, og omsorgspersoner, som barnet skal ha i utlandet, inkludert adresse og kontaktinformasjon.
Barnet/den unge (avhengig av alder) bør også innkalles til en samtale før utreise. Jo eldre barnet er, jo mer vekt skal barnets vurderinger få.
Et annet tiltak, som vil ha effekt på en annen måte, er at det innføres en plikt til å lære norsk i opplæringsloven. I dag finnes ingen slik plikt, antakelig fordi det tidligere har vært relativt selvsagt at barn i norsk skole kan norsk, men nye tider krever nye løsninger. Det er langt vanskeligere å følge opp plikten med at barnet skal lære norsk språk når det er i utlandet.
C. Uønskede handlinger må få konsekvenser
Når det blir avdekket at foreldre bryter loven eller ikke overholder de forpliktelser som er satt for utenlandsopphold, må det få konsekvenser. Her er det vel bare å innrømme først som sist at pengesporet er effektivt.
Foreldre skal hente hjem barn til Norge – innen en gitt tidsfrist – hvis det skulle være behov for det. Hvis ikke kravet overholdes stoppes alle økonomiske ytelser til familien. Har ikke familien økonomi til å hente barnet tilbake til Norge, medfører det trekk i ytelser som tilbakebetaling til staten.
Mottar ikke familien offentlige ytelser, innføres dagbøter.
Ved grove overtredelser risikerer foreldrene utvisning og eventuelt tap av norsk statsborgerskap. Hvis mulig, overtar barnevernet omsorgen for barna.