Det danske Sosialdemokratiet, landets største parti, har lagt frem forslag til en omfattende reform av innvandrings- og asylpolitikken. Partiet vil avskaffe muligheten for å søke asyl i Danmark og ha et tak på antall flyktninger og familiegjenforente. Man skal ikke lenger kunne møte opp ved landets grense eller på mottak for å søke asyl. I stedet skal alle såkalt «spontane asylsøkere» sendes til et tredjeland hvor de må vente på at søknaden behandles av danske myndigheter. Partiet vil også innføre strengere krav til familiegjenforening, både for den som bor i Danmark og den/de som skal komme.
Partileder Mette Fredriksen har også varslet kamp mot den «katastrofale utviklingen» med parallellsamfunn. – Det er kommet flere til Danmark og Europa enn vi har kunnet integrere på en god og ordentlig måte. Det er en enorm stor utfordring for sammenhengskraften i våre samfunn, og dermed om vi på sikt overhodet kan ha et velferdssamfunn, sier partileder Mette Fredriksen, som erkjenner at problemene ikke vil gå seg til av seg selv. – Problemene er langt større enn folk aner, fastslår hun.
I likhet med Arbeiderpartiets nylige snuoperasjon, vakte Socialdemokraternes utspill oppsikt og, får vi anta, glede blant den majoriteten som ønsker innvandring fra særlig muslimske land sterkt begrenset eller stanset.
Snart valg
Men lar det seg gjøre med Socialdemokraternes forslag? Sannsynligvis ikke, mener Jyllands-Posten, som ellers er en av svært få aviser som på lederplass har satt fingeren på punkter som gjør vondt og i tillegg har tatt til orde for kraftige inntramninger i tilstrømmingen til Danmark og Europa.
De minner tørt om at det snart er valg:
Der er ingen tvivl om, at det socialdemokratiske udspil først og fremmest sender et signal om, at Mette Frederiksen meget, meget gerne vil være statsminister efter det valg, som skal holdes senest i juni 2019. Samtidig er partiets udspil udformet, så man både kan imødegå Venstres eventuelle kritik, idet det på mange måder går længere end det, statsministerens eget parti hidtil har villet, og komme i dialog med Liberal Alliance, De Konservative og Dansk Folkeparti. En flanke er om ikke lukket så i hvert fald blevet markant mindre sårbar, mens beskeden til venstrefløjen er, at udfordringerne på udlændingeområdet er så store, at det ikke er dens løsninger, der kan samarbejdes om.
Socialdemokratiets hamskifte er endelig, og partiet erkjenner åpent at de er «rystet over å se hvordan andelen av ikke-vestlige innvandrere har eksplodert og omfanget av de medfølgende problemer», konstaterer Jyllands-Posten (JP), som bemerker at det er bedre sent enn aldri. Det er også positivt at partiet nå vil stille flere og tøffere krav til alle som ankommer Danmark, men for at den danske integreringspolitikken bare tilnærmelsesvis skal nærme seg en suksess, må tilstrømningen begrenses. Lar det seg gjøre?
Forslaget om å avskaffe retten til å søke asyl fra dansk jord er ikke realistisk, mener JP. Det er forslaget om å plassere asylleire i tredjeland, som regel på det afrikanske kontinentet, heller ikke. Det er delte meninger om hvorvidt internasjonale konvensjoner står i veien for det første, men JP er av den formening at de gjør. Hvis de gjør det, er det i så fall grunn til å kreve en reforhandling eller rett og slett si dem opp. Flykningekonvensjonen vi forholder oss til er skrevet for en annen tid, og har gått ut på dato.
Alvorlig situasjon
Men situasjonen på bakken er som den er helt uten konvensjoner også, og den er rimelig bekymringsfull.
For medmindre Europa tar seg sammen og beskytter sine ytre grenser med makt, vil enhver avvisning og utsending av vordende asylsøkere være avhengig av samarbeid med enten vedkommendes hjemland eller tredjeland i Afrika. Et slikt samarbeid har vært på trappene mange ganger før, og forsøkt realisert flere ganger, men det grunnstøter som regel fordi afrikanske land har store øknomiske og politiske gevinster av utvandringen til Europa, for ikke å nevne at flere afrikanske ledere ser og vet det våre egne ledere beleilig har valgt å ignorere: den voldsomme befolkningsveksten på det afrikanske kontinentet og trusselen den utgjør mot samfunnets stabiltet.
De fleste av landene som avgir asylsøkere er fattige, og det finnes ingen quick fix i form av bistand. Snarere er det omvendt; nesten all nyere innvandringsforskning viser at en bedret økonomisk situasjon påskynder utvandring.
Frankrike, Italia, Spania og Tyskland har tidligere blitt enige om å assistere Libyas kystvakt og å hjelpe Niger og Tchad med å kontrollere grensene. Alle tre er transittland for migranter til Europa. Tyskland skal også samarbeide med Egypt og gir landet 28 millioner euro (259 millioner NOK) i ekstra bistand for å redusere migrantstrømmen.
Befolkningsvekst
Europa gir i det hele tatt enorme summer til afrikanske land, men nevner sjelden eller aldri kontinentets raske og eksplosive befolkningsvekst.
Alene i Egypt er befolkningssituasjonen så alvorlig at president Abdel Fatah al-Sisi kaller den og terrorisme for de to «største truslene i Egypts historie». Derfor har myndighetene iverksatt en kampanje for å redusere antall barnefødsler, og man vurderer sanksjoner mot familier som får flere enn to barn.
Ifølge sjefen for Egypts statistiske sentralbyrå, Abu Bakr al Gendy, vokser den egyptiske befolkningen med 2,3 prosent i året. Iberegnet dødsfall betyr det en årlig befolkningsøkning på 2,2 millioner. Landets økonomi har ikke en sjanse til å holde tritt.
Ayman Zohry, ekspert på folkevekst og emigrasjon, sier at det nesten er uvesentlig hvem som styrer i møtet med en slik befolkningsvekst.
– Ingen kan løse dette. Vår infrastruktur kan ikke ta imot så mange mennesker, en million hvert halvår, økonomien er ikke sterk nok, folk blir arbeidsledige, sier Zohry til Dagsavisen. Han er professor ved Det amerikanske universitetet i Kairo.
Zohry mener at veksten truer samfunnets stabilitet og at problemene allerede er for store til at det er mulig å gjøre noe med dem. På grunn av befolkningsveksten vil Egypt rett og slett forbli fattig i uoverskuelig fremtid.
Hvorfor gi fra seg gevinster for småpenger
Så langt Egypt, men det samme problemet gjelder hele kontinentet: befolkningen er beregnet til å fordoble seg til 2,5 milliarder innen 2050. Bare i 2015 alene økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Ifølge FNs kontor for befolkningsprognoser vil den raskeste veksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningen i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdobles innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene. Nigeria er i dag sammen med Guinea, Bangladesh, Elfenbenskysten og Gambia de største enkeltgruppene som tar seg ulovlig inn i Europa over Middelhavet.
Og det er ikke så rart, for Nigerias befolkning vil øke fra dagens 190 millioner til 400 millioner i 2050. Det skyldes skyhøye fødselsrater (5,5 barn per kvinne). Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er landet allerede ute av stand til å brødfø sin egen befolkning. Hvordan vil det se ut i 2050?
Men høsten 2017 dro danske ministre til samme Nigeria og fristet med et beløp på 125 millioner danske kroner for 2017 og 2018 for å få landets myndigheter til å ta imot egne statsborgere som har fått avslag på asyl. Professor emeritus i Afrika-studier Holger Bernt Hansen – som har arbeidet med dansk bistandspolitikk i en mannsalder – har ingen tro på at det vesle beløpet vil utrette stort.
Nigeria har nemlig en sterk interesse, både økonomisk og politisk, i at egne statsborgere begir seg til andre land som økonomisk migranter. Verdensbanken anslår at Nigeria hvert år får hjemsendt rundt 19 milliarder dollar – 158 milliarder kroner – fra nigerianere som oppholder seg utenlands. Det samme gjelder for øvrig Gambia, hvor utvandrede statsborgere sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP, hvilket i følge Verdensbanken er en av de høyeste prosentsatsene i hele Afrika.
…når man heller kan eksportere problemet til Europa?
Det finnes dessuten enda en grunn til at nigerianske myndigheter foretrekker at særlig unge menn forlater landet, og den lover ikke så godt for mottakerlandene i Europa: unge arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet.
Mannsdominansen – 75,3 prosent – i innvandringen til Europa er da også så stor at den allerede har forskjøvet kjønnsbalansen i visse aldersgrupper i de enkelte land, som f.eks. Norge og Sverige, noe som medfører risiko for destabilisering, sosial uro, økt kriminalitet og forverrede forhold for kvinner.
Hvis man forventer at myndighetene i Nigeria og andre land i samme situasjon skal gi opp de økonomiske og sosiale fordelene de har av massiv utvandring til Europa for knapper og glansbilder, så er man antageligvis for god for denne verden.
Stig Jensen påpeker for øvrig at bare det å skape arbeidsplasser nok for å redusere ledigheten og få fart på økonomien i Nigeria vil bli en «massiv oppgave». Hvor massiv får man et innblikk i når man blir klar over at antall arbeidsledige i Nigeria alene er på hele 26 millioner. Det er faktisk flere enn alle borgerne i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island til sammen.
Sagt på en annen måte: det er en umulig oppgave.
For uansett hva rådville innvandringsliberale europeiske politikere forsøker å innbille befolkningen sin: folkevandringen mot Europa er bare i startfasen og den vil ikke stoppe før den politiske ledelsen erkjenner hvor alvorlig situasjonen faktisk er – og kommer til å bli – og forlater den luksuriøse tankegangen om at vi kan få i pose og sekk til evig tid.
Det er imidlertid håp i et hengende snøre, at sosialdemokratiet nå ser ut til å komme på banen er bare positivt, fordi det øker sjansen for et tverrpolitisk samarbeid som etter alle solemerker blir nødvendig for å takle den situasjonen vi står overfor.
For å si det med Jyllands-Posten:
Også det neste valget vil bli et innvandringspolitisk valg, og med sosialdemokratenes utspill – alle løse ender til tross – er det om ikke innevarslet et paradigmeskifte, så dog nye tider i innvandringspolitikken, som forhåpentligvis og for en gangs skyld kan få et bredt politisk flertall for å snu det som ligner et evig voksende problem.